oss 150 kroner!
Hvorfor insisterte USA på å trekke Ukraina inn i NATO? Dette er andre del av en artikkel av Michael A. Reynolds som er førsteamanuensis i Midtøsten-studier og meddirektør for Program in History and the Practice of Diplomacy ved Princeton University.
Compact Magazine, 15. august 2025
Selv mens amerikanere jaktet på jihadister i Irak, Afghanistan og rundt om i verden, fengslet noen av dem i Guantánamo og overførte andre til mindre gjestfrie steder som Albania, Egypt, Litauen, Polen, Romania og Syria, kritiserte vestlige medier nådeløst Russlands gjennomføring av krigen i Tsjetsjenia. Brzezinskis formannskap for den Washington-baserte American Committee for Peace in Tsjetsjenia, som han og tidligere utenriksminister Alexander Haig grunnla i 1999, og hvis medlemmer skrøt av flere talsmenn for muskuløs amerikansk forsvarspolitikk, kunne neppe ha dempet russiske mistanker om USAs reelle interesser i Kaukasus.
Ukraina var en større sak enn Georgia, fordi både territoriet og befolkningen er mye større og nærmere det russiske sentrum. Grensen til Russland gikk over 2.000 kilometer i lengde, hovedsakelig over åpen steppe. Grensen ble lagt på 1920-tallet av sovjetiske myndigheter, effektivt sett som en intern administrativ grense, og fikk først praktisk betydning i 1991 med Sovjetunionens sammenbrudd. Krim, tidligere et yndet tilfluktssted om somrene for både tsarer og sovjetiske ledere, og hjemmet til Russlands Svartehavsflåte, ble en vedvarende gjenstand for strid.
Ukrainas befolkning overlappet betydelig med Den russiske føderasjonen på språk, kultur og religion. Nesten 1 av 5 av Ukrainas borgere identifiserte seg som etnisk russiske, og langt større prosentandeler snakket russisk og hadde tilknytning til Moskva-patriarkatet i den østlige ortodokse kirken. Surzhik, en blanding av ukrainsk og russisk språk, brukes i store deler av Ukraina. Den åndelige og historiske opprinnelsen til russere og ukrainere er grundig sammenvevd. I århundrer før Putin, identifiserte russerne Kiev som fødestedet til deres sivilisasjon. Begge nasjonene identifiserer prins Vladimirs – eller Volodymyrs – konvertering til kristendommen i 988 som et grunnleggende øyeblikk i deres historie. Det er ikke en tilfeldighet at lederne i de to landene deler navnet til den samme prinsen. I motsetning til Putin betyr ikke disse fakta at russere og ukrainere ikke utgjør distinkte og separate nasjoner, men de betyr at de nødvendige, men kunstige konvensjonene for statsdannelse, som klare grenser og udelelige identiteter er i høy spenning med sosiale realiteter i hele Ukraina og Russland.
Journalister og andre observatører på 1990-tallet beskrev rutinemessig det uavhengige Ukraina som et «opprevet» eller «delt» land, med de i Øst-Ukraina generelt nøytrale eller positivt innstilt til Russland og de i Vest-Ukraina sterkt fiendtlig innstilt. Denne dynamikken av fiendskap daterte seg fra før sovjettiden og var et produkt av Ukrainas status som et grenseland mellom katolske polakker og ortodokse russere. Stalin forsterket det da han etter andre verdenskrig tok Volhynia og Øst-Galicia fra Polen og innlemmet territorier i Sovjet-Ukraina, der overveiende ukrainske befolkninger hadde kjent habsburgsk styre og aldri tsaristisk, enn si sovjetisk dominans. Erfaringene fra sovjetkommunismen intensiverte uunngåelig deres anti-moskovittiske følelser.
