oss 150 kroner!
I forbindelse med det norske stortingsvalget har økonomen Michael Roberts gjort en analyse av norsk økonomi. Han peker på at den norske staten er søkkrik, men at inntektene fordeles mer og mer ulikt. For en generasjon siden var Norge blant de landene i verden som hadde størst økonomisk likhet, målt etter Gini-indeksen. Nå befinner Norge seg nede på 35. plass, etter Albania og hårfint foran et annet tidligere glansbilde på likhet, Sverige. Analysen er skrevet før valgresultatet forelå, men de økonomiske dataene har ligget på bordet en stund. Roberts holder opp et speil for oss, og det er ikke sikkert vi liker alt vi ser i speilet:
Norge: Europas fossilhovedstad
Nordmenn er sannsynligvis den rikeste nasjonen i verden – hvis man måler det etter gjennomsnittlig inntekt per person. Inntekt per innbygger er høyere enn i noen annen større økonomi – bare skatteparadisene Sveits, Luxembourg, Monaco osv. er høyere. Men gjennomsnittsinntekten skjuler ekstreme ulikheter. Og som i alle andre kapitalistiske økonomier er ulikheten i inntekt og formue høy i Norge. De nordiske og skandinaviske landene med sin sosialdemokratiske historie skal visstnok ha minst ulikhet og lavest fattigdom i den moderne verden. Men den virkeligheten har forsvunnet de siste 30 årene. Gini-indeksen for inntektsulikhet (der 0 = likhet og 1 = én person har alt) har steget fra et beskjedent forhold på 0,25 i 1990 til nær 0,40 på 2020-tallet, et forhold som nå er høyere enn i mange avanserte økonomier.
Og når det gjelder personlig formue, er ulikheten enda mer ekstrem (slik den er i alle de skandinaviske landene). Bare 1% av nordmenn eier 22% av all personlig formue i landet, mens de nederste 50% av voksne bare har 3,6%.
På disse målene er ikke Norge noe sosialdemokratisk paradis. Og denne økende ulikheten bekymrer norske velgere. Ulikhet topper velgernes liste over bekymringer, ifølge en undersøkelse utført av Respons Analyse for Aftenposten fra 7. til 13. august. Norge har hatt en formuesskatt siden 1892, noen år før vi sikret oss full uavhengighet fra Sverige. Sammen med Spania og Sveits er det en av bare tre europeiske nasjoner som fortsatt beskatter kapital på denne måten. Den nåværende satsen er 1% for de med formue på mer enn 1,7 millioner kroner (125.000 pund) og 1,1% for dem med mer enn 20,7 millioner kroner.
Skatten innkreves årlig og beregnes ved å legge sammen verdien av eiendommer, sparing, investeringer og aksjer, og trekke fra eventuell gjeld. Private selskaper teller som en del av eiernes formue. Det finnes rabatter – for eksempel er bare 25% av verdien av borgernes primære bolig skattepliktig. Skatten innbringer omtrent 32 milliarder norske kroner (3 milliarder dollar) og påvirker omtrent 725.000 nordmenn, hvorav de fleste betaler lite.
Norges milliardærer rammes hardest, og de skriker. Og Norges milliardærer blir rikere. I 2024 var de 400 rikeste verdt 2,139 billioner kroner, en økning på 14% på ett år, ifølge næringslivsmagasinet Kapital, og halvparten av denne formuen ble kontrollert av familier som flyttet til utlandet. Tretti av dem forlot Norge da Arbeiderpartiet økte skatten. Dette valget har ført til nok en mektig kampanje fra de rike og høyreorienterte politikere for å fjerne skatten. Arbeiderpartiet, som man kanskje forventer, sitter på gjerdet. De har lovet å opprette en tverrpolitisk kommisjon «for å gjennomgå alle skatter».
Men formuesskatten er ikke det som i hovedsak bekymrer Norges mainstream-politikere. De er besatt av den angivelige forestående invasjonen fra Putins Russland og behovet for å øke «nasjonal sikkerhet» og øke forsvarsutgiftene. Den nåværende Arbeiderparti-ledede regjeringen er forpliktet til å øke forsvarsutgiftene til 5% av BNP i tråd med NATOs mål. Og den politikken vil ikke endres uansett hvilket parti som leder den neste regjeringen etter denne helgen.
