oss 150 kroner!
Da Sør-Sudan ble en selvstendig stat i juli 2011, var Norge først ute med å anerkjenne landet. Politikerne slo seg på brystet, kalte det et historisk øyeblikk og pekte på vår rolle som fredsnasjon. Fjorten år senere er Sør-Sudan på randen av kollaps.
Over 12 millioner mennesker lever i verdens yngste stat, og rundt ni millioner av dem står i dag i akutt matmangel. Fredsavtalen ligger i ruiner, eliten beriker seg selv, og folket holdes som gisler. Og Norge? Vi fortsetter å pøse inn penger – uten å stille krav.
Jeg har selv vært i Sør-Sudan flere ganger, på frivillig basis som veteran. Jeg har jobbet direkte med veteraner for å hindre at de trekkes inn i nye konflikter. Det anslås at rundt to millioner mennesker har vært direkte involvert i borgerkrigene – som soldater, militsmedlemmer, støttepersonell eller i sivile støttefunksjoner. Mange av disse lever fortsatt uten arbeid, uten helsehjelp og uten rettigheter. Gjennom nettverk, DDR-prosesser (avvæpning, demobilisering, reintegrering) og lokale aktiviteter har vi forsøkt å gi tidligere stridende en vei inn i samfunnet. Når disse menneskene glemmes, blir de lette å mobilisere på nytt. Derfor er veteranarbeidet avgjørende for å skape varig fred.
En viktig støttespiller i dette arbeidet var faktisk visepresident Riek Machar. Han bidro aktivt til å legge til rette for DDR-arbeidet, og jeg har selv møtt ham flere ganger i Sør-Sudan for å koordinere prosesser sammen med lokale veteraner. Hans rolle var helt sentral for å gi tusenvis av tidligere stridende en ny mulighet. Nå er han arrestert og tiltalt for landsforræderi og forbrytelser mot menneskeheten. Opposisjonen hevder at tiltalen er politisk motivert, et grep fra president Salva Kiir for å kvitte seg med sin rival. Resultatet er en dramatisk svekkelse av DDR-prosessen, og samtidig øker faren for at landet igjen kastes ut i en ny intern krig.
Likevel fortsetter Norge som før: vi betaler. I 2025 alene har Norge gitt 150 millioner kroner i såkalt nødhjelp til Sør-Sudan. Og siden 2011 har Norge gitt mer enn 2,2 milliarder kroner bare til demokratiske prosjekter i landet. Når vi legger til nødhjelp, humanitær bistand og andre prosjekter, er summen enda høyere. Men hva har vi egentlig fått igjen? Ikke fred. Ikke stabilitet. Ikke et bærekraftig demokrati. Bare et system som forvitrer foran øynene våre. Vi betaler for mat og telt, men vi bygger ikke skoler, sykehus eller et rettssystem. Vi legger ikke press på eliten i Juba for å respektere fredsavtalen eller bekjempe korrupsjonen. Resultatet er at vi i praksis bidrar til å sementere et korrupt regime som kan fortsette uten å ta ansvar.
Dette mønsteret ser vi ikke bare i Sør-Sudan. Norge har i årevis brukt samme modell i Palestina, Afghanistan og deler av Midtøsten: enorme pengestrømmer inn i systemer uten fungerende institusjoner, uten at vi stiller krav om ansvarlighet eller reelle reformer. I Afghanistan gikk det milliarder inn i et regime som kollapset på få dager da Vesten trakk seg ut. I Palestina har bistand i praksis fungert som livsopphold for en befolkning som fratas både frihet og rettigheter, mens det politiske grunnlaget for en rettferdig løsning undergraves år for år.
Og i dag ser vi det samme i Ukraina. Norge har pøst inn titalls milliarder kroner i «støtte» – våpen, økonomiske overføringer og humanitær hjelp – uten å stille ett eneste krav om fredsforhandlinger, korrupsjonsbekjempelse eller ansvarlighet. Vi later som om pengene «bygger demokrati», men i virkeligheten gjør vi landet mer avhengig av Vesten, mer ødelagt av krig, og mer fanget i en spiral av vold og korrupsjon. Akkurat som i Sør-Sudan kjøper vi oss en ren samvittighet, mens vi bidrar til å forlenge en konflikt som tar liv hver eneste dag.
Det er en farlig illusjon å tro at nødhjelp og pengeoverføringer i seg selv bygger fred. Uten institusjoner, uten arbeid, uten utdanning og uten respekt for lokale tradisjoner, vil nødhjelpen bare forlenge lidelsen. Vi har til og med ødelagt Sør-Sudan med våre egne forestillinger om demokrati. Norge og Vesten presset fram en vestlig modell med parlament og valg, men uten rot i landets egen kultur. Resultatet ble et system som på papiret ligner et demokrati, men som i virkeligheten bare er en kamp mellom eliter, basert på etniske lojaliteter og korrupsjon. Dette er ikke demokrati, det er politisk kolonialisme.
Sør-Sudan har egne tradisjoner for konfliktløsning – eldsteråd, klanbaserte systemer og veteraner som kan fungere som brobyggere. Dette ble oversett. I stedet ble landet presset inn i en importert modell som aldri kunne fungere i praksis. Vi forsøkte å skape en kopi av oss selv, i stedet for å respektere deres egen vei.
Kombinasjonen av korrupsjon, flyktningkrise og manglende institusjoner gjør at landet nå er i ferd med å falle sammen. Millioner av internt fordrevne lever i desperasjon, og de få ressursene som finnes forsvinner inn i lommene på en liten elite. Norge bidrar indirekte til å holde dette systemet i live, fordi vi aldri tør å stille krav.
Hva bør vi så gjøre? For det første må vi slutte å gi penger uten betingelser. Vi må knytte all norsk støtte til konkrete krav om gjennomføring av fredsavtalen, om reell inkludering av veteranene og om tiltak mot korrupsjon. For det andre må vi investere i institusjoner som varer: rettssystem, skoler, sykehus og lokal infrastruktur – ikke bare nødhjelp som forsvinner når pengene er brukt opp. For det tredje må vi ta utgangspunkt i Sør-Sudans egne tradisjoner for ledelse og konfliktløsning, i stedet for å presse fram vestlige modeller som ikke fungerer. Og sist, men ikke minst, må vi ha mot til å si nei: nei til å finansiere en elite som ødelegger landet, og nei til å bruke bistand som et middel for å kjøpe oss selv en god samvittighet.
Jeg har møtt veteranene. Jeg har sett håpet i øynene deres, men også smerten over å bli glemt. Norge var først til å anerkjenne Sør-Sudan. Men vi er sist til å ta ansvar. Vi har ikke bygd fred – vi har bygd avhengighet. Med Machars arrestasjon, et regime som strammer grepet, og en befolkning på over 12 millioner mennesker fanget mellom sult og korrupsjon, er landet igjen på vei mot en ny borgerkrig. Og Norge, som en gang kalte seg fredsnasjon, står nå igjen som en medskyldig – både i Sør-Sudan og i Ukraina.
Dan-Viggo Bergtun i møte med visepresident Riek Machar i Sør Sudan i 2022. Bergtun er en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd.Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
