oss 150 kroner!
Økonomisk forsvar drevet av frykt og proteksjonistiske reflekser vil bare forverre stagnasjonen.
Medforfatter med Fabio Massimo Parenti, førsteamanuensis i internasjonale studier.
I den siste opptrappingen av globale handelsspenninger forbereder EU seg på å innføre betydelig strengere regler for kinesiske investeringer i unionen. Under det nåværende rammeverket fra 2019 har medlemslandene betydelig skjønnsfrihet i hvordan de screener utenlandske direkteinvesteringer. Men en ny pakke – godkjent av Europaparlamentet i mai 2025 – vil nå gjøre screening obligatorisk i en rekke strategiske sektorer, inkludert media, kritiske råvarer, transport, energi, halvledere, kunstig intelligens og nye teknologier. Den utvider også granskingen til å omfatte nye prosjekter – ikke bare oppkjøp – og gir Kommisjonen mer myndighet til å gripe inn i tvister eller tette smutthull. Innen desember tar Kommisjonen sikte på å konsolidere de nye reglene, med et eksplisitt fokus på Kina.
Dette markerer nok et skritt mot ytterligere overnasjonalisering av EUs handels- og investeringspolitikk. Likevel finnes det ingen bevis for at det å konsentrere enda mer makt i hendene på Kommisjonen ville gjøre noe for å forbedre blokkens konkurranseevne. I løpet av det siste tiåret har Kommisjonen jevnt utvidet sin utøvende rekkevidde på tvers av praktisk talt alle politikkområder, men denne sentraliseringen har ikke gitt noen konkrete økonomiske gevinster. Tvert imot har Europas økonomiske styrke svekket seg.
EUs industrielle hjerteland – Tyskland, Frankrike og Italia – viser nå klare symptomer på strukturell stagnasjon: industriell sammentrekning, synkende innovasjonskapasitet og et jevnt tap av global konkurranseevne. Selv Mario Draghis konkurranseevnerapport anerkjente disse problemene og oppfordret til massive offentlig-private investeringer for å gjenopplive realøkonomien. Ironisk nok kommer dette fra en av hovedarkitektene bak den nyliberale modellen som nå blir forlatt til fordel for proteksjonisme og statsledet industripolitikk. Vesten, en gang forkjemperen for åpne markeder, speiler nå den politikken de lenge fordømte i Kina.
Disse nye regulatoriske tiltakene vil sannsynligvis redusere tilstrømningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) ytterligere. Ved å svekke EUs egen forpliktelse til markedsåpenhet, undergraver Brussel også sin langvarige kritikk av Kinas investeringsrestriksjoner. Tross alt, hvis Beijing virkelig blokkerer utenlandsk tilgang, slik EU hevder, hvordan forklarer vi da det faktum at beholdningen av europeiske FDI i Kina er betydelig høyere enn kinesiske FDI i Europa? Eurostat-data viser at i 2022 utgjorde europeiske investeringer i Kina totalt 247 milliarder euro, mens kinesiske investeringer i Europa bare var 54 milliarder euro – et gap på 192 milliarder euro. Dessuten har kinesiske FDI i Europa falt kraftig, ned 77% siden 2016, hovedsakelig på grunn av FDI-screeningforordningen fra 2020 og de stadig mer restriktive nasjonale regimene som er innført siden den gang.
Ved å kreve at utenlandske investorer beviser «lokale fordeler» – i form av arbeidsplasser, teknologioverføring eller FoU – omfavner Europa i praksis den samme intervensjonistiske logikken som de en gang fordømte i Beijing. Og Beijing vil ikke forbli passive. De har allerede vist at de kan gjengjelde amerikanske og japanske tiltak ved å bremse godkjenninger, stramme inn reguleringen av utenlandske firmaer eller begrense eksporten av viktige innsatsfaktorer som sjeldne jordarter og batterimaterialer – områder der Europa er strukturelt avhengig. Beijing kan også omdirigere investeringsstrømmer til andre regioner, noe som forverrer Europas marginalisering.