Norges økonomiske suksess de siste 50 årene har nesten utelukkende vært basert på enorm olje- og gassproduksjon utenfor kysten. Norges statlige formuesfond på 2 billioner dollar, bygget på de enorme olje- og gassinntektene, tilsvarer 340 000 dollar per norsk statsborger. Fondet lar myndighetene bruke mye mer fritt på offentlige tjenester og velferdsgoder enn andre europeiske land. Og Ukraina-krigen har brakt en gevinst til Norges energigiganter. Norge er nå Europas største gassleverandør, og erstatter Gazprom etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Og rollen deres vil vokse ettersom EU planlegger å fase ut bruken av russisk gass innen 2027.
Å utnytte nye olje- og gassreserver er avgjørende for å bremse en forventet produksjonsnedgang. Men mange nordmenn er bekymret for virkningen av fossil brenselproduksjon på global oppvarming og klimaet. De har begynt å kjøpe elbiler, båter og lastebiler og innført annen «grønn» politikk, støttet av statlige subsidier. Likevel er Norges økonomiske suksess fortsatt knyttet til energigigantene, og norsk kapital er avhengig av fossil brenselproduksjon. Lønnsomheten til norsk kapital er basert på de globale prisene på olje og gass.
Kilde: EWPT, AMECO, forfatter
Ikke rart at det høyreorienterte, innvandringsfiendtlige og klimaskeptiske Fremskrittspartiet, som gjør det bra på meningsmålingene, driver kampanje for mer oljeproduksjon og -leting. «Norge bør være det siste landet i verden som stopper produksjonen … Vi ønsker å pumpe olje i 100 år til», sa Sylvi Listhaug, lederen for Fremskrittspartiet. Dette er musikk i ørene til energigigantene.
Equinor, Aker BP og Shell er noen av de mest aktive selskapene på norsk sokkel, og de både utforsker og investerer fortsatt tungt i eksisterende felt i Nordsjøen og Norskehavet. Shell avduket nylig ny teknologi for å øke utvinningen til 75% fra Ormen Lange-feltet, som er Norges nest største gassfelt. Overskuddet fra dette feltet alene vil dekke de ekstra kostnadene ved utvinning innen et år. Olje- og gasselskaper skal investere rekordhøye 275 milliarder norske kroner (27 milliarder dollar) i år. En av Norges ledende forretningsfolk utenom olje sier: «Dette har vært en fenomenalt vellykket industri for landet. Den kommer ikke til å stoppe av seg selv». Til tross for alle de fine ordene om miljøet, gjør ikke den nåværende Arbeiderparti-ledede regjeringen motstand. Espen Barth Eide, Norges utenriksminister, argumenterer for at EU vil trenge spesielt norsk gass i lang tid fordi det fortsatt er «lang vei ned til nivået der man trenger norske forsyninger, fordi man først vil bli kvitt russiske og andre ikke-vestlige petroleumskilder».
De enorme fortjenestene for energiselskapene blir imidlertid ikke matchet av forbedret velstand for nordmenn – rike som de er. Siden pandemiens slutt har levekostnadene skutt i været (som de gjorde i alle land), matprisene har steget med nesten 6% de siste 12 månedene. Den samlede inflasjonen holder seg godt over sentralbankens mål på 2% per år og er nå stigende.
Samtidig øker arbeidsledigheten.
Så tegn på en stagflasjonsøkonomi (som i resten av Europa) viser seg, selv i det rike Norge. Bortsett fra energisektoren har Norges reelle BNP-vekst i beste fall vært treg, slik at offentlige utgifter nesten utelukkende avhenger av energiinntekter.
(Stagflasjon er en vanskelig økonomisk situasjon der høy inflasjon (prisvekst) opptrer samtidig med lav økonomisk vekst og høy arbeidsledighet. Denne kombinasjonen er vanskelig å bekjempe for politikere, fordi tiltak som demper inflasjon, for eksempel renteøkninger, ofte forverrer arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon, og omvendt. Red.)
