oss 150 kroner!
Når Donald Trump nå annullerer nesten alle Joe Bidens vedtak fordi de ble signert med autopen, er det ikke bare et politisk stunt. Det er et frontalangrep på hele forestillingen om at USA er en stabil stat med fungerende institusjoner. Trump hevder at rundt 92 prosent av Bidens avgjørelser ble signert med autopen, og erklærer dem nå ugyldige. Dette gjelder alt fra reguleringer og sanksjoner til enkelte utenrikspolitiske dokumenter, benådninger, administrative beslutninger og interne styringsordrer. Hele arkitekturen rundt Bidens presidenttid blir med ett trykk definert som ikke-eksisterende.
Autopen har i mange år vært akseptert i amerikansk rettspraksis og brukt av tidligere presidenter – inkludert republikanere. Det har aldri før vært brukt som grunnlag for å rive ned en hel administrasjon. Når Trump gjør det, er det ikke juridikk, men makt. Han viser verden at USA ikke har faste rammer lenger. Han viser at staten kan omskrives av én mann, og at bindende dokumenter, lover og vedtak ikke egentlig er bindende hvis neste president sier: Denne signaturen er ikke god nok.
Verden følger med, og signalet er brutalt: USA er ikke lenger forutsigbart. Land som Norge får nå demonstrert at Washington ikke har en styringsstruktur man kan stole på. Avtaler, sikkerhetsforpliktelser, militært samarbeid, sanksjonspolitikk, klimaavtaler, handelsregler og internasjonale forpliktelser som Norge i praksis bygger sin utenrikspolitikk på, kan dermed forsvinne i det øyeblikket en president erklærer dem ugyldige. En penn holdt av en maskin kan nå brukes til å slette globale avtaler.
(Autopen: En underskriftsmaskin er en mekanisk innretning som reproduserer en underskrift. Denne type maskiner bruker en mal av underskriften som skal mangfoldiggjøres.
En slik maskin reproduserte i 2013 signaturen til USAs president på et lovforslag. Det er den første gangen det er blitt offentliggjort at en slik maskin har signert et lovforslag i USA.
Underskriftsmaskinen Autopen Model 50. Wikipedia.)
Konsekvensene for Norge er større enn mange tør å erkjenne. Hele vår sikkerhetsarkitektur er bygget på en forestilling om at USA står ved sine forpliktelser. NATO-løfter, bilaterale samarbeidsavtaler, øvelser, militære planer og forsvarsstrategier i Norge forutsetter at USA mener det de signerer. Hvis signaturen i seg selv nå er politisk omstridt, hvis presidenter kan annullere hverandres dokumenter med et pennestrøk, står Norge igjen med et sikkerhetssystem som kan kollapse uten forvarsel.
Amerikanske beslutninger innen energi, klima, handel og teknologi – områder Norge er dypt integrert i via EU og transatlantiske avtaler – kan nå settes ut av spill med ett politisk grep. Det betyr ustabile markeder, svekket forutsigbarhet, endrede spilleregler for industrien, og diplomatiske forhold der USA ikke lenger er en partner man kan basere nasjonale strategier på.
Det mest alvorlige er at denne utviklingen avslører noe grunnleggende: USA er ikke lenger en institusjonell stat, men et land styrt gjennom hevn, maktkamp og personlige oppgjør. Når selve signaturen til en president gjøres til et våpen, når administrative verktøy brukes som dynamitt, og når kontinuiteten i staten blir sekundær i forhold til politisk krigføring, da smuldrer hele systemet opp innenfra. Stormakten Norge har lagt sin sikkerhet i blir stadig mer uforutsigbar, selvdestruktiv og ustabil.
Dette er ikke en intern amerikansk kuriositet. Dette er et tegn på at USAs epoke som stabil verdensmakt er over. Norge har i flere tiår lent seg tungt på en partner som nå viser seg å være politisk laminert, institusjonelt sprukket og juridisk kaotisk. Når Washington kan kansellere en hel administrasjon med én setning, kan de også kansellere en allianse. Når signaturen til en president ikke lenger er nok, er ingen garanti i amerikansk politikk lenger nok.
Trump har vist verden at USA ikke lenger fungerer som en sammenhengende stat, men som en slagmark der selv formelle prosedyrer blir våpen. Og Norge, som har bundet hele sitt sikkerhets- og utenrikspolitiske liv til denne stormakten, står nå i en situasjon der vi må stille spørsmålet som politikerne våre ikke tør å ta i: hva gjør vi når vår viktigste allierte ikke lenger er en stabil alliert?
Dette øyeblikket er ikke bare dramatisk. Det er historisk. Det er øyeblikket der vi burde innse at vi ikke lenger har et sikkerhetsnett under oss. Det har USA nettopp brent opp.
Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.