Gitt Ukrainas polariserte befolkning og landets svake tradisjon for statsdannelse, var landets politiske orientering et lett bytte, dets nasjonalisme under konstruksjon. Siden opposisjon mot Russland gir NATOs raison d’être – grunn til å eksistere – vil medlemskap i alliansen uunngåelig omforme ukrainske holdninger til Russland i en fiendtlig retning. Fellestrekk ville ikke lenger være kilder til solidaritet, men ville i stedet bli kilder til strid.
Ukraina på begynnelsen av århundret var en høyst usannsynlig kandidat til medlemskap i NATO. Det var så vanstyrt og korrupt at til tross for at den hadde noen av de rikeste territoriene i Europa og en stor, utdannet befolkning, var det først i 2006 at økonomien nådde det den hadde vært i 1990. Økonomiene i Russland, Hviterussland og Kasakhstan, enn si Polen, hadde alle overgått Ukraina i vekst. I 2009 forlot Det internasjonale pengefondet landet i protest mot dets gjennomgripende korrupsjon og avgrunnsdype styresett. Dessuten uttrykte Ukrainas befolkning ikke noe kall til NATO. Tvert imot viste meningsmålinger at mindre enn 30 prosent av befolkningen gikk inn for medlemskap i NATO, og solide flertall motsatte seg det. Så hvorfor var Washington så insisterende på at dette fjerne, usikre og vaklende landet skulle bli en traktatalliert?
«Opplevelsene med sovjetkommunismen forsterket uunngåelig deres anti-moskovittiske følelser»
I 2007 leverte en synlig nervøs Vladimir Putin en demarche* på sikkerhetskonferansen i München. Han åpnet med å advare sine lyttere om at hans bemerkninger sannsynligvis ville fremstå som «unødig polemiske». Han fortsatte med å kritisere Washingtons bruk av makt uten hensyn til internasjonal lov og normer, og til å fordømme det han kalte Amerikas omfavnelse av «hypermakt». Han erklærte at NATO-utvidelse «representerer en alvorlig provokasjon». Han stilte det retoriske spørsmålet: «Hvem er denne utvidelsen ment mot?» og lovet å gjøre alt han kunne for å forhindre den.
*(Démarche er en formell diplomatisk henvendelse fra et lands regjering til et annet lands regjering, eller til en internasjonal organisasjon. En démarche kan inneholde en henstilling, en anmodning, en forespørsel, en appell, en advarsel, en innsigelse eller en protest, som regel i forbindelse med en bestemt sak. Den kan overleveres muntlig eller skriftlig, og noen ganger kan flere stater gå sammen om å foreta en démarche. Kilde: démarche – Store norske leksikon O.a.)
Talen utløste et opprør blant USAs embetsmenn, selv om innholdet ikke burde ha overrasket noen. Dessuten, som den en gang amerikanske tjenestemannen og akademikeren Angela Stent erkjente, avslørte reaksjonen fra noen europeere at de var enige i mye av Putins kritikk.
Forsvarsminister Robert Gates satt blant publikum. Som karriere-analytiker i CIA og tidligere direktør for sentral etterretning, med en doktorgrad i sovjetiske studier, var Gates eksepsjonelt godt posisjonert til å tolke Putins budskap og tenkning. Ikke desto mindre husket Gates at Putins tale overrasket ham. I sitt svar dagen etter nektet Gates å utveksle sinne og eskalere, og valgte i stedet å avlede fra situasjonen med humor, å innrømme at «én kald krig var nok», og å akseptere Putins invitasjon til å besøke ham i Russland.
Da han kom tilbake til Washington fra München, valgte imidlertid Gates å forevige Washingtons selvbedrag om at Putin var uberegnelig. Da George W. Bush spurte om talen, bortforklarte Gates den som i hovedsak psykologisk, «et produkt av dyp og langsiktig harme og bitterhet» over Russlands fall fra supermaktstatus. Likevel innrømmer Gates i sine memoarer at han ikke var ærlig med Bush jr. Uforklarlig nok unnlot han å dele sin overbevisning med presidenten, om at «forholdet til Russland hadde blitt dårlig håndtert etter Bush sr». Gates mente at i kjernen av dette vanstyret lå NATOs utvidelse.
