oss 150 kroner!
Fra slutten av 1960-tallet ser vi begynnelsen av en prosess som brakte Spania ut av den europeiske isolasjonen ved transisjon. Transisjon, eller gradvis overgang, er et statsvitenskapelig særtilfelle, for vanligvis går det hardere for seg under et hamskifte. Knut Erik Aagaard går tilbake til en tekst han skrev i 1995 om den spanske overgangstida, og gjør seg noen tanker om hvorvidt suksessen kan gjentas i vår tid.
06.09.2025
Jeg henter frem en tekst som ble publisert i Arbeiderbladet (Dagsavisen) for tredve år siden, som en ettertanke til Gorbatsjovs tilsynelatende fallerte reformer i Russland, og til avskaffelsen av apartheid i Sør-Afrika. Jeg tar opp et spesialtilfelle i statsvitenskapen: Den spanske overgangen til demokrati 1975-1982 etter 45 års fascistisk militærdiktatur og tilnærmet internasjonal isolasjon i det Europa som den store krigen hadde delt. I et etterord trekker jeg tankegangen frem til i dag.
Et par innledende ord for en senere generasjon, som ikke nødvendigvis har det spanske drama klart for seg: Etter at Kong Alfonso XIII av Bourbon hadde støttet et militærdiktatur med korporative trekk under Miguel Primo de Rivera siden 1923, ble det spanske monarkiet avskaffet i 1931. Kongedømmet ble erstattet med Republikken i en splittet befolkning. Det gamle strittet mot det nye. Kongen dro vanæret i fransk eksil og den kontroversielle republikken ble proklamert etter et konstitusjonelt brudd.
Men reaksjonen var sterk. General Francisco Franco, leder for hæravdelinger i den spanske kolonien Marokko, gjorde opprør og landsatte tropper på fastlandet i juli 1936. Den spanske borgerkrigen varte til 1939, da Franco vant en blodig seier, hjulpet av fascisten Mussolini og nazisten Hitler i en kamp ignorert av demokratiske Frankrike og England, som nektet å hjelpe en broder i nød. Franco støttet seg ideologisk til den fascistiske spanske falangismen, grunnlagt av Primo de Riveras karismatiske sønn Antonio, henrettet under republikanerne i 1936. Franco-styret var likevel primært et reaksjonært militærdiktatur.
I det demokratiske Vest-Europa som overlevde Andre verdenskrig, var den spanske fascismen en upopulær og brutal anakronisme i utakt med sin tid. Spania var derfor sterkt isolert, og overlevde på salg av jordbruksprodukter, frukt, grønt og fisk og på vakre strender for dem som hadde samvittighet til å besøke dem, uten farbare utsikter til modernisering, økonomisk utvikling, industrialisering og et reelt politisk liv. Opposisjonen var enten i eksil eller i fengsel, og folket var fortsatt splittet mellom progressive og reaksjonære krefter. Reaksjonen lå som et fuktig teppe over Spanias utvikling, og skjulte i nesten 40 år en potensielt eksplosiv situasjon.
Fra slutten av 1960-tallet ser vi begynnelsen av en prosess som brakte Spania ut av den europeiske isolasjonen ved transisjon, tema for denne teksten. Transisjon er et statsvitenskapelig særtilfelle, for vanligvis går det hårdere for seg under et hamskifte. Etter denne lett friserte gamle artikkelen om den spanske overgangstiden, gjør jeg meg noen tanker om hvorvidt suksessen kan replikeres i vår tid, om unntaket kanskje kan gjøres til regel.
Overgangstiden
(Arbeiderbladet 31.01.95)
Revolusjon og reform er norske ord for store samfunnsendringer i verden. Men de er verken motsetninger eller alternativer, for de beveger seg på ulike plan. Revolusjon er brå, voldelig forvandling av et samfunn. Det finnes bedre måter. Reform er derimot forandring innenfor en gitt formasjon, og reformens motsetning er bakstrev.
Men revolusjonens begrepslige motsetning mangler i det norske språk. Overgangstid er det nærmeste vi kommer for å betegne en fredelig, omforent forvandling av et samfunn til et nytt, som i Sør-Afrika. Men det ordet egner seg mindre godt, for det betyr så mye annet også. Fenomener som ikke har navn, egner seg dårlig for studium: Derfor har vi i Norge ingen utbredt eller dyp forståelse av overgangstidens politiske sosiologi.
