Venstresiden har forlatt den strukturelle analysen

I løpet av det siste århundret har den vestlige venstresiden gjennomgått dramatiske endringer. Der den historisk var forankret i en strukturell forståelse av makt og konflikt — gjennom klassekamp, imperialisme og global kapitalisme — har mye av dagens venstreside beveget seg mot et mer moralistisk, historieløst og apolitisk rammeverk. Dette gjelder særlig i møte med komplekse spørsmål som krigen i Ukraina, Israels krig mot Gaza — og den økende konfrontasjonen mellom Israel/USA og Iran.

Av Mohsen, South.

31. juli 2025.

Fra strukturell analyse og historisk materialisme til moralsk politikk og liberal humanisme

Strukturell analyse innebærer å forstå hendelser og konflikter som produkter av dype systemiske forhold: kolonialisme, imperialisme, økonomisk utbytting og militarisme. Den ser ikke krig som et resultat av ondskap eller irrasjonell adferd, men som en konsekvens av maktsystemer som tjener bestemte interesser.

I kontrast ser den moralistiske tilnærmingen verden gjennom begreper som «ondskap», «den frie verden», «demokrati» og «menneskerettigheter». Slike begreper abstraherer ofte bort de underliggende strukturelle forholdene, og reduserer komplekse konflikter til et spørsmål om å støtte «de gode» mot «de onde». Den moralske retorikken tolker hendelser løsrevet fra historiske maktforhold, økonomiske interesser og geopolitiske realiteter.

Ukraina, Gaza — og Iran: dobbel og trippel standard

Venstresidens respons på krigen i Ukraina og Israels krig mot Gaza avslører en dyp inkonsekvens. Den potensielle eller pågående krigen mot Iran viser hvordan denne inkonsekvensen er i ferd med å utvides til en fullstendig geopolitisk blindhet.

• Ukraina: Mange venstrepartier i Europa, inkludert tidligere anti-NATO-stemmer, har støttet våpenforsendelser og NATO-narrativet om at dette er en kamp mellom «frihet og autokrati». Den strukturelle analysen av NATOs ekspansjon, USAs rolle i å provosere fram konflikten, og Ukrainas plass i et geopolitisk maktspill, har blitt oversett eller ignorert.
• Gaza: Samtidig har mange av de samme aktørene fordømt både Israels folkemord og Hamas’ angrep, med en moralistisk fordømmelse av begge sider. Fokus ligger på lidelsen, ikke nødvendigvis på den historiske og koloniale strukturen som gjør volden mulig.
• Iran: Krig og trussel mot Iran, enten direkte eller gjennom israelske angrep støttet av USA, møter i stor grad taushet eller kun apolitisk fordømmelse av menneskerettighetsbrudd. Krigsretorikken mot Iran får dermed operere i «both-sideism» uten den dypere strukturelle analysen av USAs sanksjoner, destabilisering og regionale maktspill.

Resultatet er en selektiv indignasjon: Ukraina anses som en «verdig» kamp for frihet, Palestina fremstilles som en humanitær tragedie, og Iran – demonisert i flere tiår – blir verken forstått eller forsvart i strukturelle termer.

Hvorfor denne vendingen?

Det er flere grunner til at den strukturelle tilnærmingen har blitt marginalisert:

1. Sovjetunionens fall: Diskrediterte marxistisk tenkning og etterlot et ideologisk tomrom. Mange venstrepartier ble sosialliberale og tilpasset seg den «liberale verdensordenen». Fukuyamas «end of history» ble også slutten av historisk materialism for venstresiden.
2. NGO-isering av aktivisme: Mange bevegelser byttet ut revolusjonær analyse med «menneskerettigheter» og krisehåndtering. Dette endret både språket og måten man forstår urettferdighet på.
3. Frykt for å assosieres med autoritære stater: Mange på venstresiden vegrer seg for å kritisere Vesten strukturelt i frykt for å bli oppfattet som «pro-Putin», eller «anti-demokratisk».
4. Identitetspolitikk løsrevet fra klasse og imperialisme: Viktige kamper for rettigheter (kjønn, rase, osv.) har ofte blitt løsrevet fra økonomisk og geopolitisk analyse.

(Yoshihiro Francis Fukuyama (født 1952) er en amerikansk statsviter, politisk økonom og forfatter. Han er seniorforsker ved Center on Democracy, Development and the Rule of Law ved Stanford University i California.)

Konsekvensene: en avpolitisert venstreside

Denne utviklingen har alvorlige konsekvenser:

• Analytisk svakhet: Uten strukturell forståelse reduseres politikk til moral og symbolikk.
• Imperialismens normalisering: NATOs rolle, USAs dominans og Israels krigsprosjekter framstår som «forsvar», ikke som aggresjon.
• Tap av uavhengighet: Venstresiden blir et moralsk haleheng til liberalismen, ikke en systemkritisk kraft.

Et annet venstre finnes fortsatt

Selv om denne utviklingen dominerer, finnes det fortsatt venstrekrefter som holder fast ved en strukturell analyse:

• Partier som FOR (Fred og Rettferdighet) i Norge, La France Insoumise i Frankrike, deler av Podemos i Spania og trolig Jeremy Corbyn og Zahra Sultanas nye parti i Storbritannia.
• Internasjonale tenkere som Tariq Ali, Arundhati Roy, Vijay Prashad, og Judith Butler (tidlig karriere).

Disse aktørene forsøker å gjenreise et venstre som forstår imperialisme, kapitalisme og kolonialisme som drivkrefter bak både Ukraina, Gaza og Iran — og som våger å utfordre den vestlige liberale hegemonien, selv når det er upopulært.

Det er mulig å si at mye av den vestlige venstresiden har forlatt sin strukturelle analyse, og i stedet blitt moralistisk, ahistorisk og i stor grad apolitisk. Dette svekker dens evne til å forstå, forklare og utfordre verdens urettferdigheter.

Men denne utviklingen er ikke skjebnebestemt. Den strukturelle tradisjonen lever videre i marginale bevegelser, og i dem som stiller kritiske spørsmål og søker dypere forståelse.

---

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen South.

Hva skjedde med Norge på veien fra fredsnasjon til korrupt krigerstat?