Stortingsvalget og hva så?

0
En Grok-versjon av Sun Tzu.

Ved stortingsvalget fikk partiene som grupperes sammen som «Andre» totalt 138.000 stemmer. Det er flere enn Kristelig folkeparti og Venstre, og det er over sperregrensa med totalt 4,2%. Dette forteller om en omfattende folkelig protest, sjøl om den spriker i mange retninger. Det er mye også fordi det lovlige valgfusket i Norge var så omfattende. Medienes totale fokusering på stortingspartiene og regelrette hetskampanjer mot ikke minst partiet Fred og Rettferdighet er såpass grovt at det ville ha blitt påpekt av valgobservatører om det hadde skjedd i et land vi ikke liker.

Det er mulig at partiet FOR er misfornøyde med resultatet med sine 9444 stemmer og 0,3%. Det er vel på linje med hva Rød Valgallianse, forløperen til Rødt, fikk i hine hårde dager, og fra et synspunkt er det lite tatt i betraktning at partiet gjorde en god valgkamp.

Men man må forstå dette riktig.

Valget viser at det «parlamentariske demokratiet» i Norge er skreddersydd til at motstanden mot makta aldri skal kunne vinne valg. Kartellpartiene utgjør ei blokk som stort sett mener det samme, men noen små, taktiske nyanser. De er stort sett finansiert av oljepenger fra en stat som har nok av dem og holdes oppe av medier som enten er finansiert av staten eller av den finanskapitalen som tjener på at systemet er som det er, jamfør Schibsted.

Skulle det se ut som om en folkelig protest skulle vinne fram, er det bare å fabrikere ei sak som setter den i dårlig lys, avsporer debatten eller skaper forvirring. Aktuelt eksempel: VGs grunnløse hets mot FOR og Glenn Diesen på sjølve valgdagen.

Man må innse at vi ikke har noe demokrati i Norge. Det er EU-kommisjonen og ikke Stortinget som er Norges lovgivende forsamling (75% av norsk lov vedtas der). Og EU-kommisjonen er ikke på valg. Ikke av oss og ikke av EU-borgerne.

Har man innsett dette er det opplagt at motstandskampen ikke bør gå seg vill i «det parlamentariske demokratiet», men tenke ut strategier og taktikker som er mer effektive.

Fra et synspunkt er 9444 folk et lite antall. Men fra et annet synspunkt er det slett ikke så få. Da jeg var formann i AKP hadde partiet på det meste 3500 medlemmer pluss 1500 i ungdomsforbundene, altså 5000 knallharde aktivister. Det var nok til å skape så stort røre i Norge at bølgene etter den tsunamiene fortsatt kan merkes i dag, et halvt århundre etterpå. Det kom av at vi var organisert og skolert for å oppnå resulater, og vi gjorde det (avisa Klassekampen, forlaget Oktober, streikekampen, EEC-kampen osv.) 9444 er nok til å starte en stor fredsbevegelse.

Men som Heraklit sier: Du kan ikke bade i samme elv to ganger.

Vårt eksempel lar seg ikke gjenta. Dessuten hadde det store innebygde svakheter.

Hadde jeg vært strateg i et av disse partiene ville jeg sett hvordan mest mulig av omlandet kan bevares, skoleres og konsolideres og jeg ville ha lagt opp en taktikk for å oppnå resultater utenfor den parlamentariske arenaen.

Sun Tzu sier: Kjenn fienden, kjenn deg sjøl og du kan føre 100 slag uten noen gang å lide nederlag.

steigan.no er skapt ut fra en slik tankegang. Vi oppnår resultater ved å konsentrere oss om det vi kan gjøre best, og vi vet at dette har store ringvirkninger. Vi vil oppfordre så mange som mulig av «Andre» om å støtte steigan.no og sørge for at vi får mer å rutte med slik at vi kan gjøre enda mer vei i vellinga.

Noen har vært inne på en tanke om at Andre burde ha stilt taktiske felleslister. Glem det! I politisk matematikk er 1+1=1. I beste fall. Sammenslåing fjerner særpreg og fører til kompromisser som tilhengerne hater. Dessuten bruker man opp energien på indre friksjon.

Tankegangen må være: Minst mulig energi til indre friksjon, mest mulig energi utad og framover. Ikke kaste bort energi på å stange hue mot veggen til makthaverne. Bruk den til å rundspille dem og overraske dem. Det er enighet om en del blant Andre, men det er også skarpe motsetninger. Ikke prøv å glatte over dem, men prøv heller ikke å utdype dem.

Til sammen fikk Andre 138.000 stemmer. Hadde vi vært så mange aktive motstandere av koronadiktaturet i 2020 tror jeg at vi kunne ha veltet spillet.

Stemmetall på Andre:

Forrige artikkelTotal informasjonskontroll og kontrollen over de unge – del 2
Neste artikkelTysklands forsømmelse av nasjonale interesser
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).