For å bøte på denne mangel i norsk samfunnslære skal vi straks gi rosen dens rette navn, og innføre dens rette betegnelse: transisjon. Når vitenskapen først har et navn, får den snart et institutt. Har du klave, får du ku. Halve kloden befinner seg i dag [1995] på et av transisjonens mange, smale trinn, og beskjeftiger derved en skare overgangstidsteoretikere, ukjente i Norge – de skriver nemlig på spansk.
For transisjonen er virkelig et studium verd. Transisjonen kan nemlig, som revolusjonen, mislykkes totalt. Revolusjonen leder typisk til borgerkrig eller intervensjon, hvorpå den spiser sine egne og andres barn og derved restaurerer et vrengebilde av 1’ancien régime. Stalin er et eksempel. Men revolusjonens begrepslige motpol, transisjonen, er heller ikke noe teselskap. Dens vei er smal, få er de som finner den og dertil går den til ende.
Transisjonens dynamiske logikk forutsetter for det første erkjennelsen av systemskiftets nødvendighet blant moderate og fremsynte krefter i 1’ancien régime, og for det andre erkjennelsen av dets mulighet blant den nye tids tålmodige forkjempere. Reaksjonen må stagges og opposisjonen forenes i moderasjon. Disse to forutsetninger er av bestemte grunner ikke alltid til stede, og da ender transisjonen i revolusjon eller restaurasjon, i keisersnitt eller abort.
Prinsippet for den vellykkede transisjon er at det gamle regime vedtar det nye, i full legalitet, uten et konstitusjonelt brudd, med deltakelse av alle samfunnskrefter. Transisjonens metode er konsensus. Den forener nasjonen der revolusjonen splitter. Den redder liv der revolusjonen dreper. Den utretter noe der reformen er impotent, som i Sovjetunionen. Transisjonen sparer oss for samfunnskampen, som noen alltid vil ta til orde for. Transisjonen krever kultur, den er modne menns verk.
Blant transisjonens viktigste snublestener finner vi:
- Sterke politiske, religiøse og etniske ideologier som splitter partene internt eller fra hverandre.
- Paralegale grupper og interesser som transisjonens aktører ikke kontrollerer: mafia, terrorister, private hærer, interventer.
- Samarbeid og korrupt interessefellesskap mellom sterke næringsinteresser og betydelige deler av hær og administrasjon.
- Internasjonalt press og trussel om intervensjon.
- Strid om statens rammer og konfigurasjon: imperium, sentralstat eller føderasjon.
Spania er transisjonens mønstergyldige forbilde. Franco-styret hvilte på fire pillarer: landeiendommen, kapitalen, hæren og kirken. Av dem kom kapitalen best ut etter 40 år i europeisk isolat, for den utviklet seg, blant annet på grunn av turismen. Næringslivet visste at videre vekst krevde en åpning mot Europa, og at åpningen forutsatte demokratisering. Tiden var overmoden da den langlivede Franco døde i 1975: Kontakten var for lengst etablert mellom den gamle og den nye tids menn.
Men deres forhold var preget av mistro. Toneangivende konservative fryktet revolusjon så snart det autoritære grepet løsnet. De radikale fryktet at en demokratisk åpning ovenfra ville koke ned til et kosmetisk pyntet status quo, en ren ansiktsløftning. De vurderte den skarpe lut, massekampens mer drastiske metoder.
Brobyggeren ble Francos utpekte arveprins, Kong Juan Carlos. For de konservative var han en garant mot revolusjonen, men han markerte seg fra første dag som en virkelig demokrat. Med strategisk klarsyn utnevnte han den antatt konservative falangisten Adolfo Suárez til statsminister, som transisjonens rormann. Det viste seg snart at bare marginale og eksotiske grupper ville slåss for den gamle orden, og opposisjonen, med et 40-årig revolusjonært traume i kroppen, motsto revolusjonens fristelser.
