oss 150 kroner!
Så var det allikevel ikke sånn EØS-avtalen garanterte tollfri adgang til EUs «indre marked». Men snarere sånn at det er opp til EU om de vil gi norske varer innpass.
Om EU trenger våre varer, vil de selvsagt kjøpe dem. Nå som før EØS-avtalen.
Om EU frykter vår konkurranse, kan de like selvsagt legge hindringer i veien.
Nå som før EØS-avtalen.
Før EØS-avtalen var våre industrivarer fritatt for EU-toll. Nå – etter at vi gjennom 31 år pliktskyldigst har betalt milliarder av kroner for fortsatt å kunne selge varene vårtollfritt – møtes vi av tollmur.
Hva skal vi da med EØS-avtalen?
EØS-avtalen tvinger oss til å følge opp EUs anbudshysteri og lar «markedet» bestemme våre liv.
Vi betaler nærmere fem milliarder kroner årlig i EØS-bidrag, men mister allikevel våre handelsprivilegier.
Andre ser omvendt på det. Europabevegelsen, Venstre, Miljøpartiet og Høyre mener løsningen er fullt norsk EU-medlemskap. Vel vitende om at dette betyr salg av Norge, ytterligere distriktsavfolkning og oljefondsmilliarder i bidrag til et kriserammet EU.
Solidaritet og samhold kaller de det.
Striden om norsk industris adgang til EUs indre marked, er aktualisert i forbi
Men, om det først er inngått avtaler om lik markedsadgang, kan det ikke være opp til den sterkeste å sabotere avtalen.
At EU ønsker å behandle alle land likt, er forståelig.
Men hvorfor da en kostbar EØS-avtale der vi gir preferanse til EUs varer mot at de lover å gi preferanse til våre?
Både Norge og Island mener EUs tiltak er ulovlige. Island, som også har undertegnet EØS-avtalen, aksepterer ikke i EU-restriksjoner på sine jernlegeringer. De treffer politiske mottiltak gjennom – på ubestemt tid – å utsette signering av en forsvarsavtale med EU.
Vår regjering sitter stille i båten, og godtar EUs diktat: Nærmere 80% toll på deler av vår jernlegerings-eksport.
Hvorfor ikke prøve dette rettslig, foreslår noen.
Har EU lov til å bruke sin beskyttelsesparagraf 112 overfor EØS-land?
Vi har EU-domstolen.
Vi har EFTA-domstolen.
Vi har ESA.
Alle tenkt brukt når det er ulike tolkninger av regelverket.
Problemet er at alle disse organene er tilrettelagt for å tjene EU, ikke EØS-landene.
EU-domstolen behandler saker EU-landene seg i mellom.
EFTA-domstolen saker EØS-landene seg i mellom.
ESA er et i hovedsak norskfinansiert kontrollorgan som kun skal påse at EØS-landene gjør som EU har bestemt.
Om EU tolker avtaleverket med EØS-landene feil, spiller ingen rolle. Vi kan ikke saksøke dem. I motsetning til EU, mangler vi domstol og maktmidler.
Ingenting av dette burde egentlig overraske.
EU sin forløper, EEC, var opprinnelig en sammenslutning av tidligere og nåværende kolonimakter, alle kjent for blodig undertrykking og brutalitet. Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Frankrike. Lille Luxemburg som hadde nok med seg selv, er bare unntaket som bekrefter.
Etter hvert som unionen vokste, kom nye til. Deriblant Spania, Portugal og – nå utmeldte – Storbritannia. Felles for alle var troen på seg selv som herrefolk og sivilisasjonens fanebærere.
Forsvinner sånt tenkesett i løpet av få generasjoner?
Neppe.
Derfor har også disse kolonimaktene i det lengste prøvd å beholde politisk, økonomisk og militært grep over tidligere kolonier.
I våre dager går en ny frigjøringsbølge over mange av disse ex-koloniene. Ikke minst takket være egen oppvåkning og bistand fra Kina og Russland.
Hva gjør gamle kolonimakter når imperiet rakner?
De truer land som ønsker en annen verdensorden, og jakter på nye land å dominere.
I et sånt perspektiv blir Norge – enten gjennom EØS-avtalen eller medlemskap – en halvkoloni. Vår eksport av råvarer skal fremmes, vår eksport av industrivarer skal «reguleres». Behovet til EUs mektigste går først. Med frankofile Gahr Støre som statsminister, og med en finansminister Stoltenberg som forlengst har solgt sjela si til et aggressivt EU-NATO, har EU lite å frykte. Det som i dag er jernlegeringer, kan i morgen være aluminium. EUs frekkhets-nådegave trumfer vår servilitet.
Norske industriledere som lovpriser EØS-avtalen for sin forutsigbarhet, bør tenke nytt.
Løsningen er verken å innføre enda mer av EUs lovverk eller å søke EU-medlemskap.
I dagens situasjon burde ei modig norsk regjering spurt – og handlet:
– Hva taper Norge på EUs tiltak?
– Hvor mye betaler Norge til EU for at de ikke skal innføre sånne tiltak?
Svar: 4-5 milliarder. Omtrent det samme som vårt EØS-bidrag.
Hvorfor betale for noe vi trodde var en fordel, men som snarere er motsatt?
På litt lengre sikt bør vi innse:
- At EØS-avtalen ikke tjener norske interesser.
Den må sies opp og erstattes med likeverdige handelsavtaler med aktuelle EU-land.
- At EU-vennlige norske politikere ikke jobber for interessene til den jevne norske kvinne og mann.
Framfor å bruke et avtalefestet handlingsrom i EØS-avtalen, opptrer de enda mer EU-lojale enn mange av EU-landenes egne politikere.
Ved neste valg: Stem dem over og ut!
- At norsk næringslivspolitikk må ta utgangspunkt i egne ressurser, økt selvberging og likeverdig samhandel med flest mulig land.
Dermed kan vi produsere rimeligere, bli mindre sårbare for press utenfra og bevare vår uavhengighet.
Jan Christensen
