oss 150 kroner!
Av og til trer kløften mellom stat og borger fram: Saken som i morgen skal opp for Trøndelag tingrett, illustrerer hvordan et «vi» kan bli til fronter. Marianne Foss (47) gjorde det samfunnet ba om, hun vaksinerte seg. Nå vil ikke staten vedkjenne seg hennes tap.
Marianne bar uniformen, ansvaret og lojaliteten i jobben i helsevesenet. Hun tok to doser med covid-vaksiner fordi hun ble fortalt at fellesskapet trengte det. Et sterkt «vi» — samfunnets felles front.
Hvor ble «viet» av da vitale, energiske, glade Marianne fikk de første symptomer på ME umiddelbart etter vaksinering? Da hun ikke lenger kunne være den mammaen hun ønsket? Hvor ble det av da fastlegen siden diagnostiserte henne med ME og fastslo at vaksinene var årsak, men Norsk pasientskadeerstatning likevel avviste henne fordi «forskning på en slik sammenheng ikke finnes»?
Krever tillit, men svarer med mistillit
Fra varme appeller om solidaritet til kald jus om manglende dokumentasjon. Fra et fellesskap som trengte henne, til et system som ikke tror henne. I morgen kan ikke Marianne møte det systemet med annet enn sin smertens ærlige erfaring.
Vi bevitner et samfunn som krever tillit, men som ikke returnerer den. En stat som forventer vår lojalitet og solidaritet, men som bruker formalia når lojaliteten får en pris. Én ting er sykdom, noe annet er mistro og mistenkeliggjøring. Statens tone endret seg fra dugnad til: Bevis deg selv. Bevis din smerte. Bevis oss feil. Bevis alt vi ikke vil se. Bevis at du hører hjemme i vår omsorg.
Fra «vi» til «du»
Denne saken er den første av sitt slag og avgjørende. Den belyser et fellesskap vi håpet å ha: solidaritet som et toveis bånd. I stedet ser vi et fellesskap som forsvinner ved at staten sier «vi» når den trenger deg — men «du» når du trenger den.
Staten trengte Marianne. Nå trenger hun staten. Men den er blitt til motpart, den tøffeste av dem alle: Ikke vist i forskning. Ikke dokumentert sammenheng.
Din lojalitet var nødvendig. Din lidelse er problematisk.
Staten vil gjøre alt den kan for å knuse deg, sier Mariannes advokat, og jeg undrer: Hvor langt kan staten gå i å kreve når den ikke vil gi? Kan solidaritet gå én vei? Hvis staten er «vi» når den trenger deg, men «motpart» når du trenger den – hva heter det da? Jeg finner ett ord: Da heter det svik.
Her og her kan du lese mer om Mariannes sak.
Denne artikkelen ble publisert av Helsemagasinet.
