oss 150 kroner!
Det snakkes nå åpent i europeiske hovedsteder om planer for å sende mellom tjue og tjuefem tusen soldater til Ukraina, som del av en multinasjonal styrke under EUs ledelse. Ursula von der Leyen har erklært at EU lager «presise planer» for en slik utsendelse, med støtte fra amerikansk etterretning og overvåkning. I København har de såkalte «villige» tjueseks landene sittet sammen og diskutert hvem som kan levere soldater, hvordan en styrke kan settes sammen, og hva slags rammer som skal defineres.
Der ble det klart at både Storbritannia og Frankrike har signalisert vilje til å stille inntil ti tusen soldater hver, mens andre land famler mer, usikre på hva dette faktisk vil innebære for deres egen sikkerhet og politiske fremtid. Som veteran kjenner jeg igjen mønstrene. Når man først begynner å diskutere tall, brigader og oppmarsj, har man allerede akseptert logikken om at krigen skal eskaleres, ikke dempes. Da er det ikke lenger et spørsmål om fred, men om hvordan man best mulig kan organisere seg til videre konfrontasjon.
(Brigade er en avdeling i en hær som kan føre selvstendig strid over en viss periode, og som samtidig er et landmilitært ledelses- og organisasjonsnivå. En brigade teller normalt 3000–5000 soldater, ledet fra en brigadekommando. På høyere nivå inngår brigaden ofte i en divisjon. SNL.)
For Norge har budskapet offisielt vært klart: Vi sender ikke norske kampstyrker til Ukraina. Statsministeren og forsvarsministeren har gjentatt dette flere ganger. Men under overflaten ser vi konturene av en annen virkelighet. Venstre, MDG og Høyre har sagt at de kan åpne for å sende soldater dersom Ukraina ber om det, eller dersom det foreligger en fredsavtale. Slike forbehold kan høres beroligende ut, men de er i realiteten dører på gløtt. Når presset fra Washington og Brussel blir sterkt nok, er erfaringen at norske politikere ikke står imot. Vi har sett det før i Afghanistan, i Libya og i Irak.
Vi får vite at vi ikke skal sendes inn, at dette bare er rådgivere, eller at dette kun gjelder spesielle operasjoner. Og likevel står vi der, midt i en krig vi aldri hadde interesse av, med norske soldater på bakken og en befolkning hjemme som knapt forstår hvordan det gikk til. Derfor må vi være ærlige om at Norge allerede er en del av krigen i Ukraina, selv uten kampstyrker. Vi har sendt våpen, ammunisjon og materiell for titalls milliarder. Vi har trent opp over femten tusen ukrainske soldater gjennom vårt engasjement i Storbritannia og på norsk jord. Vi har lagt til rette for logistikk og transport. Vi er dypt inne i maskineriet. At vi ikke har flagget norske uniformer på fronten er bare en teknikalitet, og det er et spørsmål om tid før det neste steget tas. Vi bør ikke lure oss selv til å tro at dette er en nøytral eller balansert posisjon. Vi er i krigen, bare med en gradvis glidning mot mer direkte deltakelse.
Møtet i København mellom de tjueseks «villige» er et dramatisk signal om at Europa er i ferd med å gå inn i en ny fase. Man snakker ikke lenger om sanksjoner, støttepakker eller leveranser. Man snakker om brigader, om å sette sammen en styrke tilsvarende fire til fem brigader med soldater, om å etablere en tilstedeværelse på ukrainsk jord. Begrepet «fredsstyrke» brukes, men vi som har erfaring vet at slike ord ofte er masker for helt andre realiteter. En styrke på tjue til tjuefem tusen mann, trent, bevæpnet og stasjonert i Ukraina, er ikke en passiv observatørstyrke. Det er en kampklar hær, satt inn i et land som allerede står i åpen krig med Russland. Å kalle det fredsbevarende er en hån mot de reelle fredsoperasjonene verden har kjent, for eksempel FNs tradisjonelle blå hjelmer i Sinai, Libanon eller Kongo. Den gang var mandatet å overvåke våpenhviler og beskytte sivile, med strenge begrensninger. Her er mandatet vagt, men kapasiteten enorm. Man ruster opp, ikke ned. Man stiller seg i posisjon til å slåss, ikke til å forhandle. Og når en slik styrke først står der, vil det være en gnist som kan tenne en brann langt større enn det vi ser nå.
For oss nordmenn burde dette være et alvorlig varsko. Vi er et lite land med begrensede militære ressurser, men vi er også et land som har tjent enormt på denne krigen økonomisk. Gass- og oljeinntektene våre har eksplodert etter at Russland ble stengt ute fra det europeiske markedet. Vi har blitt omtalt som en krigsprofitør, og det med rette. Når vi samtidig stiller oss bak EUs og NATOs linje om stadig mer militær støtte, er vi ikke lenger den fredsnasjonen vi en gang likte å se oss som. Vi har forlatt rollen som tilrettelegger for forhandlinger, den rollen som ga oss en plass ved bordet i Midtøsten på 1990-tallet, og som gjorde at norske diplomater ble sett på som brobyggere. I dag er vi i stedet leverandører av våpen, trening og penger, tett integrert i en krigsmaskin. Og hvis de tjueseks «villige» virkelig setter sammen en styrke på 20 000 mann, kan Norge meget vel bli bedt om å stille sin kontingent. Da er det ikke lenger spørsmål om vi vil eller ikke. Da er det en politisk avgjørelse som kan komme på plass i løpet av dager, med minimal debatt, og unge norske soldater kan bli sendt til en frontlinje de ikke forstår og som de ikke burde stå i.
