oss 150 kroner!
For noen uker siden var jeg i Kina. Gjensyn etter ni år.
Mye var annerledes. Noe var enklere, annet mer utfordrende.
Visumfritt. Billettløse reiser. Gratis tråsykkel-bruk. Ingen elektriske sparkesykler. Lufta var klarere, blomstene flere. Reint og velholdt. Den gamle vanen med å harke, hoste og spytte var utryddet. Folk var velkledde og smilte breiere.
| Men hvorfor så mange kameraer? Og hvor var Facebook, What’s app, Google og Yahoo? Sist hadde jeg ingen problemer. Hva hadde skjedd? Tabben var at jeg ikke forberedte meg godt nok. Reisa burde nemlig begynt i Norge, noen dager i forveien. – Med språkoversetter på mobilen sånn at jeg kunne samtale på tvers av språkbarrierer. – Med den kinesiske Deep Seek-intelligensen lastet ned sånn at jeg kunne få svar på nøytrale spørsmål. – Med et VPN-dataprogram som ville omgått kinesiske hindringer og åpnet de samme nettsidene som hjemme. Ergerlig, men overkommelig. Nå kunne jeg fokusere mer på Kina, ikke hva som skjedde hjemme. – Litt av et land, kommenterte en av mine venner. Tillater ikke en gang What’s app. Hva er det de er redde for? Det frie ord, den frie verden?  Potala-palasset i Lhasa, 3600 meter over havet Jeg starta i Chongqing, fortsatte videre til Lhasa, Beijing, Qingdao, Hangzhou og Shanghai. I Chongqing kjørte jeg metro gjennom ei boligblokk og ble fascinert av Sichuan-operaens maskeskift. I Lhasa sleit jeg med høyden og tungpustet jeg meg opp til Potalapalasset. I Beijing bodde jeg i Edgar Snows gamle residens, og betalte for mye på «Perlemarkedet». I Qingdao kjøpte jeg silkelakenposer og tappet mitt eget øl. I Shanghai druknet jeg i menneskemylderet og drakk min dyreste halvliter. Nasjonaldagen 1. oktober feiret jeg i Hangzhous West Lake, et av Kinas fremste turistmål. Her gledet folk seg over de ekstra fridager, Golden Week, og savnet neppe den tradisjonelle militærparaden i Beijing.  Highspeed train. De raskeste har en toppfart på 350 km/t Underveis gikk det meste på skinner. Togturen fra Lhasa til Beijing tok over 40 timer. Midt på natta ble sovevogns-kupeen fylt med ekstra oksygen. Jeg var på Tanggula, verdens høyestliggende jernbanestasjon, 5072 meter over havet. Mellom Beijing og Qingdao gikk det raskere. 3 timer på drøye 800 kilometer. Et omfattende jernbane– og veinett binder Kina sammen, ofte gjennom langt mer krevende terreng enn hos oss. Her er både verdens høyeste og verdens lengste bru. bru, 565 meter over ei elv, 165 km lang. Rundt 50.000 km med høyhastighetstog er allerede bygd, og mer gjenstår. For tjue år siden var det nærmest ingenting. Hadde vi kjent vår besøkelsestid kunne vi – med kinesisk bistand – fått jernbane Fauske-Tromsø-Kirkenes til langt mindre enn det vi bruker på våpen og korrupsjon i en tapt Ukrainakrig. Eller i det minste fått skikk på vårt eget jernbanenett.  Kinesisk infrastruktur Han-kineserne er landets største folkegruppe, ca 90% av en befolkning på drøye 1,4 milliarder. Resten er fordelt på 55 minoritetsgrupper, blant annet tibetanere. Er det sånn at disse blir undertrykt og fratatt sin religiøse tro? I Lhasa besøkte jeg tre buddhistklostre. Alle holdt i hevd med offentlige tilskudd. Riktignok var det færre munker en tidligere, men dette skyldes snarere velstandsutviklingen. Hvorfor bli munk når det finnes mange andre muligheter? 1959, «frigjøringsåret», markerte et vendepunkt i Tibets historie. Prestestyret og bøndenes livegenskap ble avskaffet, Dalai Lama rømte til India. Hovedstaden Lhasa gikk inn i en ny æra – fra en liten munkelandsby til en moderne storby på Oslos størrelse. Til Tibet trengte jeg særskilt «Travel-permit» og måtte delta på en arrangert tur via et reisebyrå. Individuelt reiseopplegg var ikke tillatt. Kontroll – javel! Kanskje for å beskytte tibetanernes kultur mot utenlandsk påvirkning? Eller for å gjøre det vanskeligere for utlendinger å infiltrere dette tidligere så lukkede landet?  