I mellomtiden stopper Europas egen industrielle fremgang opp. Innenfor sektorer som bilindustri, kunstig intelligens, grønn teknologi og avansert produksjon fortsetter Kina å gjøre fremskritt, mens EU fortsatt er fastlåst i byråkratisk regulering. Jakten på «de-risking» og delvis frikobling har gitt motsatt effekt og gjort EUs avhengighet til en selvpålagt begrensning. Europa befester sin rolle som en normativ makt – ved å utstede regler i stedet for å forme teknologiske eller industrielle gjennombrudd.
EUs doktrine om «økonomisk sikkerhet» inkluderer nå potensielle kontroller av utgående investeringer for å hindre europeiske firmaer i å hjelpe konkurrenter i sensitive sektorer. Dette speiler den amerikanske debatten om utgående screening, og signaliserer et nytt skritt mot et proteksjonistisk sikkerhetsparadigme. Selv om en enhetlig mekanisme kan tette smutthull mellom medlemsland – og hindre investorer i å utnytte jurisdiksjoner med svakere tilsyn – vil håndheving forbli vanskelig. Komplekse eierstrukturer, offshore-beholdninger og tur-retur-reiser gjennom tredjeland skjuler de endelige mottakerne. Hvis reglene blir for rigide, risikerer Europa å drive bort ikke bare kinesisk kapital, men alle utenlandske investeringer, noe som forverrer den økonomiske stagnasjonen.
Beijing vil ikke sitte stille dersom det europeiske investeringsmiljøet blir mer uforutsigbart eller diskriminerende. Kina har flere muligheter til å legge press på EU – fra å utsette europeiske oppkjøp og innføre regulatoriske barrierer til å begrense eksporten av kritiske komponenter. Slike mottiltak vil forsterke EUs økonomiske nedgang og forsterke dens avhengighet av andre. De nye reglene kan dermed akselerere en ond sirkel av gjensidig mistenksomhet og sårbarhet.
Til syvende og sist står EU overfor et strategisk dilemma: hvordan man skal balansere legitime sikkerhetshensyn med behovet for vekst og konkurranseevne. Et rigid, politisk ladet investeringsregime vil ikke gi noen av delene. I stedet bør Europa fokusere på å gjenoppbygge tillit, forfølge samarbeidsrammer og opprettholde åpenhet innenfor en strategisk, gjensidig fordelaktig modell. Økonomisk forsvar drevet av frykt og proteksjonistiske reflekser vil bare forverre stagnasjonen. For å unngå selvisolasjon må EU gjenopprette et konstruktivt engasjement med Kina – eller risikere å fullføre transformasjonen fra en global økonomisk makt til et selvforseglet byråkrati.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
Fotnote fra red.:
Kinas omdirigering til andre markeder
Kinesiske investorer flytter fokuset mot fremvoksende markeder for å unngå regulatoriske barrierer og dra nytte av lavere kostnader. Globale nye kinesiske FDI falt med 10% i 2024, men med et klart skifte:
Asia (primær destinasjon): Absorberte nesten 80% av Kinas OFDI (utgående FDI) i 2024, opp 8,5%. ASEAN alene mottok 34,36 milliarder USD (+36,8%), drevet av produksjon og forsyningskjeder for elbiler.
Afrika og Midtøsten/Nord-Afrika (MENA): Afrika nådde et rekordhøyt nivå på 15,2 milliarder USD (16,5% av nye investeringer), mens MENAs andel steg til over 20%. Fokus på utvinning, fornybar energi og infrastruktur via Belt and Road Initiative (BRI).
Latin-Amerika: Opp 15,4% i 2024, med betydelige investeringer i Brasil (olje), Colombia, Chile og Mexico. Regionen står nå for en økende andel av kinesiske FDI i grønn teknologi og råvarer.
Andre regioner: Oseania økte med 113,7%, mens Nord-Amerika og Europa tapte andeler. BRI-partnere mottok 50,9 milliarder USD (+22,9%), som utgjør 26,5% av totalen.