Som veteran vet jeg hva soldater møter i krig. Det er ikke de blankpussede støvlene på parade, ikke flaggene som vaier i vinden, og heller ikke de fine ordene om frihet og demokrati som dominerer. Det er frykten i øynene til en kamerat som vet han kan dø i neste granatangrep. Det er sivile som blir stående igjen uten hjem, uten familie, uten fremtid. Det er de langsiktige skadene på kropp og sjel som ikke forsvinner når man legger ned våpenet. Mange av oss som har vært ute vet at krigen aldri tar slutt, selv når du fysisk kommer hjem. Bildene, luktene, minnene følger deg resten av livet. Det er dette som skjules når man snakker om fredsstyrker og sikkerhetsgarantier. Man bruker et språk som dekker over realiteten, fordi man vet at befolkningen ikke vil akseptere de fulle kostnadene. Hvis vi i Norge hadde en åpen debatt om hva det egentlig innebærer å sende soldater til Ukraina, ville svaret være nei. Men debatten er allerede snevret inn, og ord som fred, sikkerhet og solidaritet brukes som dekkoperasjoner for en politikk som handler om militær eskalering.
Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan NATO og EU stadig flytter grensene for hva som er «nødvendig». Først het det at vi bare skulle sende hjelmer og vester. Så ble det ammunisjon. Så ble det artilleri. Så ble det stridsvogner. Nå er det kampfly. Og nå diskuterer man hele brigader av soldater. Hver gang får vi høre at dette er det siste nødvendige skrittet, at nå skal det snu, at nå skal balansen opprettes. Men hver gang glir vi lenger inn. Hver gang normaliseres det å bidra mer. Til slutt står vi der, uten å ha mer å gi utenom våre egne unge menn og kvinner. Da er det de som sendes. Og da er det vi som sitter igjen med ansvaret for livene som går tapt.
Norge må si nei. Vi må ikke la oss presse inn i en styrke organisert av EU eller NATO i Ukraina. Vi må ikke bli en del av de tjueseks «villige» som tror de kan vinne en krig med stadig mer styrker og våpen. Vi må ikke la oss lure av språkbruken som skjuler realitetene. Vi har en tradisjon å bygge på, en historie som fredsnasjon, som vi kan hente frem igjen hvis vi vil. Men da må vi tørre å stå opp mot presset, tørre å si at vi ikke skal sende soldater, tørre å stå fast på at vår rolle skal være diplomatisk, ikke militær. For hvis vi ikke gjør det, våkner vi en dag opp til nyheten om at norske soldater er drept i Ukraina, og da er det for sent å spørre hvorfor vi dro dit i utgangspunktet.
Jeg har sett hva krig gjør med mennesker. Jeg har sett soldater fra mange nasjoner, både som medsoldat og som tillitsmann for veteraner i konfliktområder, komme hjem med arr som aldri gror. Jeg har sett hvordan politikere kan sende folk ut med store ord, men sjelden står der når konsekvensene kommer tilbake. Jeg har sett hvordan familier brytes ned fordi en far eller en mor ikke klarer å håndtere det de har opplevd. Jeg vet at det ikke finnes noen ære i å bli brukt som brikke i stormaktenes spill. Og jeg vet at vi har et ansvar, her i Norge, for å si nei mens vi fortsatt kan. Dette handler ikke om å være for eller imot Ukraina, eller for eller imot Russland. Det handler om å være for menneskeliv, for fred, for fornuft. Vi må trekke en linje et sted. Hvis ikke, trekker vi oss selv inn i en krig vi ikke kan vinne, og vi mister alt vi en gang sto for.
Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd.Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
Les også Forsvarets forum:
Kompani ungdomsskolen
Trump: Europeiske ledere til USA for å snakke om Ukraina-krigen (NTB)
Flere europeiske ledere kommer mandag og tirsdag til USA for å diskutere en løsning på krigen mellom Russland og Ukraina, opplyser president Donald Trump. Trump fortalte dette til journalister da han kom tilbake til Washington etter å ha sett US Open-finalen i tennis i New York søndag. Trump opplyser samtidig at han snart kommer til å snakke med Russlands president Vladimir Putin. – Enkelte europeiske ledere kommer til landet vårt mandag eller tirsdag, hver for seg, sier Trump. Det er ikke kjent hvilke ledere det er snakk om, og Det hvite hus har så langt ikke besvart nyhetsbyrået Reuters’ henvendelse om ytterligere detaljer. Trump forteller at han ikke er tilfreds med krigssituasjonen, etter et omfattende russisk luftangrep blant annet førte til brann i regjeringsbygningen i Kyiv. Samtidig uttrykker Trump tro på at krigen snart skal få en slutt. – Vi skal få det løst, sier han. (NTB)