Tibetanske munker på Potalapalasset i Lhasa Organiserte reiseopplegg er ikke alltid spennende, men gjør alt mye enklere: Jeg ble hentet på Lhasa-flyplasssen og levert på Lhasa-togstasjonen. Underveis traff jeg andre eventyrere – kinesere fra Taiwan og Singapore, japanere, hollendere, grekere, bulgarere og russere. Toget til Beijing var stapp fullt av kinesere og et fåtall tibetanere. «Soft bed», 1. klasse, var min to-netters luksus. Restaurantvogna en kjærkommen avveksling. Dessverre passerte jeg de mest spennende deler av reisa på natta. Store deler av turen gikk gjennom ørkenaktig landskap. Her ble det nå plantet trær og busker. Kanskje fruktbare hager om noen år? Framme i Beijing jaktet jeg på ei Lonely Planet guidebok. For ti år siden kunne den kjøpes i Xinhua-bokhandelen i Wangfujing-gågata. Nå hadde bokhandelen flyttet inn i et kjempebygg, men utvalget på engelsk var nesten borte. Kun noen dikt av Mao, og skrifter av Xi Jinping. I Shanghai var det verre. Ingen bokhandel, bare elegante butikker med merkevarer.  Utvalget av engelskspråklige bøker i Beijings største bokhandel Kineserne er – kanskje mer enn andre – opptatt av sikkerhet. Overvåkningskameraer er overalt, som i mange vestlige storbyer. De færreste bryr seg – kameraer gir trygghet. På tog- og metro-stasjoner ble jeg og bagasjen alltid scannet. Det gikk smertefritt. Å gå på rødt, er ulovlig. Der som her. Men når trafikken er liten tar de fleste sjansen, selv om det er politi i nærheten. Ingen ting skjer. VPN er løsningen for å kunne følge med på utenlandske nyheter. Ikke bare utbredt blant «smarte» turister, men også blant mange kinesere. For EU-borgere er forskjellen ikke all verden. Bor du i Sverige og vil se russiske nyhetskanaler som Sputnik og Russia Today, er også VPN eneste muligheten. EU sensurerer det de oppfatter som russisk propaganda, kineserne det de oppfatter som vestlig propaganda. Vårt internett er i stor grad import fra USA. At stormakten Kina vil styre sin internett selv og ikke være avhengig av amerikanske tekgiganter, er noe mange land med fordel kunne ta lærdom av.  Fremstående ledere i Folkerepublikken Kina. Mao øvetrst, Xi Jinping nederst Kinas «diktator» Xi Jinping har, ifølge vestlige meningsmålinger, over 90% støtte. Langt mer enn noen «demokratisk» valgt vestlig leder. Han og kommunistpartiet leverer: Økt levestandard og økonomisk vekst, effektiv korrupsjonsbekjempelse, stabilitet, nasjonal stolthet og internasjonal respekt. I bunnen ligger vellykket planøkonomi og blanding av statlig og privat drift. Noen kinesere er blitt kjemperike, men kan ikke – som hos oss – bruke sine penger til å kjøpe politisk innflytelse. Xi Jinping ville neppe neppe vunnet noe norsk valg. For traust, grå og kjedelig. Mens vi heier på broilerne, verdsetter kineserne resultater framfor evig prat, løfter og show. For kinesiske ledere har karrieren begynt lokalt, på grunnplanet. De som gjør en god jobb, stiger i gradene. Xi Jinping tilbrakte sju av sine ungdomsår som bonde og gjeter i en liten landsby, og bodde i ei jordhule. Seinere ble han landsbyens partisekretær og endte i 2012 opp som Kinas øverste leder.  