Det gamle regime avskaffet seg selv i parlamentet, ved å vedta en rekke lover som la grunnen for demokratiet, og som ble stadfestet i folkeavstemning: Ny valglov, ny demokratisk grunnlov og generelt amnesti. Prosessen var forutgått og ledsaget av intense forhandlinger mellom regjering og opposisjon. Moncloa-pakten sikret statsministeren arbeidsro og alburom i 1977 (Palacio de Moncloa fra 1600-tallet, hvor regjeringsmøtene holdes, tilsvarer regjeringskvartalet, med 16 bygninger).
Avtalen ble fremforhandlet mellom regjeringen og den til da forbudte opposisjonen (sosialistpartiet, fagforeningene, indirekte også kommunistpartiet) og omfattet lønnsbegrensninger, organisasjonsfrihet, arbeidsmarkedsreformer, skattereform, oppheving av sensur, innføring av pressefrihet, forsamlings- og assosiasjonsrett, reform av militærjustisloven og bedret sosial sikkerhet, desentralisering av statlig kontroll med mediene og tiltak mot boligspekulasjon. Det første frie valg i 1977 ga en moderat høyrekoalisjon, og transisjonens første etappe sluttføres med sosialistenes overveldende valgseier i 1982.
Tre aktører utøvet den ypperste statsmannskunst: Kongen tok det demokratiske initiativ og stagget reaksjonen og hæren. Ved ett tidspunkt, 23. februar 1981, sa han – som kong Haakon – nei da det knep som verst, da oberstløytnant Antonio Tejero gjorde kuppforsøk med pistol i parlamentet og nesten fikk med seg hæren.
Francos TV-direktør, falangisten Adolfo Suárez, som ingen trodde på og som overrasket alle, ble den første demokratiske statsminister. Han loste transisjonen inn i smulere farvann – et sjeldent mønster på demokratisk integritet og oppfinnsom politisk navigering. Som russiske Gorbatsjov ble Suárez samtidig av reaksjonen beskyldt for å gå for langt for fort, og av de radikale for verken å gå langt nok eller fort nok. Som Gorbatsjov fikk Suárez en ydmykende sorti etter noen år i en dynamisk balanse som brakte verden fremover. Historien har reservert dem en hedersplass.
Felipe González, de lange linjers store strateg, ungsosialisten fra Sevilla, «Isidoro», manøvrerte sikkert og skapte sin fremtid i tålmodig og kreativ opposisjon. Han bremset de utålmodige, som ville ta et brudd, og han samlet opposisjonen. Nå er han en nestor blant Europas regjeringssjefer.
Som statsminister presterte Felipe den dobbelte bragd å overtale motstrebende spanjoler til å godta NATO (i 1986) og et skeptisk EF [EU] til å godta Spania i samme år. Med Spanias inntreden i det atlantiske og det europeiske samspill er transisjonen fullendt. Spania er nå et fullverdig demokrati og en toneangivende medspiller i den europeiske konserten.
Det var mange skjær i sjøen. Verken biskoper, godseiere eller generaler var til å stole på. De baskiske terroristene i ETA og GRAPO gjorde sitt beste for å få regjeringen og hæren til å vise sitt sanne ansikt, med nærmest ukentlige drap i den mest sårbare tiden. Forholdet mellom regionene og sentralmakten i Madrid var nær ved å sprenge transisjonen. Overgangen fra sentralstat til noe nær en lojal nasjonal føderasjon midt under marsjen er ganske enkelt formidabel.
Derfor vil Juan Carlos, Adolfo Suárez og Felipe González bli stående som store navn i Europas politiske historie, og som referansepunkter i overgangstidens politiske sosiologi.
De tre beviste at transisjonen er revolusjonen overlegen der reformen er impotent. En historisk oppdagelse som på sikt kan ha reddet millioners liv fra borgerkrigen – el fratricidio. Det spanske forbilde er for eksempel en av de viktigste enkeltårsaker til at hele Sør-Amerika i dag er demokratisk eller i transisjon. Et uvurderlig eksempel for denne verdens utallige hissigpropper.
Juan Carlos, Adolfo Suárez og Felipe González er derfor selvskrevne til Nobels fredspris i 1995, 20 år etter Francos død.
