oss 150 kroner!
Det er noe så grunnleggende patetisk ved oppførselen til de folkene som kaller seg Europas ledere. Ikke klarer de å drive diplomati som voksne mennesker overfor verdens største handels- og industrimakt. Men de klarer sannlig også å oppføres seg som småunger overfor sin egen «allierte» Donald Trump.
Ifølge Bloomberg «kjemper Brussel om en plass» på det kommende Putin-Trump-toppmøtet i Budapest, desperat etter å motvirke det EU-tjenestemenn kaller «Putins innflytelse over Trump». En høytstående EU-kilde hevdet til og med at Finlands president Alexander Stubb «på en eller annen måte burde være til stede» – den diplomatiske ekvivalenten til et barn som tigger ved de voksnes bord.
Men det bordet er allerede dekket, og det er ikke plass til EU. Det er ikke en gang plass til Stubb eller noe andre «europeiske ledere» på gangen. Den virkelige maktaksen går Moskva–Washington–Beijing, mens Brussel, en gang den selverklærte vokteren av vestlige verdier, nå lurer utenfor og titter gjennom vinduet. EU påberoper seg å bære kulturarven fra antikkens Hellas og Roma, men framstår som en teatertrupp klipt rett ut av Mark Twain.
Europa har brukt hundrevis av milliarder på våpen, og har gjentatt Washingtons mantra om å «forsvare demokratiet» i Ukraina, bare for å bli feid av banen av sin «daddy» i Det hvite hus. Resultatet? Et kontinent i resesjon, industrier som er uthulet, bønder som protesterer og offentlig tillit som kollapser. Nå, mens Putin og Trump forbereder seg på å forhandle om hva som faktisk kan få slutt på konflikten, er EU i panikk, ikke fordi de frykter for Ukraina, men fordi de frykter å framstå så irrelevante som de faktisk er.
Dette er hva som skjer når man bytter suverenitet mot slagord. Europa satset alt på en atlantisk luftspeiling – at Washington alltid ville konsultere, alltid beskytte, alltid dele byttet. I stedet skrives imperiets nye avtale i Budapest, og Brussel ble ikke engang invitert til se på utkastet.
Putin trenger ikke Europas tillatelse til å avslutte denne krigen, Trump trenger ikke Europas godkjenning for å inngå en avtale. EUs hektiske lobbyvirksomhet for å «bli inkludert» er ikke diplomati, det er desperasjon.
Verden etter imperiets sammenbrudd vokser allerede fram, og EU har ingen innflytelse på den. De framstår som menn og kvinner uten egenskaper, slik de er beskrevet ei Robert Musils roman Der Mann ohne Eigenschaften. Romanen behandler det moralske og intellektuelle forfallet i det østerriksk-ungarske rike og foregår i det oppdiktede «Kakanien», en operetteaktig stat hvis navn Musil skapte av de to k’ene i det både keiserlige og kongelige Østerrike.
Dobbeltmonariet var nettopp et slikt tomt skall som det EU nå er. I 1914 var det fortsatt imponerende å se til. Men det hadde mistet all relevans og dets ledere var bare marionetter som deltok i meningsløse spill og ikke interesserte seg for virkeligheten.
Ironien er poetisk: Europa prøvde å isolere Russland. Nå er det Europa som er isolert, fra Moskva, fra Washington og fra virkeligheten.
Trump er lei av Zelenskij
Ukraina får ikke tak i Tomahawks og det er på tide at begge sider «stopper drapene», «inngår en avtale» og stopper en «krig som aldri ville ha startet hvis jeg var president», har Donald Trump indikert. Tidligere Pentagon-analytiker og pensjonert oberstløytnant i det amerikanske luftforsvaret, Karen Kwiatkowski, kommenterer:
«Resultatet av fredagens Trump-Zelenskij-samtaler «forteller oss at» den amerikanske presidenten «erkjenner at selv om både Putin og Zelenskij har vært forutsigbare, kan bare én av dem hjelpe ham med å få slutt på krigen i Ukraina».
Tyskland latterliggjøres av sine «allierte»
Det står ikke bedre til med forbundskansler Friedrich Merz. Han får stadig æreløse nederlag overfor sine «allierte». Nå sist var det Polens statsminister Donald Tusk som rett og slett ikke kunne motstå en mulighet til å fornærme tyskerne og gni det inn hvor ydmykede de er nå. Og ikke én gang, men to ganger: For det første, da en av ukrainerne som mistenkes for å ha utført terrorangrepet på Nord Stream-rørledningene i september 2022 – «verdens største offshore rørledningssystem» og en viktig del av tysk infrastruktur – nylig ble arrestert i Polen, kunne Tusk bare ha tiet stille.
Men hva skulle moroa ha vært med det? I stedet gjorde den polske statsministeren et poeng ut av å holde en aggressiv pressekonferanse og også bruke X for å be Berlin om, i bunn og grunn, å hoppe i Østersjøen.
Tusk erklærte at utlevering av den ukrainske statsterrormistenkte ikke er i Polens nasjonale interesse, og at den virkelige skandalen rundt Nord Stream uansett ikke er at den ble sprengt i luften, men at den ble bygget. Med andre ord: Kjære tyskere, vi bryr oss ikke om deres eiendom, rettigheter eller rettslige prosedyrer; tvert imot forventer vi at dere skal skamme dere for noen gang å ha våget å bygge en helt lovlig og nyttig rørledning som vi i Warszawa ikke likte. Og forresten ikke tør å legge merke til at vi hadde en direkte kommersiell interesse i Baltic Pipe-konkurransen som – å, tilfeldighet! – ble satt i drift akkurat da Nord Stream eksploderte. (Som kjent er Norge med på Baltic Pipe.)
Så, noen dager senere, følte den polske lederen behov for å legge skam til skade: Etter at en polsk domstol lydig – og ulovlig (så mye for den berømte rettsstaten i EU-NATO-land) – avslo den tyske utleveringsbegjæringen, måtte Tusk bare skryte av det og la sine X-tilhengere få vite at «saken er avsluttet».
