oss 150 kroner!
Fascisme er et ord som kastes rundt i politikken, men sjelden forstås. Mange ser fortsatt for seg Hitler, Mussolini, støvler på brostein og massemønstringer under bannere. Men fascismen er ikke historie. Den er en metode for maktutøvelse, en gift som vender tilbake hver gang demokratiet råtner. Kjernen er alltid den samme: sammensmelting av stat og kapital, undertrykking av opposisjon, propaganda som gjør løgner til sannheter, og en befolkning som tvinges til lydighet.
I dag ser vi fascismen i en ny, polert form. Den kommer ikke i brunskjorter, men i dresser og slips. Den marsjerer ikke på torgene, men sitter i styrerommene, i Brussel og i Washington. Den snakker om “demokrati”, “verdier” og “sikkerhet”, samtidig som den driver med overvåking, sensur og krigsforberedelser. Den har byttet støvelen med et slips, men trykket mot nakken vår er det samme.
Hvorfor vokser fascismen fram igjen? Fordi folkestyret er redusert til skuespill. Nasjonale parlamenter er blitt kulisser. Beslutningene tas bak lukkede dører i Brussel, i Washington eller på styrerommene til multinasjonale konsern. Når folk flest møter dyrtid, arbeidsledighet og økende ulikhet, får de beskjed om at de må ofre seg – for krigen, for klimaet, for konkurranseevnen. Offerliturgien er den samme som før. Dette var mekanismen på 1920- og 30-tallet. Elitene sviktet, økonomien raste, folk ble presset ned i frykt – og diktatorene rykket inn som “redningsmenn”. Europa har vært her før. Og vi later som om vi ikke ser det.
Jeg har sett hva autoritære systemer gjør. Som soldat i konfliktområder og som tillitsmann blant veteraner fra mange nasjoner har jeg opplevd hvordan maktbruk og propaganda river samfunn i stykker. Jeg har sett hvordan hele folkeslag blir gjort til brikker i stormaktenes spill. Jeg har sett hvordan mennesker mister alt, mens de blir fortalt at lidelsen er “nødvendig for sikkerheten”. Derfor kjenner jeg lukten når fascismen vender tilbake. Jeg vet hvordan den skjuler seg bak vakre ord. Og jeg ser den stinke gjennom Europa i dag.
Det mest groteske er at antifascismen selv er blitt kidnappet. Etter 1945 var antifascisme et løfte: aldri mer totalitære krefter. Aldri mer krig som ødelegger hele samfunn. Antifascisme betydde frihet. I dag brukes begrepet som en politisk klubbe. Eliten stempler kritikere av NATO, EU og krigspolitikken som fascister. Folkelige protester blir demonisert. Resultatet er at antifascismen tømmes for innhold, mens de virkelige autoritære kreftene – de som sitter i statsapparater, i institusjoner og i mediekonsern – vokser seg stadig sterkere. Antifascismen skulle være folkets skjold mot maktmisbruk. I dag er den blitt elitens sverd mot folket.
Krigen i Ukraina viser hvordan Vesten har undergravd antifascismen. Før 2022 skrev vestlige medier åpent om de høyreekstreme og nyfascistiske gruppene i Ukraina. Etter 24. februar ble alt tiet i hjel. Plutselig ble de samme kreftene fremstilt som frihetshelter. Enhver kritikk av dem ble stigmatisert som russisk propaganda. Dette er ikke antifascisme. Dette er kynisk maktspill. Når fascismen opptrer på “vår side”, later man som om den ikke finnes. Det er et svik som ødelegger antifascismens troverdighet. Og verre: det åpner døren for at fascismen igjen kan vokse under dekke av demokrati og frihet.
Se på kontinentet vårt. I Italia sitter ytre høyre ved makten, båret fram av folks raseri over EU-diktater og økonomisk nød. I Ungarn og Polen bygges autoritære systemer steg for steg. I Frankrike styrker Le Pen seg, fordi elitene har brent opp sin siste rest av troverdighet. I Tyskland vokser AfD, båret av mistillit til partier som har solgt ut sitt eget folk. Dette er ikke isolerte hendelser. Det er symptomer på et Europa som mister demokratiet. Folket vender seg bort fra et politisk system de ikke lenger stoler på – og autoritære krefter tar plassen.
Å være antifascist i dag handler ikke om å marsjere under gamle flagg eller rope slagord fra 1930-tallet. Det handler om å slåss for ytringsfrihet, åpen debatt, sosial rettferdighet og reell folkesuverenitet. Det handler om å nekte å la NATO, EU og krigspropaganda definere vår fremtid. Ekte antifascisme betyr å bygge samfunn der makten ligger hos folket. Det betyr å beskytte friheten mot overvåking, mot sensur, mot meningskontroll. Antifascismen må bety demokrati nedenfra – ikke elitens makt ovenfra.
For la oss være klare: den største fascistiske trusselen i dag er ikke små grupper som marsjerer i gatene. Den største trusselen er når hele statsapparater tar i bruk autoritære metoder, men pakker dem inn i vakre ord. Når sensur kalles “samfunnsansvar”. Når overvåking kalles “trygghet”. Når krig kalles “fredsarbeid”. Det er da vi allerede lever i det autoritære mørket. Forskjellen er at vi har latt oss lure til å kalle fengselet vårt et demokrati.
Jeg har sett hva autoritære systemer gjør med mennesker. Jeg har sett krig knuse familier. Jeg har sett hvordan friheten forsvinner når makta tar alt. Derfor sier jeg uten å nøle: vi må aldri la antifascismen bli et tomt ord. Antifascismen må være en levende kraft, forankret i folket, i rettferdighet og i ekte demokrati. Bare slik kan vi hindre at Europa igjen synker ned i mørket. Og mørket er nærmere enn de fleste tør å innrømme.
Dan Viggo Bergtun er en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet. Her fra etantifascistisk møte i Zagreb together with FIR (International Federation of Resistance Fighters – Association of Anti-fascists Fédération Internationale des Résistants – Association antifasciste).
