Amerikanske tilstander? – Politiet, PST og politikerne beskytter makta, ikke folk flest

Når fredsaktivister får «Alle skal dø» skrevet over ansiktet sitt på valgplakater, dokumentert og lagt ut i sosiale medier av gjerningspersonene selv – og politiet svarer at «det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold», da snakker vi ikke lenger om en rettsstat i praksis.

Politibeskyttelse til maktas venner

KrF-leder Dag-Inge Ulstein fikk i valgkampen politibeskyttelse fordi noen Palestina-aktivister ropte slagord på møter. Politiet opprettet selv anmeldelse da det ble tusjet «støtter folkemord» på en KrF-bod – og ba publikum om tips.[^1]

Når freds- og rettferdighetsaktivister opplever grove trusler og innbrudd nattestid i egen hage, tre ganger, er politiets svar: «Vi har registrert anmeldelsen». Ingen etterforskning. Ingen beskyttelse. Ingen initiativ.

PST som mistenkeliggjører

Dette skjer parallelt med at PST i sine trusselvurderinger og offentlige uttalelser stadig trekker inn «krigsmotstandere», «narrativ-motstandere» og «dissidenter» som en mulig «sikkerhetstrussel».[^2]

Dermed legitimerer staten et klima der de som stiller kritiske spørsmål til NATO, til USA og til Stortingets massive pengeoverføringer til en blodig stedfortrederkrig i Ukraina, automatisk blir stemplet som suspekte. Resultatet er at aktivister og fredsfolk ikke bare mangler beskyttelse – de blir aktivt mistenkeliggjort av landets egen sikkerhetstjeneste.

Politikerne som pådrivere

Enda verre: dette klimaet skapes ikke bare av politi og etterretning, men også av ministere og politikere som i sine taler og medieopptredener går langt i å stigmatisere dem som stiller spørsmål ved krigspolitikken.

Statsråder har gjentatte ganger omtalt fredsaktivister som «nyttige idioter for Russland». Stortingspolitikere setter likhetstegn mellom å kreve fredsforhandlinger og å «støtte Putin». Når de som sitter med makten selv legitimerer demoniseringen av dissidenter, fungerer det som et klarsignal til både politi, PST og medier om at forskjellsbehandlingen er ønsket og akseptert.[^3]

Amerikanske tilstander?

Hva slags samfunn får vi når borgerne må ha ektefelle som jager gjerningsmenn midt på natta, mens barna sover – uten at politiet ser noen grunn til å beskytte familien?

Dette er ikke bare «forskjellsbehandling». Det er politisering av politi, etterretning og politikk. Det er en dreining mot et system hvor staten fungerer som maktas forlengede arm, mens borgernes rettssikkerhet pulveriseres.

Fra rettsstat til maktstat

Når trusler og hærverk rettes mot dem som stiller spørsmål ved krigspolitikken, viser politiet en påfallende passivitet. Når PST samtidig plasserer dissidenter i samme kategori som «ekstremister», og politikere selv pisker opp stemningen mot krigsmotstandere, er det ikke lenger snakk om nøytralitet. Det er en systematisk innsats for å kneble kritiske røster.

Vi har sett dette før i historien: i Italia under Mussolini, i McCarthy-tidens USA, i dagens EU der krigskritikere stemples som «desinformanter». Dissidenter blir stemplet som «fiender av staten» og satt under overvåkning – mens volden mot dem blir ignorert eller applaudert.

Hvem beskytter oss?

Forskjellsbehandling er bare forbokstaven. Politiet, PST og politikerne har i praksis blitt politiske aktører. Når trusler mot maktas menn utløser politibeskyttelse, mens trusler mot fredsaktivister blir avfeid, er det rettsstaten som taper.

Spørsmålet vi må stille er: hvem beskytter egentlig politiet, PST og de politiske toppene? Oss – eller makta?

—

[^1]: Politiets egen omtale av opprettet anmeldelse ifm. valgplakater KrF, 2025.

[^2]: Se PSTs årlige trusselvurderinger, som i økende grad omtaler «desinformasjon», «alternative narrativ» og «systemkritikere» som sikkerhetsutfordringer.

[^3]: Dokumentert i gjentatte medieoppslag der norske politikere har omtalt krigsmotstandere som «nyttige idioter» og «Putin-støttespillere» – se f.eks. NRK, VG og Dagbladet 2022–2025.https://www.facebook.com/share/v/1GcqewCoHh/