Gates var ikke alene om sine betenkeligheter med hensyn til NATOs utvidelse. Ambassadøren til Moskva på den tiden var William Burns, en høyt ansett diplomat som var godt kvalifisert for sin stilling, med sin kunnskap om russisk og tidligere erfaring i landet. Planen om å bringe Ukraina og Georgia inn i NATO skremte ham også. Som han berømt advarte sin sjef, utenriksminister Condoleezza Rice, i februar 2008: «Ukrainsk inntreden i NATO er den klareste av alle røde linjer for den russiske eliten» fra «de primitive» i Kreml til «Putins skarpeste liberale kritikere». Hvis Washington insisterte på å presse gjennom georgisk medlemskap, ville «utsiktene for påfølgende russisk-georgisk væpnet konflikt» være høye, spådde ambassadøren.
Rice, som Gates og Burns, hadde profesjonell ekspertise om Russland og Øst-Europa, etter å ha blitt opplært på dette feltet på universitetet og deretter tjenestegjort under George H.W. Bush. Og i likhet med sine kolleger hadde også hun dype betenkeligheter med hensyn til NATO-utvidelsen, delvis fordi Frankrike og Tyskland gjorde det klart at de motsatte seg medlemskap for Ukraina og Georgia. Hun vurderte kandidaturene til Ukraina og Georgia som så problematiske at hun håpet at presidenten, nå i det siste året av sin andre periode, rett og slett i det stille ville nekte å ta opp saken og hale ut tiden.
Hvorfor insisterte så Washington på å bringe Ukraina inn i NATO?
Dick Cheney forble en konsekvent – om ikke alltid velinformert – talsmann for ekspansjon. Uavskrekket av fiaskoen over Iraks ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen, forsøkte Cheneys medarbeidere å få Fiona Hill, ansatt i Det nasjonale sikkerhetsrådet, til å endre sin vurdering da hun i en orientering til president Bush om Ukraina og Georgia, formidlet etterretningsfunnet om at potensialet for konflikt med Russland var høyt.
Bushs nasjonale sikkerhetsrådgiver Stephen Hadley planla et møte i Det nasjonale sikkerhetsrådet for å ta opp spørsmålet om Ukraina og Georgia. Med mindre enn ett år igjen i embetet var Bush ute etter å levere på sin «frihetsagenda», den kvasi-mystiske troen på at «frihetens overlevelse i vårt land i økende grad avhenger av frihetens suksess i andre land» og at Amerika hadde et guddommelig forordnet oppdrag om å spre demokrati til «alle nasjoner og kulturer».
Den agendaen vaklet i Irak og Afghanistan, men å bringe Georgia og Ukraina inn i NATO kunne i det minste delvis forløse den. Hadley fikk derfor NATO-ambassadøren og tidligere Cheney-nestleder Victoria Nuland til å tale til møtet via telefonkonferanse fra Brussel. Nuland forsikret Bush om at georgierne og ukrainerne hadde lykkes med å bekjempe korrupsjon og reformere sin politikk og økonomi, og derfor fortjente medlemskap. Hun sa deretter om medlemskap: «Hvis de vil ha det og oppfyller kriteriene, hvordan kan USA være de som sier nei?»
I henhold til Nulands enkle, klare og misforståtte begrunnelse var spørsmålet om hvorvidt USA skulle binde seg til krig på vegne av to suverene stater nå et prosessuelt spørsmål. Den endelige avgjørelsen var allerede utenfor ansvarsområdet til de valgte representantene for det amerikanske folket.
George W. Bush gikk sammen med Nuland, og støttet hennes logikk om at amerikansk suverenitet måtte være underordnet oppdraget om demokratisering: «Hvis disse to demokratiske statene vil ha MAP [Membership Action Plans], kan jeg ikke si nei». Gates og Rice rådet til forsiktighet på møtet, men ga ingen dissens, til tross for deres betenkeligheter. Rice rasjonaliserte sin beslutningsvegring ved å fortelle seg selv at Bush hadde tatt sin avgjørelse «av prinsipp», og at det var hans forpliktelse til å gjøre «det som var rett» hun beundret så mye.
Hvis Nulands logikk uten tvil var feilaktig, var hennes vurderinger av Georgia og Ukraina misvisende, om ikke bevisste feilaktige fremstillinger. Den offentlige opinionen i Ukraina var overveldende imot NATO-medlemskap, med flere meningsmålinger som viste 55 til 70 prosent imot og bare 20 til 25 prosent for. Som Nuland selv senere sa det, var NATO på den tiden så upopulær at det var et «ord på fire bokstaver» i Ukraina. For å omgå denne folkelige opposisjonen sørget amerikanerne for at Ukrainas president, statsminister og parlamentsleder signerte et brev som ba om medlemskap. Den handlingen opprørte mange ukrainske velgere. Statsministeren, Julia Timosjenko, begynte å vingle. Hun var bekymret for gjenvalget og sa at Ukraina ikke hadde behov for NATO. Den amerikanske utenriksministeren måtte gripe inn personlig for å få Timosjenko tilbake på sporet.
«Den offentlige opinionen i Ukraina var overveldende imot NATO-medlemskap»
Rice forventet at et verbalt masseslagsmål ville følge på NATO-toppmøtet i Bucuresti, som var planlagt til april 2008. Bare fjorten av NATOs tjueseks medlemmer var beredt til å støtte Ukrainas medlemskap. Tyskland og Frankrike ledet motstanden, men bak dem sto Spania, Italia, Nederland, Belgia, Portugal og Norge. Selv Storbritannia, som vanligvis var så pliktoppfyllende overfor Washington, vaklet. Men Rice hadde sine ordrer fra Bush. Der logikk og argument ikke kunne seire, måtte skinnhellig kjefting gjøre det. Da den tyske utenriksministeren la frem sine reservasjoner om Georgias og Ukrainas kandidaturer, trådte Rice til side for å la den polske utenriksministeren Radoslaw Sikorski, en tidligere journalist og demagog fra det neokonservative American Enterprise Institute, bringe sin motpart til taushet ved å kritisere ham for tysk ansvar for andre verdenskrig. Hvordan kunne en tysker reagere?
Den andre dagen viste seg å være like anspent da Bush personlig presset den tyske kansleren Angela Merkel til å gi etter. Til slutt gikk Merkel med på en kompromisserklæring som bekreftet at Georgia og Ukraina ville bli medlemmer, og avsto ganske enkelt fra å sette en nøyaktig dato.
Washington hadde hevdet sin vilje: NATO ville utvides, skeptiske allierte, usikre ukrainere og gjenstridige russere til tross. Som Rice sa det: «Moskva trenger å vite at den kalde krigen er over og Russland [sic] tapte». USAs utenriksminister tok tilsynelatende Francis Fukuyamas «Historiens slutt»-tese så bokstavelig, at hun trodde at tiden hadde stoppet i 1991 og at Den russiske føderasjonen, som en etterfølger av Sovjetunionen, var forpliktet til å forbli tryglende i all evighet.
Bucuresti-beslutningen kombinerte den mystiske idealismen i Bushs frihetsagenda med den pseudo-machiavelliske, maksimalistiske forrangen uttrykt i Cheneys Pentagon Planning Guidance fra 1992.
Natt til 7. august 2008, beordret Georgias president Mikheil Saakasjvili sin USA-trente hær til å skyte på russiske fredsbevarere og angripe i Sør-Ossetia i et forsøk på å erobre republikken, som hadde brutt seg løs fra Georgia etter en borgerkrig på begynnelsen av 1990-tallet, og returnere den under Tbilisis kontroll. Ventende russiske hærenheter slo imidlertid til, drev georgierne tilbake og rykket inn i Georgia og truet Tbilisi. Etter fransk mekling endte den fem dager lange krigen med en avgjørende russisk seier.
