Politikerløgner

24. oktober 2025

stoltenberg pinocchio2 — Både Stoltenberg, Støre og Vestre har løyet før valget.

At politikere juger er ingen sjeldenhet. Moral trumfes av løgner, halvsannheter og fortielser. Førvalgstider er høysesong. Løfter som en knapt veit konsekvenser og kostnader av, gis over en lav sko. Alskens pr-rådgivere og eksperter hvitvasker, de ansvarlige uskyldiggjøres. Med pengesterke aktører og et servilt mediakorps på laget, er det meste mulig. Velgerne forføres, og gir ny tillit.

For noen dager siden ble innflytelsesrike regjeringsmedlemmer tatt med buksene nede. Valgløfter ble ikke fulgt opp i et statsbudsjett-forslag som ble utabeidet mange uker før valget.
Hvor var det blitt av de gratis fergene?
Hvor var gjeldsletta for studielån?

Jens Stoltenberg i 1985

Først ute var en smilende helseminister Vestre som i valgkampen hadde gjort stort nummer av at Arbeiderpartiet var garantisten for disse ordningene. Nå hadde han ingenting å angre. Arbeiderpartiet ville jo bruke penger på så mye annet bra. Hvorfor henge seg opp i småsaker?
Presset økte, og etter hvert kom beklagelsene. For statsminister Støre ble «det ble helt feil». Ikke at Arbeiderpartiet, inkludert han selv, hadde ført velgerne bak lyset. Nei, dette hadde kun med kommunikasjon å gjøre. En slags teknisk feil. Han var ingen løgner.
Etter mye nøling virker det nå som Arbeiderpartiledelsen har skjønt at et parti som markedsfører seg som «ansvarlig i urolige tider», ikke kan skrote egne valgløfter, men må gå i bresjen for å få dem gjennomført. Tiden vil vise.

I et representativt demokrati som det norske, skal politikerne være folkets talsmenn. I kommunestyrer, i fylkesting, i storting. Til mindre de er å stole på, til mer svekkes folkets tillit. Rett nok kan mye forties, både gjennom kameraderi over partigrensene og av media som mangler ressurser eller vilje til å avsløre.
At det har blitt så mye blest om disse fergene og denne gjeldsordningen, skyldes ikke minst Senterpartiet. De fant seg ikke i at viktige flaggsaker fra det rødgrønne samarbeidet, ble skuslet bort til fordel for skattelette til millionærer og skattelotteri for utvalgte.
Høyre var mer forståelsesfulle. De så på det som en «arbeidsulykke», og tilga. Neste gang kan det være deres tur.
For FrPs Sylvi Listhaug ble alt en slags takk for sist. Som justisminister ble hun i 2018 felt av løgner om Arbeiderpartiet. Nå ville hun ha unnskyldninger. Ikke bare fra Støre, men fra hele arbeiderbevegelsen.

Budsjettrotet reiser viktige spørsmål.

– Er det sånn at omtrent hele Arbeiderpartiets ledelse ikke kjente til skrotinga? I så fall – hvordan kan de da love videreføring av noe de ikke visste om?
Å kreve at en politiker skal ha budsjettoversikt i alle saker, er kanskje å forvente for mye. Men dette med ferger og gjeldsslette var ikke hvilke som helst saker, men kjernesaker i det rødgrønne samarbeidet. Om verken statsministeren eller partiets finanspolitiske talskvinne, Tuva Moflag, visste at bevilningene var kuttet, kan en undre seg over åssen budsjettet egentlig blir til, og hvem som har innflytelse over hva. Utarbeidet av noen få eksperter, mens resten knapt kjenner innholdet og hva de strør sand på?

– Er det sånn at mye av politikken er for komplisert for den jevne folkevalgte? For mye å ha oversikt over og ta stilling til, og delegering av det meste til dem som antas å vite best? Sånt åpner for mindretallsdiktatur og politikere som reduseres til nikkedukker og sandpåstrøere.
EU, Den europeiske union, vedtar ukentlig rundt 10 såkalte rettsakter, hvorav mange med ødeleggende virkning for oss nordmenn.
Hvor godt kjenner våre politikere til disse? Veit de konsekvensene av hva vi gjennom vår EU/EØS-tilknytning må godta? Om våre fremste tillitsvalgte ikke klarer å følge med, hvem skal da klare det?

