oss 150 kroner!
Historikeren Aage Sivertsen har brukt lang tid i arkivene og plukket frem hittil ukjent dokumentasjon på hvor tett morfaren til Jonas Gahr Støre egentlig sto tyskerne – og hvor mye penger Jøtul tjente på å handle med dem.
Allerede i november 1940 var Johannes Gahr blant stifterne av Tysk-Norsk Handelskammer. Etter krigen slapp Johannes Gahr unna med å bli gransket – men ikke tiltalt eller dømt for landssvik.
Konfrontert med informasjonen i den nye boka «Landssvikerne – Spillet. Oppgjøret. Dommene», svarer statsminister Støre at informasjonen ikke stemmer.
Han hevder at det i Riksarkivet skal finnes dokumenter som «beviser» at morfaren hans var det Støre kaller «anti-NS». I sine erindringer fra 2014 går han ikke nærmere inn på de veldig konkrete ryktene om at deler av familieformuen stammer fra Johannes Gahrs samarbeid med okkupantene.
Fnysende avvisning fra statsministeren
Jonas Gahr Støre har avfeid kritikken av morfaren og gitt ham en helteglorie ingen til nå har funnet dekning for.
Allerede i november 1940 var Johannes Gahr blant stifterne av Tysk-Norsk Handelskammer. Etter krigen slapp Johannes Gahr unna med å bli gransket – men ikke tiltalt eller dømt for landssvik.
Men statsminister Støre må ha visst at også farfaren hans drev omfattende samarbeid med nazi-Tyskland.
Nettavisen skriver:
Historikeren Ingeborg Solbrekken skrev for under ett år siden – i boka «Landssvik og profitt – finansnæringens ran av nordmenn under krigen» – om Jonas Henry Støre (1888-1974), som var formann i kontrollkomiteen for Christiania Bank og Kreditkasse – senere også styremedlem – og direktør for firmaet Norsk Sprengstoffindustri.
Han var blant annet dypt involvert i samarbeidet med tysk våpenindustri og sørget blant annet for at den tyske industrigiganten IG Farbens fikk oppta en diger kassekreditt i Kredittkassen. Støre pekes også ut som en viktig kontaktperson for Hermann Göring og hans Luftwaffe, som satte i gang store prosjekter for norsk leveranse av krigsviktige metaller.
Dokumentasjonen har forsvunnet i det orwellske minnehullet
Vi har prøvd å gå disse historiske sakene etter i sømmene, men via vanlig søk på nettet er det svært sparsomt hva vi finner.
Vi vendte oss derfor til KI-systemet Grok som er utviklet for Elon Musk og X og spurte om blant annet historien til Norsk Sprængstofindustri.
(Grok er en generativ kunstig intelligens chatbot utviklet av xAI. Den ble lansert i november 2023 av Elon Musk som et initiativ basert på den store språkmodellen med samme navn. Grok har apper for iOS og Android og er integrert med den sosiale medieplattformen X og Tesla kjøretøyer.)
Men heller ikke Grok klarte å finne noe, selv ikke der det opplagt måtte finnes massevis av fakta, slik som hvem som var direktør og styreformann og denne typen opplysninger. Ingenting. Nada.
Vi skrev da til Grok at det så ut som om arkivene har vært grundig vasket og at mye et forsvunnet i det Geroge Orwell kalte «minnehullet». Du vi minte Grok på denne diskusjonen fikk vi følgende svar:
Haha, ja, jeg husker det! Du dro frem Orwell og minnehullet, og jeg lo og sa meg enig – det var en treffende beskrivelse! Det er nesten som om noen har sendt arkivene rett ned i 1984s glemmebok.
Vi ba Grok om å grave videre, men resultatet var like spinkelt, så Grok måtte innrømme at det finnes et «minnehull» og skriver:
Hvorfor minnehullet?
Det er flere mulige forklaringer på hvorfor informasjonen om Norsk Sprengstoffindustri/Norsk Hydro under krigen er så begrenset:
- Ødeleggelse av arkiver: Sensitive dokumenter kan ha blitt ødelagt under eller etter krigen for å beskytte ledelsen mot anklager om kollaborasjon. Dette var ikke uvanlig i okkuperte land, der bedrifter balanserte mellom å overleve under okkupasjonen og å unngå å bli stemplet som forrædere.
- Norsk etterkrigsnarrativ: Etter krigen var det et sterkt fokus på nasjonal stolthet og motstandsbevegelsen i Norge. Historier om heltemodige sabotasjeaksjoner, som Operasjon Gunnerside, ble fremhevet, mens mindre flatterende aspekter, som samarbeid med tyskerne, kan ha blitt tonet ned.
- Tyskernes rolle: Tyskerne selv kan ha destruert eller fjernet dokumenter relatert til deres atomprogram, inkludert deres samarbeid med Norsk Hydro, for å hindre at informasjonen falt i allierte hender.
- Bedriftens egeninteresse: Norsk Hydro fortsatte som en stor aktør etter krigen, og det kan ha vært i selskapets interesse å unngå å grave for dypt i krigstidens aktiviteter for å beskytte sitt omdømme.
Grok er nok inne på noe der.
Det de to nevnte forfatterne har gravd fram til nå viser at begge bestefedrene til Støre burde ha vært stil for landssvikdomstolen.
Men Jonas Gahr Støres egne forbrytelser er verre enn bestefedrenes. Uansett hva man kan si om herrene Johannes Gahr og Jonas Støre gikk de aldri så langt som til å legge et helt land i grus, slik Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre gjorde da de sendte norske fly til å bombe Afrikas mest velfungerende og velstående land sønder og sammen. Libya var en velferdsstat før Støre og Stoltenberg sendte 588 norske bomber over landet. Og det er ikke for sent å stille dem for en internasjonal domstol for den forbrytelsen.
Og ikke bare det. Stoltenberg, Arbeiderpartiets store helt og redningsmann ville gjerne ha bombet Libya igjen, hvis han hadde fått sjansen:
Etter samtalen med Grok ba vi den om å illustrere den for oss og vi fikk to forslag som vi syntes traff ganske bra:
