oss 150 kroner!
Jeg har selv møtt Lars Løkke Rasmussen ved flere anledninger da han var statsminister i Danmark, og vi hadde gode og konstruktive samtaler. Den gangen fremsto han som en politiker med evne til å se nyanser, en leder som visste at små land i Norden hadde en viktig rolle i å balansere stormaktsinteresser og holde fast ved dialog.
Nettopp derfor er det så påfallende å høre hans uttalelser i dag, som utenriksminister og talsperson for EU. Han fremstår nå som en slags distributør for Vestens Europa, en som ukritisk viderefører stormaktenes linje uten å stille de vanskelige spørsmålene.
Rasmussen understreker i sine uttalelser at Europa må stå samlet i sin støtte til Ukraina, og at denne støtten må være urokkelig. Han sier samtidig at EU ikke kan velge mellom krisene, men må håndtere både Ukraina og Gaza på samme tid. På overflaten kan dette virke som en ansvarlig posisjon, men ser man nærmere på hva som faktisk skjer, fremstår det mer som et politisk teater enn en balansert utenrikspolitikk. Det handler ikke om å løse konflikter, men om å legitimere en kurs som trekker Europa stadig dypere inn i stormaktsrivalisering og militær konfrontasjon.
For oss som har tjenestegjort i internasjonale konfliktområder, og sett med egne øyne hva krig gjør med mennesker, fremstår denne retorikken som både farlig og uansvarlig. Støtte til Ukraina betyr i praksis mer våpen, mer blod og mer lidelse. Det har også enorme konsekvenser for vanlige mennesker i Europa, som nå betaler prisen gjennom høyere energikostnader, svekket velferd og en økonomi som i stadig større grad bindes til krigsindustrien. Likevel er enhver nyanse i debatten effektivt kneblet, og de som våger å stille spørsmål ved kursen, blir raskt stemplet som «pro-russiske».
Når Danmark nå leder EU-formannskapet, blir Rasmussens stemme enda mer synlig. Han taler som om Europa står samlet bak en felles visjon. Men det vi ser, er snarere en liten elite som dikterer retningen uten å lytte til de mange kritiske røstene som finnes blant folk. Den europeiske union ble i sin tid framstilt som et fredsprosjekt. I dag fremstår den i økende grad som en krigsunion, hvor opptrapping og militær støtte defineres som ansvarlighet, mens fredsarbeid og forhandlinger defineres som naivitet.
Rasmussen sier at man ikke kan velge mellom krisene, men hans egne handlinger viser at det faktisk gjøres nettopp et valg. Ukraina får våpen og økonomisk støtte i milliardklassen, mens Gaza møtes med nødhjelp og moralske appeller, samtidig som Israel kan fortsette sin krigføring med vestlig støtte. Dette er en dobbelstandard som undergraver EUs troverdighet. Den viser at menneskelige lidelser måles forskjellig, avhengig av hvem som er alliert og hvem som ikke er det.
Jeg husker våre samtaler da Rasmussen var statsminister. Han var en mann som kunne se verdien av dialog, og som forsto at Europas fremtid ikke bare kunne bygges på konfrontasjon. I dag virker det som om han har glemt dette. Han har glemt at Russland er en del av Europa, en geografisk, kulturell og historisk realitet som ingen retorikk kan viske ut. Uansett hva man mener om dagens regime i Moskva, er Russland en uomgjengelig faktor i europeisk politikk. Å late som om man kan bygge en fremtid uten Russland, eller mot Russland, er en illusjon som vil koste dyrt.
Danmark er ikke en stormakt, og har aldri vært det. Nettopp derfor er det så problematisk når land som Danmark og Norge nå fremstår som de mest lojale forkjemperne for mer våpen og mer krig. Små land burde bruke sin posisjon til å være brobyggere, til å skape rom for forhandlinger og alternative løsninger. I stedet spiller vi rollen som stormaktslakeier, som lydige distributører av en politikk utformet i Washington og Brussel.
For Europas folk betyr denne kursen en stadig tyngre byrde. Det er ikke vi som blir spurt om vi ønsker å være med på denne konfrontasjonen. Vi opplever konsekvensene gjennom høyere priser, svekket trygghet og en fremtid som blir stadig mer usikker. Samtidig snakker politikerne om å «håndtere flere kriser samtidig», som om dette er en styrke, når det i realiteten er en måte å legitimere en permanent krisetilstand på.
Jeg tror Rasmussen kunne valgt annerledes. Han kunne brukt sin posisjon til å gjenreise ideen om et Europa som samarbeider på tvers av grenser, også med Russland. Han kunne løftet frem diplomati og fredsarbeid som like viktige som militær støtte. Han kunne brukt sin stemme til å minne EU om at vi faktisk har et ansvar for å bygge fred, ikke bare krig. Men i stedet har han blitt en talerør for en politikk som bare driver oss dypere inn i konfliktene.
Det er mulig Rasmussen selv tror han handler ansvarlig. Kanskje han ser på sin rolle som en nødvendighet, en måte å holde Europa samlet på i en vanskelig tid. Men for oss som ser hvordan dette rammer både befolkningen i Europa og menneskene i de krigsrammede områdene, er bildet et annet. Denne politikken er ikke ansvarlig, den er kortsiktig, destruktiv og farlig.
Når jeg ser tilbake på de møtene jeg hadde med ham som statsminister, kjenner jeg på et savn. Jeg savner den politikeren som forsto at små land kan ha stor betydning som brobyggere. Jeg savner den mannen som kunne lytte og reflektere, ikke bare gjenta stormaktenes linje. I dag fremstår han som en annen – en som har glemt at Europa er mer enn NATO, mer enn EU, mer enn en kamp mellom «oss og dem». Europa er mangfold, historie, kultur og fellesskap. Og i dette fellesskapet hører Russland til, enten vi liker det eller ikke.
Dan Viggo Bergtun er en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