Boligprisene har skutt i været sammen med husholdningenes gjeld (nå på rekordhøye 200% av inntekten).
Faktisk er den generelle økonomien i ferd med å gå inn i en resesjon.
(En resesjon er en periode med økonomisk nedgang der et lands samlede produksjon av varer og tjenester, målt ved bruttonasjonalprodukt (BNP), synker over en lengre periode, vanligvis definert som minst to påfølgende kvartaler med negativ økonomisk vekst. Dette fører ofte til økt arbeidsledighet, lavere forbruk og redusert investeringsaktivitet, og er en naturlig del av den økonomiske syklusen som sentralbanker og myndigheter forsøker å dempe gjennom penge- og finanspolitikk. Red.)
Og energiprisene faller tilbake.
Som andre steder er nordmenn delte i hvorfor økonomien forverres. Det innvandringsfiendtlige Fremskrittspartiet har høylytt gitt innvandring skylden for dette. Med en femtedel av Norges innbyggere som nå er innvandrere eller barn av innvandrere, og rekordhøy innvandring de siste årene (særlig påvirket av ukrainske flyktninger), har kommunestyrene uttrykt bekymring for «kapasitetsoverbelastning» på grunn av høye innvandringsrater. FRP får støtte på meningsmålingene, men hovedsakelig på bekostning av de tradisjonelle konservative.
Norge har et system med proporsjonal representasjon der 169 lovgivere velges fra 19 geografiske distrikter for en fast periode på fire år. Ethvert parti som oppnår over 4% oppslutning på landsbasis er garantert representasjon, selv om en sterk oppslutning i individuelle distrikter også kan gi ett eller flere seter. Ingen partier forventes å vinne de 85 setene som kreves for et rent flertall, men de siste meningsmålingene viser at den sittende Arbeiderparti-ledede «røde blokken» vil få flest stemmer, så mindretallsstyre under Arbeiderpartiet eller dannelsen av en annen koalisjon er de mest sannsynlige utfallene.
Men den «venstre»-koalisjonen er splittet. Arbeiderpartiets statsminister Jonas Gahr Støres forrige koalisjon brøt opp da det landlige Senterpartiet motsatte seg å vedta EU-forskrifter om klimakontroll. Og Sosialistisk Venstreparti sa at de bare ville støtte en fremtidig Arbeiderparti-regjering hvis de solgte seg ut av alle selskaper involvert i det de kalte «Israels ulovlige krigføring i Gaza». Men Arbeiderpartiet, ledet av Støre og den nylig hjemvendte NATO-generalsekretæren Jens Stoltenburg, er fast bestemt på å opprettholde sin støtte til Israel og til «koalisjonen av de villige» i Europa for å føre krigen i Ukraina.
Norsk kapitalisme har vært svært vellykket basert på produksjon av fossilt brensel. Men stadig økende ulikhet og global oppvarming forsterker motsetningene i norsk kapitalisme. Kan den norske økonomien fortsette å vokse basert på fossil brenselkapital? Bør Norges milliardærer fortsette å ta brorparten av profitten fra fossilt brensel? Hva er alternativet? Norges velgere er usikre.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Michael Roberts.
Kommentar:
Analysen til Roberts er skarp og den avslører sider ved Norge og norsk økonomi som i liten grad er tema i debattene eller mediene. Arbeiderpartiet og Høyre har sammen lykkes i å avskaffe den sosialdemokratiske velferdsstaten og klart å lage et samfunn der ulikhetene er større enn i de fleste landene i Europa, der milliardærklassen blir stadig rikere, mens vanlige folk er mer forgjeldet enn i de fleste europeiske land og inflasjonen og arbeidsløsheten går stadig oppover.
Oljefondet er søkkrikt, men Arbeiderpartiet og resten av Stortinget bruker ekstraprofitten på krig og ikke på infrastruktur og velferd i Norge. Så får vi heller tilgi ham at han ikke har fått med seg at hele den norske klimaretorikken bare er skuebrød.
Norge har den mest miljøvennlige energiforsyninga i verden, i konkurranse med Island, og alt som gjøres med klimahatten på er stort sett bare for å skuffe offentlige midler over til vindkraft-, batteri- og hydrogenspekulanter.