Den russisk-georgiske krigen i 2008 burde ikke ha overrasket noen. Burns hadde spådd en krig og Putin i Bucuresti hadde lovet en. Spenningen mellom Georgia og Russland hadde bygget seg synlig opp gjennom våren og inn i sommeren. Rice hadde besøkt den amerikansk-trente og utdannede Saakasjvili i juli og gjorde et poeng av å vise seg sammen med ham offentlig for å demonstrere Washingtons solidaritet. Privat advarte hun ham imidlertid mot å utløse en krig. Han gjorde imidlertid nettopp det, som EUs undersøkelseskommisjon til slutt fastslo. Etter krisen klagde Rice over at Saakasjvili var «stolt» og «impulsiv», mens Gates klagde over den mulige NATO-allierte som «en aggressiv og impulsiv nasjonalist».
Men på en eller annen måte, til tross for de rikelige advarslene og tegnene på et forestående sammenstøt i Kaukasus, ble CIA-direktør Michael Hayden overrasket, da han den 8. august mottok en telefon fra Det hvite hus med en forespørsel om øyeblikkelig etterretningshjelp til Georgia. Så lavt var Georgia på hans prioriteringsliste, at han ikke engang var sikker på at CIA hadde personell som dekket det sørkaukasiske landet, og måtte kjempe for å sette sammen et ad-hoc-team av operative offiserer for å dra til landet og oppdage de russiske styrkene som var lengst fremme, med GPS-utstyr. Mens CIA famlet etter å forstå hva som skjedde, fylte berusende snakk om gjengjeldelse mot Russland Det hvite hus. Cheney begynte ifølge forskjellige beretninger å ta til orde for luftangrep mot russiske styrker, inntil Hadley edruelig-gjorde diskusjonen med et spørsmål: «Er vi beredt til å gå til krig med Russland over Georgia?» Det var en sjelden påkalling av amerikanske nasjonale interesser, og spørsmålet besvarte seg selv.
Krigen var ødeleggende for Georgia, og en forlegenhet for USA. Få land hadde vært så overstrømmende pro-amerikanske som Georgia, som til og med hadde utplassert en brigade til Irak for å oppmuntre Washingtons fiksjon om kraftig multinasjonal støtte til den amerikanske krigen der. Likevel, da Georgia var i nødens stund, var det meste Washington kunne gjøre for å tilbakebetale sin mulige NATO-allierte, å fly disse soldatene tilbake fra Irak og levere humanitære forsyninger. Dick Cheney, den vordende arkitekten for evig forrang, besøkte Georgia. Så uinformert var han om konflikten han hadde foreslått å gripe inn i, at selv etter besøket forble han under det falske inntrykket at Sør-Ossetia og Abkhasia var befolket av en russisk majoritet, mens det faktisk bodde svært få russere i noen av dem.
Det var nettopp fordi USA hadde så lite på spill at Cheney og resten av Washington hadde råd til luksusen med å gi lite oppmerksomhet til Georgia. For alle som fulgte med, hadde fiaskoen avslørt et urovekkende nivå av strategisk analfabetisme og inkompetanse fra George W. Bush og hans nasjonale sikkerhetsteam. Men hvilken amerikaner ville finne det verdt å ta hensyn til et lite land i periferien av Eurasia? Robert Gates reflekterte i 2014 over NATOs utvidelse til Georgia, og innrømmet at bestrebelsene for å bringe Georgia inn i alliansen hadde vært «virkelig overdrevne». Hans dom over USAs Ukraina-prosjekt var enda skarpere.
Barack Obama erkjente at forholdet til Russland i 2009 hadde nådd en blindvei, og kom inn i embetet i håp om en «tilbakestilling». Obamas initiativ fikk imidlertid en uheldig start, da utenriksminister Hillary Clinton ga sin russiske motpart en gimmick-knapp med en feiloversatt etikett som var ment å merkes med det russiske ordet for «tilbakestilling», men i stedet sa «overbelastning». Ansvaret for den feilaktige oversettelsen falt på Michael McFaul, en professor i statsvitenskap fra Stanford, som fungerte som Obamas seniordirektør for russiske og eurasiske anliggender.
