oss 150 kroner!
26. november publiserte «Rettssikkerhet for alle!» et intervju som har slått sprekker i fasaden til den norske rettsstaten. I videoen forteller Pilar Catalaya Cortes Skovly hvordan et liv som skulle starte med trygghet, ble til et mareritt av overgrep, feilmedisinering og maktmisbruk – skjermet bak lukkede dører, prestisjetunge nettverk og et system som aldri tåler innsyn.¹
Et døgn senere falt lagmannsrettens dom:
**Pilar får to telefonsamtaler i året med sin eldste sønn.**²
Advokaten hennes beskrev utfallet som «korrupsjon på høyt nivå».³
Når man ser helheten, er det vanskelig å si ham imot.
Sønnen ropte til offentligheten – og ble taushetserklært
Sønnen, Elias Cortes Skovly, publiserte en kommentar på YouTube som nå sirkulerer i flere skjermdumper:
> «Jeg har blitt manipulert […] fra Råde kommune, bestefar, beredskapshjem, fosterhjem og pappa. Jeg er nå plassert i Kirkenes […] De har tatt fra meg telefonen og mine rettigheter. Alt jeg vil er å komme hjem til mamma».⁴
Kort tid etter skal telefonen hans ha blitt tatt fra ham.⁵
Slik knebler systemet en mindreårig som forsøker å varsle om overgrep, manipulasjon og frihetsberøvelse.
Dette skjer i landet som kaller seg verdensmester i barns rettigheter.
Hva sier denne saken om Norge?
Pilar forteller at hennes adoptivfar – en mann med betydelig innflytelse i frimureriet – mishandlet henne fysisk, psykisk og seksuelt fra treårsalderen.⁶
Hun beskriver også feilmedisinering fra hun var sju år gammel: 12 diagnoser og 24 medikamenter samtidig, gitt av psykologer og leger i adoptivfarens nettverk.⁷
I dag har hun ingen diagnoser.⁸
Når hun som voksen skrev bok om overgrepene, satte adoptivfaren i gang en prosess for å ta hennes egne barn fra henne.⁹
Barnevernet ble aktivert. Det kommunale apparatet ble mobilisert. Systemet gjorde som systemet alltid gjør: det trodde på den med mest makt.
Dette bildet bekreftes i intervjuet – og av at statsadvokaten i Oslo skal ha beordret ny etterforskning av deler av saken.¹⁰
Men hva gjør Norge når en kvinne står frem?
Det samme som alltid: Den som forteller, straffes. Systemet beskytter seg selv. Nettverkene lukker rekkene.
Når vi løfter blikket opp fra enkelthendelsen, ser vi et mønster som er umulig å ignorere. Saken er ikke bare et barnevernsspørsmål – den er et symptom på et dypere maktproblem:
- lukkede rettsprosesser,
- null innsyn,
- ingen ansvarliggjøring av fagpersoner,
- ingen uavhengig kontroll,
- psykologer og sakkyndige som går igjen i sak etter sak,
- dommere som aldri granskes,
- barn som ikke høres og
- foreldre som knuses av et system som aldri trenger forklare sine valg.
Ingen av disse mekanismene tåler sollys. Derfor reagerer systemet med undertrykking når historiene blir offentlige.
Pressen er tause – som vanlig
Hvor er:
- NRK, som hevder å være en forkjemper for sannhet?
- VG og Aftenposten, som elsker å jage «systemsvikt» – men bare når det er ufarlig?
- Barneombudet, som burde stått på barrikadene?
- Politikere som ellers fyller talene sine med «barnets beste»?
Ingen steder.
Ikke ett redaktørstyrt medium har løftet denne saken, til tross for at intervjuet har tusenvis av visninger, massiv deling og et barn som ber om hjelp offentlig.¹¹
Stillheten er ikke tilfeldig. Stillheten er maktens beste venn.
Sannheten er dette: Norge har ikke et barnevernsproblem. Norge har et maktproblem.
Et problem med:
- nettverk som står over loven,
- domstoler uten innsyn og uten konsekvenser,
- fagpersoner som aldri blir stilt til veggs,
- kommuner som manipulerer vitner uten straff og
- systemer som isolerer barn for å dekke over egne feil.
Saken til Pilar er ikke unik.
Den er bare uønsket synlig.
«Alt jeg vil er å komme hjem til mamma», skrev Elias.
Det er én setning som avslører hele systemet. Barn lyver ikke om ensomhet. Barn dikter ikke opp at telefonene deres tas fra dem. Barn publiserer ikke varsler på YouTube for moro skyld. De gjør det fordi ingen voksne lytter.
Og fordi de forstår – langt bedre enn staten ønsker å innrømme – at deres eneste håp er offentligheten.
Når offentligheten våkner, mister systemet kontrollen
Dørene i barnevernet er lukket.
Dørene i rettssalene er lukket.
Dørene i psykiatrien er lukket.
Men internett er ikke lukket.
YouTube er ikke lukket.
Folkets øyne er ikke lukket.
Når sannheten først slipper ut, finnes det ingen vei tilbake.
Fotnoter
1. Intervjuet er publisert av «Rettssikkerhet for alle!» på YouTube 26.11.2025.
2. Opplysninger gjengitt i en offentlig delt Facebook-post fra «Rettssikkerhet for alle!».
3. Samme kilde; advokatens uttalelse gjengitt av organisasjonen.
4. Tekst gjengitt fra skjermdumper og delinger av Elias Cortes Skovlys kommentar.
5. Omtalt i flere delinger i barnevernkritiske grupper etter kommentaren ble fjernet/forhindret.
6. Pilar beskriver dette selv i intervjuet.
7. Omtalt i intervjuet samt i videoens beskrivelse.
8. Opplyst av Pilar selv.
9. Beskrevet i YouTube-videoens tekstfelt og i intervjuet.
10. Fremkommer i intervjuets beskrivelse og gjengis av organisasjonen.
11. Videoen har flere tusen visninger og betydelig deling i sosiale medier.