I noen land har transisjonen større utfordringer. Mikhail Gorbatsjov forsøkte med ett slag å erstatte diktatur, imperium og planøkonomi med demokrati, føderasjon og markedsøkonomi. På grunn av partiets augustkupp mot ham i 1991, mislyktes han hårfint, men han brakte dog verden ut av fortiden, ved transisjon.
Sør-Afrika har ved siden av demokratiseringen måttet forholde seg til den smertefulle rasekonflikten. Nelson Mandela utviste den nødvendige samlende, kreative tålmodighet, og den sør-afrikanske apartheidstatens Frederik de Klerk kom i havn der Mikhail Gorbatsjov gikk under: Han stagget reaksjonen. Alle fortjente de såvisst Fredsprisen. Både Russland og Sør-Afrika har som Spania måttet avstå fra rettsoppgjøret. Freden har sin pris, om vi nå holder oss til Alfred Nobel.
2025: Transisjon til en ny verdensorden?
Transisjon har under gunstige betingelser vært et særtilfelle i statsvitenskapen. Er det tenkelig at unntaket kan bli en regel?
Dagens verdensorganisasjon FN ble dannet av seiersmaktene 24. oktober 1945 i San Francisco ved 51 stater med like rettigheter til å delta i fastsettelsen av gjeldende folkerett. Seiersmaktene stilte som betingelse at organisasjonen skulle ha en generalforsamling bestående av likeberettigede medlemsland og et sikkerhetsråd med vide fullmakter og vetorett for de fem faste seiersmaktene. Men så inntraff nesten umiddelbart Den kalde krigen mellom øst og vest, som i stor grad har lammet FN i 80 år. Sikkerhetsrådet er med sine vide fullmakter en forutsetning for å kunne utrette noe, og vetoretten, som var en betingelse for dannelsen av FN, sørger under de rådende forhold for at nesten intet blir utrettet.
Det er ikke lengre 51 stater i FN, men 193. Etter frigjøringskriger, borgerkriger og okkupasjonskriger, etter tektoniske økonomiske sprang i mange land og uventet deindustrialisering i tidligere stormakter, er forholdene i dag helt andre enn de som i 1945 etablerte folkeretten. Verden står på randen av en ny verdenskrig, men FN er lammet.
Verdensordninger har hittil vært resultatet av store kriger. Det gjelder Westfalerfreden etter tredveårskrigen (1648), Wienerkongressen etter Napoleonskrigene (1815), Versaille-freden etter Første verdenskrig (Folkeforbundet i Genève 1919) og De forente nasjoner i 1945 etter Andre Verdenskrig.
Det spørsmål jeg gjerne vil diskutere, er om det i atomalderens tid er mulig å bringe verdensordningen i samsvar med maktforholdene på en fredelig måte, ved transisjon, uten den storkrigen som ingen stat vil vinne, og knapt noen kan overleve.
Det er i dag to poler i maktkampen. På den ene siden har vi NATO, EU og deres mer og mindre viktige små og større satelitter, som Japan, Filippinene, Vanutu, Paraguay, kanskje Argentina, for å nevne noen få, og ikke minst Israel, som kontrollerer USAs utenrikspolitikk i Midtøsten fordi den amerikanske Kongressen er korrupt, kjøpt og betalt.
«Det er åpenbart i disse landenes objektive interesse å ha et godt forhold til Kina, Russland og alle andre fattige og rike stater i resten av verden: økonomisk, finansielt, produktivt, handels-, transport- og forsyningsmessig, vitenskapelig og kulturelt, med rimelige doser av toleranse for annerledeshet, og litt beskyttelsestoll for utsatte økonomier, slik vi hadde det [i Norge] etter 1945 under Erik Brofoss».
På den andre siden står de fleste gamle koloniene, u-landene, Den tredje verden, mesteparten av Midtøsten, Iran og Saudi-Arabia, hele Sentralasia, nesten hele Indokina, hele Vest-Asia, de viktigste delene av Stillehavsområdet (Indonesia, Malaysia, Vietnam, atommakten Nord-Korea), store deler av Afrika, betydelige deler av Latinamerika. De er i ferd med å etablere seg som den første verden.