McFaul hadde vært en tidlig støttespiller for Obama, og de to var nære. I 2012 utnevnte Obama ham til ambassadør til Moskva. Det var et uvanlig valg og ikke universelt ønsket velkommen av amerikanske karrierediplomater. Riktignok hadde McFaul kjennskap til Russland. Han hadde studert der som bachelor, hadde jobbet der, snakket språket, om enn ufullkomment, og fortsatte å skrive om landets politikk. Likevel, som han selv understreket i et intervju med en russisk publikasjon rett før han dro for å tiltre posten som ambassadør, så han ikke på seg selv som erfaren i russisk. Han manglet kunnskap om emnene som tradisjonelt hadde definert diplomatisk ekspertise om Russland, som russisk litteratur eller atomstrategi, og beskrev i stedet sitt spesialområde som «demokratisering, antidiktatoriske bevegelser og revolusjoner».
Derfor, etter hans egen innrømmelse, var McFaul ikke så mye en forsker på demokrati – som en evangelist for demokratisering. Hans oppdrag var ikke å forstå eller tolke Russland, men å endre det. Obamas ambassadør kan ha vært mer energisk og mindre diskré enn den gjennomsnittlige amerikanske diplomaten, men hans tro på den nært forestående triumfen til en pro-amerikansk liberal orden, og hans uskyldige vantro på at noen legitimt kunne protestere, reflekterte ikke en personlighetsmessig særegenhet, men snarere en vrangforestilling i begge politiske partier. Som historikeren og tidligere embetsrepresentant i Obamas utenriksdepartement Michael Kimmage observerte, var det å animere amerikansk politikk overfor Russland og dets nabolag en vedvarende overbevisning om at «promotering av demokratiet – en entusiasme fra Clinton-, George W. Bush- og Obama-administrasjonene – var et nøytralt foretagende, nesten en handling av politisk veldedighet».
Dette verdensbildet nektet Russland ethvert legitimt krav på suverenitet. Ikke-demokratier, mente McFaul, mistet sin rett til internasjonal suverenitet fordi de ikke respekterte suvereniteten til sine borgere. Han innrømmet at denne benektelsen sto i skarp kontrast til diplomatiske normer, men han mente at disse normene var foreldet. «Det var en tid da det å kjempe for statssuverenitet var en progressiv idé», skrev han, «siden fremskrittet for statsdannelse bidro til å ødelegge imperier». Men i dag er «de som kjemper for folkets suverenitet de nye progressive», og progressivismen bestemmer internasjonale normer.
McFauls liberale internasjonalisme var helt i samsvar med George W. Bushs frihetsagenda. McFaul skrev faktisk til støtte for Bush og invasjonen av Irak på sidene i The Wall Street Journal i 2003, og argumenterte, at for å «få mer legitimitet som det internasjonale samfunnets stemme, må FN gjøre en innsats for å representere verdens folk». Med andre ord, «ta opp demokratiseringssaken» eller møte irrelevans – eller verre.
McFaul var en korsfarer, men en uskyldig en. Forkjemperen for demokratisk revolusjon hadde aldri en sjanse i Moskva, et tidligere episenter for verdensrevolusjonen. Tro mot sine aktivistinstinkter ignorerte McFaul råd fra profesjonelle diplomater og våget å føre en informasjonskrig mot Kreml på russiske sosialmedier. Han oppdaget raskt at han var i en vanskelig situasjon: Selv om den amerikanske ambassaden i Moskva kunne ha formidable evner, hadde regjeringen i Den russiske føderasjonen tilfeldigvis større ressurser for å nå den russiske offentligheten, enn ambassaden hadde. I februar 2014, litt over to år etter at han ankom Moskva med store forhåpninger og grenseløse ambisjoner, kunngjorde han sin tidlige avgang.