Bør vi slå oss til ro med at budsjettbråket reduseres til et kommunikasjonsproblem?
Selvsagt ikke.
Om de som burde vite ikke veit, er det i hvert fall en fra politisk ledelse som visste, som bevisst har holdt kjeft både i forkant og etterkant og som nå holder lav profil: Jens Stoltenberg.
Som finansminister var han den øverste ansvarlige for å lage budsjett-forslaget.
Som geniforklart Ap-redningsmann fikk han trolig vide fullmakter. Han valgte bevisst å sabotere både rødgrønt samarbeid og distriktspolitikk. Kanskje fryktet han at SV og Rødt skulle få for stor innflytelse i ei Arbeiderparti-mindretallsregjering?

Stoltenberg ønsker trolig et Arbeiderparti som ser mer til høyre, og gjerne danner flertallsregjering sammen med Høyre og Miljøpartiet/Venstre. Dermed kortes veien til flere av hans gamle hjertesaker, og Norge blir en enda mer forutsigbar EU-partner.
En troverdig Jonas Gahr Støre ville selvsagt kvittet seg med Jens Stoltenberg som minister. Men hvorfor sparke en som hindret hans eget fall fra APs makt-topp og som attpåtil sikret partiet tusenvis av velgere?

Selv betrakter jeg Jens Stoltenberg som politisk opportunist og karrierist. Det begynte med hans angivelige NATO-motstand da han i 80-årene ble valgt som leder i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF. Det fortsatt som minister på 90-tallet og regjeringssjef fram til «morn’a Jens» i 2013. Ei tid preget av politisk høyredreing og skjebnesvangre beslutninger som han stod i spissen for. Blant annet privatisering av statlige virksomheter, innføring av pensjonsreform og en helseforetaksmodell som åpnet for direktørvelde og usosial lønnspolitikk.
På det utenrikspolitiske område sendte han norske bombefly til Libya og norske soldater til Afghanistan – og ble belønnet med generalsekretærstillingen i NATO.
Gjennom sin kompromissløse holdning overfor Russland har Stoltenberg et hovedansvar både for at Ukraina-krigen brøt ut og for at den ennå ikke har fått noen løsning. Mange kaller han en krigsforbryter.

Den tyske kansler Bismarch skal ha uttalt: «Den som veit hvordan politikk og pølser blir til, får aldri mer en rolig natts søvn».
De siste dagers budsjettskandale har blottstilt et maktarrogant Arbeiderparti med manglende moralsk og ideologisk forankring. At partiet nå tvinges til retrett er bra. Det underlige er at «feilen» skjedde og at den ikke straks ble rettet opp.
Når Arbeiderpartiets erfarne Jens Stoltenberg så åpenbart og mot bedre vitende valgte å skrote viktige valgkampsaker, hvordan er det da på mer taushetsbelagte områder der folks innsikt er begrenset? Som for eksempel i forsvars- og sikkerhetspolitikken?

Det skal ikke lønne seg å juge, sier politikerne. Sånt må få konsekvenser.
Derfor utvises godt integrerte «nye» landsmenn fordi de – eller deres foreldre – kom hit fra feil land til feil tid.
Hvorfor skal politikere som juger eller handler mot bedre vitende, kun risikere riper i lakken, mens andre får sitt liv lagt i grus?

Regjeringa jobber nå med å finne budsjettdekning for den drøye milliarden det koster å opprettholde de nevnte valgløftene.
I går var Ukrainas Zelensky på lynvisitt i Norge, og reiste videre med ytterligere halvannen milliard kroner i norsk ekstrabistand. Dette i tillegg til de 85 milliardene som et samlet Storting hadde bevilget noen måneder i forveien.
Penger er tydeligvis ikke problemet. Regjeringa finner midler til det den vil prioritere. Derfor skal den tapte krigen i Ukraina støttes for enhver pris, mens norske distrikter og velferdsordninger skal sultefores.