Fra East Nanjing Road – Shanghais mest kjente shoppinggate Tett sosial kontroll, effektiv overvåkning og synlig politi, gir stor oppdagelsesrisiko. Sånt virker kriminalitetsforebyggende. Færre blir fristet. Sammenlignet med vesten er Kinas ungdomskriminalitet lav, men skaper allikevel bekymring. At millioner av kinesere er migrantarbeidere, har sin pris. Foreldrene tjener sitt levebrød i storbyene mens barna etterlates på landsbygda. Der som her vil ungdom ha spenning. Men hva når dataspill for ungdom er strengt lovregulert og begrenset til noen få timer i uka?  Ubetjent øltapping i Qingdao I millionbyen Qingdao er det ingen videregående skoler. De ligger på landsbygda, noen timer unna. Dattera til min gamle venn, er elev her, og kommer kun hjem i weekendene. Tre år på internatskole styrker disiplin og moral, og sveiser ungdommen sammen. Hadde det ikke vært for sovesalene og kantinene og at alt ble betalt av det offentlige, kunne dette minne om våre tidligere landsgymnas. Og for de som i stedet ville begynne å jobbe? Kina har masse arbeid som ikke krever spesiell kompetanse. For eksempel gatefeiere, med feiekost og feiebrett som enkle redskaper. Kunne sånt vært noe for arbeidsledig norsk ungdom? Shanghai med sine nærmere 30 millioner innbyggere er Kinas største og verdens tredje største by. I mellomkrigstiden kalt «Østens Perle», og delvis okkupert av briter, franskmenn, amerikanere og japanere. Under siste verdenskrig var den trygg havn for tusener av jødiske flyktninger. Shanghai er i dag Kinas fremste økonomiske motor. Her rager Shanghai Tower 632 meter over bakken. Verdens nest høyeste bygning, dobbelt så høy som Eiffeltårnet. Kjempeutsikt, og heis med toppfart på 70 km/t. I sterk vind, kan toppen svaie en meter. I nærheten, på andre siden av elva Huangpu, ligger «The Bund». Strandpromenaden fra kolonitiden med blant annet det kjente Peace-hotellet. Her tok jeg en halvliter på takterrassen. Nærmere 200 kroner med litt snacks. 10 ganger mer enn jeg betalte for mitt eget-tappede Tsingtao-øl i Qingdao.  Fra takterassen på Peace hotel i Shanghai. Shanghai Tower er ca. midt på bildet Er Kina trussel mot verdensfreden? Ja, sier våre myndigheter og sender norsk fregatt på et USA-ledet patruljetokt i havområder som har vært kinesiske i århundrer. Hvordan kan et Kina som løfter millioner ut av fattigdom og som prioriterer utvikling, utdanning, velstand og infrastruktur, ønske krig? Kinas utenrikspolitikk bygger på prinsippet om ikke-innblanding. Landet har et forsvarsbudsjett som bare er fjerdeparten av USAs. Kinas fortsatt fredelige utvikling forutsetter trygghet innafor anerkjente grenser. For å verne seg mot mongolske erobrere, bygde de i sin tid den kinesiske mur. Nå frykter de angrep sørfra: At øya Taiwan, bare 130 km unna, blir omgjort til ei truende amerikansk militærbase. Kineserne har historisk skepsis mot Vesten. Når USA, Norge og vestlige land for lengst har anerkjent Taiwan som en del av Kina, må de også slutte å motarbeide en fredelig gjenforening. I verste fall kan kineserne gå til militær invasjon. Forhåpentligvis vil Norge da holde seg langt unna, og ikke gjøre en kinakrig til en ny ukrainakrig.  West lake, Hangzhou Å besøke Kina er spennende, lærerikt og rimelig. Folk her er som folk flest – hyggelige og hjelpsomme. Å komme fra Norge har god klang. Laks. Dessuten: Vi har verken kolonisert, solgt opium eller truet med atombomber. Vi bestemmer om den gode klangen skal fortsette og bli mer hørbar. At Norge nok en gang har lagt handelsavtale med Kina på is, er et dårlig tegn. Hvorfor ikke utvikle gode, vennskapelige og gjensidige fordelaktige forbindelser med land som respekterer vår selvstendighet og uavhengighet? Kina er et sånt land. Den europeiske union er det ikke. Jan Christensen |