«Dette verdensbildet nektet Russland ethvert legitimt krav på suverenitet»
McFauls avgang falt sammen med et nytt bunnpunkt i forholdet til Russland, men dette hadde lite å gjøre med hans klønete forsøk på å gjenoppfinne diplomatiet ved å vasse inn i vertslandets innenrikspolitikk. En langt mer konsekvensfull kamp hadde utspilt seg i nabolandet Ukraina, der massive protester mot den valgte regjeringen nådde sitt høydepunkt.
Bevegelsen som herjet Ukraina vinteren 2013-2014 ble varslet av den såkalte «oransjerevolusjonen» som fant sted 10 år tidligere. Da kandidaten som Moskva foretrakk, Viktor Janukovitsj, i andre runde av presidentvalget høsten 2004 hevdet seier, gikk en storkoalisjon av ikke-statlige organisasjoner i og utenfor Ukraina til aksjon. Nesten umiddelbart strømmet busser med tilhengere av den pro-vestlige Viktor Jusjtsjenko inn i den ukrainske hovedstaden for å protestere. Ved slutten av november talte demonstrantene hundretusener, de bodde i en massiv teltby som hadde blitt satt opp for dem, og de krevde annullering av valget. Presset bidro til å tvinge delstatsmyndighetene til å be om en tredje valgomgang. Jusjtsjenko vant den runden og vant dermed presidentembetet.
Graden av koordinering bak protestene, med et sentralt kontrollert system for å transportere deltakerne, teltbyer for å beskytte dem, vann- og matforsyninger, og konserter og fyrverkeri for å holde dem underholdt, tilsa en imponerende logistisk base. Som McFaul bekreftet i en analyse av Oransjerevolusjonen i 2007: «Protesten var ikke spontan». Den reflekterte måneder med nøye planlegging og forberedelser av et nettverk av pro-demokratiske aktivister fra innsiden av Ukraina og nabolandene Georgia, Serbia, Slovakia og Romania, trent, finansiert og veiledet av amerikanske og europeiske eksperter. Dette er ikke for å benekte at frustrasjonene og ambisjonene til Jusjtsjenkos ukrainske tilhengere var ekte. Men det er å være enig med McFaul i at amerikansk bistand var avgjørende for suksessen til Oransjerevolusjonen.
Hvorfor var Washington så investert i ukrainske valg, protester og endring av dynamikken i ukrainsk innenrikspolitikk? Charles Krauthammer sa det rett ut i The Washington Post: Den oransje revolusjonen «handler først om Russland, bare deretter demokrati». «Vesten», fortsatte han, «ønsker å fullføre jobben som begynte med Berlinmurens fall, og fortsette Europas marsj mot øst». Russland måtte drives endelig tilbake, og stedet å gjøre det var Ukraina.
I motsetning til triumfalismen i 2004, demonstrerte seierherrene i den oransje revolusjonen raskt at deres lidenskap for selvberikelse var sterkere enn deres forpliktelse til demokrati, selvbestemmelse eller rettssikkerhet, og derfor valgte ukrainske velgere Janukovitsj i 2010. Internasjonale observatører vurderte valget som fritt og rettferdig. Valget bekreftet ikke så mye en polarisering i verdier blant velgerne, som et sterkt og bekymringsfullt geografisk skille, med velgere i øst som sterkt favoriserte Janukovitsj og de i vest Timosjenko.
Denne artikkelen er hentet fra Compact:
How Decades of Folly Led to War in Ukraine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Første del av denne tredelte artikkelen leser du her. Tredje og siste del kommer i morgen.
Du får opp alle de tre delene av artikkelen ved å klikke @Ukrainahistorie
Michael A. Reynolds er førsteamanuensis i Midtøsten-studier og meddirektør for Program in History and the Practice of Diplomacy ved Princeton University
