oss 150 kroner!
Utover å forlenge en krig som ikke kan vinnes – med all den ødeleggelsen og tap av liv dette medfører – ville et slikt frekt tyveri ytterligere svekke tilliten til Europas valuta og finansinstitusjoner.
Av alle sanksjonene som ble iverksatt mot Russland de siste tre årene, var ingen så radikale eller enestående som frysingen av Moskvas valutareserver, verdt rundt 300 milliarder dollar – omtrent halvparten av landets totale reserver. Washington hadde tidligere frosset eiendelene til svakere motstandere som Afghanistan, Iran, Syria og Venezuela. Men ingen av disse landene kunne i det hele tatt måle seg med Russlands status: en G20-økonomi og verdens største atommakt. Heller ikke hadde noen av de 63 sentralbankene som tilhører Bank for International Settlements (BIS) i Basel – ofte beskrevet som «sentralbankenes sentralbank» – noen gang blitt utsatt for slike tiltak, ikke engang under andre verdenskrig.
Frysingen snudde på hodet det som lenge hadde blitt ansett som et hellig prinsipp for internasjonal finans: nøytraliteten til sentralbankreservene. Det var også klart ulovlig. I henhold til internasjonal sedvanerett har suverene eiendeler som holdes i utlandet immunitet mot inndragning. Denne beskyttelsen er bekreftet i ulike traktater, inkludert FN-konvensjonen om staters jurisdiksjonelle immunitet fra 2004 (men ikke universelt ratifisert). Ved å frata Russland tilgangen til sine reserver, gikk Vesten over i det som kan beskrives som direkte tyveri – en handling av internasjonal finansiell gangsterisme som bryter med både innenlandsk og internasjonal eiendomsbeskyttelse.
Budskapet var umiskjennelig: fra nå av var Washington og dets allierte forberedt på å bevæpne selve fundamentet for det internasjonale finanssystemet. Som Wolfgang Münchau bemerket den gangen, var dette «det største sjansespillet i den økonomiske krigføringens historie», et som med et enkelt slag undergravde den globale tilliten ikke bare til amerikanske dollar, men også til den vestlig ledede finansordenen som helhet. For land utenfor Vesten, fremfor alt Kina – som har over en billion dollar i amerikanske eiendeler – fikk behovet for å akselerere «de-dollariseringen» plutselig eksistensiell hastverk. Det er faktisk bred enighet om at frysing av Russlands reserver ga kraftig momentum til de-dollariseringsfremstøtet som har akselerert siden 2022.
Man skulle kanskje tro at sjokkbølgene av dette trekket ville ha lært vestlige regjeringer litt forsiktighet. I stedet forbereder Brussel seg nå på å doble nedgangen. Frem til nå har Russlands reserver forblitt frosne, men urørte. Men presset bygger seg opp innad i EU for å gå lenger – til å faktisk bruke disse midlene. Omtrent 200 milliarder euro av de immobiliserte eiendelene holdes hos Euroclear, clearinghuset med base i Brussel. Tysklands forbundskansler Friedrich Merz har nylig oppfordret EU til å beslaglegge disse reservene og kanalisere dem inn i Ukrainas krigsinnsats. Forslaget hans, som ble avduket i Financial Times, ser for seg å bruke eiendelene til å frigjøre et lån på 140 milliarder euro til Kyiv.
Dette representerer en slående helomvending for Berlin. I årevis hadde Tyskland – sammen med flere andre EU-medlemmer – avvist direkte konfiskering av eiendelene, og advart om at det kunne sette euroens troverdighet som reservevaluta i fare og risikere å provosere frem farlig eskalering fra Moskva. Men ettersom Washington under Donald Trump trapper ned støtten til Ukraina, frykter europeiske ledere at de snart kan bli overlatt til å bære byrden alene. Merz’ helomvending gjenspeiler dette skiftet.
Den foreslåtte mekanismen er kompleks. Medlemslandene vil først garantere lånet før de forankrer tilbakebetalingen i EUs neste langtidsbudsjett, som starter i 2028. Merz har antydet at planen bør vedtas med et «stort flertall» – noe som innebærer en struktur som unngår enstemmighet og dermed nøytraliserer vetoene til Ungarn eller Slovakia. Men ikke all motstand kommer fra blokkens vanlige dissidenter.
Belgia selv har liten entusiasme for planen. Årsaken er enkel: Euroclears fortjeneste fra de immobiliserte russiske eiendelene beskattes allerede med 25% av den belgiske regjeringen, som bruker den resulterende uventede inntekten til å finansiere sine egne forsvarsutgifter i tråd med NATOs mål på 2% av BNP. Å overføre kontrollen over midlene fra Brussel ville frata Belgia denne inntektsstrømmen. Dette fremhever de interne motsetningene i EUs posisjon. Mens Brussel rammer inn debatten i form av solidaritet med Ukraina og forsvaret av europeisk suverenitet, er ikke nasjonale regjeringer blinde for de finanspolitiske og økonomiske interessene som står på spill.
Konsekvensene av Merz’ forslag ville være vidtrekkende. Utover å forlenge en krig som ikke kan vinnes – med all den ødeleggelsen og tap av menneskeliv dette medfører – ville det ytterligere svekke tilliten til Europas valuta og finansinstitusjoner. Som Belgias statsminister rett ut advarte: «Hvis land ser at sentralbankpenger kan forsvinne når europeiske politikere finner det passende, kan de bestemme seg for å ta ut reservene sine fra eurosonen».
Dette er ikke en teoretisk risiko. Sentralbanker over hele verden begynte allerede å bevege seg bort fra vestlige valutaer etter frysingen i 2022. Konfiskering ville bare akselerere denne trenden. Euroen, som allerede er en sekundær reservevaluta etter dollaren, kan se sin status svekket ytterligere hvis investorer og regjeringer ser den som sårbar for politiske innfall. Det europeiske ledere presenterer som en demonstrasjon av styrke, vil sannsynligvis vise seg å være nok en spektakulær selvsabotasjehandling som ytterligere vil svekke Vestens posisjoner – gjennom fremmedgjøring av det globale sør, styrking av alternative finanssystemer og erosjon av tilliten til euroen selv.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