Den nye første verden er organisert i BRICS, Shanghai-gruppen (SCO), det sørøstasiatiske ASEAN, Den eurasiske union (EAU), Den kollektive forsvarspakten (ODKB), SNG («samveldet av uavhengige stater»). Den nye første verden overgår overlegent NATO og EU i landmasse, befolkningsstørrelse, samlet brutto nasjonalprodukt, vareproduksjonskapasitet, handel og transport på sjø og land og spesielt i energiforsyning, matproduksjon og industrielle vekstrater. Den nye verden er på vei opp, den gamle verden er på vei ned.
Den nye første verden domineres av trekanten Kina, Russland og India. De tre står som en massiv fjellvegg mot USAs kraftløse forsøk på å reetablere sitt verdenshegemoni (som amerikanerne overtok fra britene), i forlengelsen av The unipolar moment fra 1989 til ca. 2010, etter Sovjetunionens implosjon. Verdensfreden koker slik ned til hva USA kan tenkes å ville finne på når landet nå er trengt opp mot veggen og har malt seg inn i et hjørne.
Donald Trump har klart å stille seg i en historisk unik posisjon: Ingen vet hva Donald Trump vil finne på i morgen. Han har fem gjensidig utelukkende svar på alle spørsmål. Og når vi ser hvordan det faktisk går, kan han alltid svare: Hva var det jeg sa?! Han er tilsynelatende helt uforutsigelig. De som tar ham på ordet, og det gjør de fleste, også blant dissidentene, må tro han er gal, dum, idiot, uvøren, uvitende, en vulgær bolighai som prøver å styre hele verden slik han styrer med sine egne leiegårder.
Det er sannsynlig at Trump er temmelig uvitende om filosofi, historie og internasjonal politikk, og dessuten vulgær som få. Men det kan ikke tenkes at han er dum. En politisk vulkan som Trump, som har klart å snu opp ned på alt vi trodde å vite om amerikansk og internasjonal politikk, som har forvandlet sine lydige vasaller til logrende pattedyr, kan ikke tilskrives lav intelligens, heller ikke sinnssykdom.
Trump har en umåtelig tung sten å rulle opp en svært bratt bakke, nemlig gjeldsbyrden på snart 40 trillioner dollar under sviktende hjemmeproduksjon og hjemmemarked. Han har også noen smertefullt irriterende stener i skoen der han går og dytter stenen opp bakken. De stenene er Ukrainas Zelenskij, Israels Netanyahu, Kinas Taiwan og det tafatte Europas smiskende trass. Hans motstandere er ikke Kina, Russland og India, ikke Den nye første verden. Hans motstandere er hjemmebanen, bibelhistorie-fundamentalistene og de neokonservative krigshisserne i tredje generasjon, merkbart tilstede i hans egen administasjon og representative for store deler av amerikansk folklore og barnelærdom.
Spør deg selv hva som vil skje om president Trump over natten kutter støtten til Israels folkemord, tillater Iran å anrike uran eller slutter å finansiere hæren og marinen i Chiang-Kai Sheks del av Kina, som kalles Taiwan. Det vil isolert sett være bra, men det vil koste ham hans drøm om Amerika: Han blir fjernet fra stillingen.
JFK ble skutt av sine egne i 1963. Trump er allerede blitt skutt etter to ganger og truffet én gang. Og det finnes mer kompliserte, men mindre kostbare måter å fjerne ham på, gjennom den korrupte Kongressen. Bare hvis han nedkjemper hjemmebanen kan Trump vise hvem han selv egentlig er, en vulgær deal-maker eller en sivilisatorisk kraft.
Paradoksalt har Trump lært seg å tale newspeak flytende. Si hva du vil vil i dag, for i morgen er det glemt. Han behersker woke-dialekten bedre enn sine motstandere og bruker den mot dem. I et samfunn som vårt, der ordskiftet er avskaffet, der teller handlingene, ikke fossen av tomme ord.
Min hypotese, mitt håp og mitt stalltips er altså at Trump spiller for galleriet, mot hjemmebanen, for fred på jord ved transisjon, uten et konstitusjonelt brudd. Tilsvarende spår jeg at krigen i Ukraina avsluttes ved NATOs østgrense, eller ved Ukrainas kapitulasjon, hvilket betyr det samme, nemlig at Ukraina gjenforenes med Russland ved hjemfall.
Stem Fred og Rettferdighet. Jeg er FOR!
