oss 150 kroner!
Rolf Johan sitter drita full på nest øverste trinn i den breie trappa som går ned fra resepsjonen på «Stena Erotika». Trailersjåfør, 46 år, på vei til kontinentet med enda et lass fisk.
Klassekampen 28. april 1990
Det er lørdags kveld, klokka har enda ikke passert 22. Folk er i feststemning. Det er julebord i kveld, og stappa fullt. Rolf har spy på terylenebuksa, og klarer ikke å fokusere blikket. Den hvite nylon skjorta er åpen i halsen, han er bleik i ansiktet, og holder seg i rekkverket. Jeg står i bunnen av trappa, med ryggen mot veggen. Vellykka, middelaldrende menn bukserer nymalte, stivpynta kjerringer i en bue forbi. Jeg hører kommentarene, og ser forakten i de pene ansiktene.
"It used to be easy to pack up my bag step on the gas boys and never look back I must be getting old..."
-«Det er ikke bare på veiene dere forurenser», slenger en av borgera til meg, og laget hans ler rått og støyende. En av de andre sier noe om «kjettinger», og de forsvinner på en latterbølge.
I snart åtte år har jeg kjent Rolf Johan. Vi møtte første gang på nordsida av Peripherique’en, motorveiringen rundt Paris. Det var under de franske sjåførenes aksjoner i 82. Han hadde 22 tonn epler fra Toulouse, jeg hadde full trailer med klær fra Lisboa. Franskmenna hadde blokkert veien i protest mot de spanske fiskerne, som i sin tur protesterte mot den franske kystvakta ved å tenne fyr på franske lastebiler, og det var et jævlig styr. Det gikk forresten med to norske biler i Spania i den fighten. Vi kom oss til slutt ut av blokaden, og neste dag møttes vi i Antwerpen. Rolf Johan spiste frokost på kjerka, mens jeg tok et bad på Velferden. Dagen etter hadde vi følge på ferga hjem.
"This highway's an old friend from long ago how I got back here sometime's I don't know..."
Rolf Johan er en av de tause. Han er hard til å kjøre, tar ikke fem øre for å sitte i stolen natta gjennom. Han fremhever ikke seg sjøl, men er en av dem som er der, som alltid har vært der. Det er i alle fall det de fleste tror. Når andre begynner å snakke om private ting, går han og henter seg ei øl til. Hvis han sier noe om familien, er det søstera på Hamar og faren i Tana, eller var det faren på Hamar? Men bak kulissene, bak den ensomme, sterke, finnes ei anna historie. Ei historie ganske få kjenner, og som jeg ikke forventer at de fine herrene ønsker å forstå. I to år var Rolf borte fra landeveien. I to år prøvde han å redde det som var hans andre liv. Det gikk til helvete.
"One life is hard now when you live two it doubles the hell that you live through but Lord I don't know what I'm gonna do without her..."
Tre uker aleine på veien, ei uke som familiemann. 280 døgn på veien i året. To liv, til tider uendelig forskjellige. Ild og vann i samme kropp. Natt og dag i samme sjel.
Rolf er ikke den første som har mislyktes i å kombinere de to, og han blir ikke den siste. Det er flere enn en som har latt tårene dryppe på lugaren. Som har filtrert betroelsene i ei tåke av alkohol. Ekteskap, unger, dødsfall, sakte hoderistning og flere tårer. Bortgjemte nederlag, konflikter som blei for vanskelig å takle. Alkoholen svekker vaktholdet til kjelleren. Ensomme netter i grenseland. Heller bak rattet enn i køya. Hva faen lever vi for?
Kjære Rolf Johan. Jeg veit at den yngste jentungen din gifter seg i kveld, at «øyensteinen» din danser bryllupsvals uten at du blei invitert. Men i morgen er en ny arbeidsdag for oss. Noen må kjøre den daue fisken din til Paris, og noen må ta grønnsakene hjem fra Holland. Noen må gjøre jobben slik at den sossen fortsatt skal ha råd til å reise på julebord, og sånn at de fine kjerringene deres skal få eksotiske grønnsaker å ete, og om ikke for annet, så gjør vi det for at de fortsatt skal ha noen de kan tro de er bedre enn…
"But still I don't know
what I'm gonna do without her..."
Steppeulven/ Tom Ghent
