oss 150 kroner!
Fra BlackRock til Bundeswehr: Tysklands gjenopprustning ifølge Friedrich Merz.
Dette er et utdrag av en artikkel av Thomas Fazi i det italienske tidsskriftet Krisis.
Den nye tyske kansleren Friedrich Merz, tidligere representant for finansgiganten BlackRock, starter en massiv militær opprustning, og bryter dermed med den pasifistiske tradisjonen etter krigen. Med enestående investeringer og en sterk allianse med atlantismen forlater Berlin østpolitikken og inntar en aggressiv holdning overfor Moskva. Likevel, bak retorikken om suverenitet, skjuler det seg en voksende strategisk underordning. Men Merz må hanskes med dyp intern uenighet, spesielt blant unge mennesker.
«Vi ønsker å gjøre Bundeswehr til den sterkeste konvensjonelle væpnede styrken i EU». På NATO-toppmøtet i Haag 25. juni presenterte den nye tyske kansleren Friedrich Merz sin plan for tysk opprustning. Med en investering på 400 milliarder euro og målet om å bringe militærutgiftene opp til 5% av BNP, er det ikke en enkel budsjettendring, men en kansellering av den tyske strategiske identiteten etter 1945. En revolusjon som har sine røtter i den herskende klassens fullstendige internalisering av den atlantiske ideologien.
Tysklands opprustningsplan og aggressive anti-russiske holdning er ikke en tilbakevending til tysk nasjonalisme, men dens motsetning. Politikken som implementeres i dag stammer ikke fra en kald forfølgelse av tyske nasjonale interesser, men fra fornektelse av dem. Den er uttrykk for en politisk klasse som har internalisert den atlantiske ideologien så dypt at den ikke lenger kan skille mellom nasjonal strategi og transatlantisk lojalitet.
Dette er den langsiktige konsekvensen av hvordan det tyske spørsmålet ble «løst» etter andre verdenskrig: gjennom Tysklands opptak i det «kollektive Vesten» under amerikansk strategisk veiledning. I store deler av etterkrigstiden prøvde den tyske ledelsen å balansere denne ordningen med forsvaret av nasjonale interesser, men i årene etter kuppet i Ukraina begynte den «amerikanske» fløyen av det tyske etablissementet å få overtaket. Med Merz, en tidligere BlackRock- representant, har den fast kontroll.
I dag tenker ledelsen bare i form av samsvar med et vestlig prosjekt hvis prioriteringer ofte er definert andre steder. I en kronikk publisert 23. juni i Financial Times bekreftet for eksempel Merz og Emmanuel Macron sin forpliktelse til det transatlantiske forholdet og til NATO (som alltid har antydet Europas strategiske underordning til Washington), til tross for nylige retoriske gester mot en mer autonom europeisk politikk.
Det er betegnende at Merz, mens han offentlig kritiserer Donald Trump, faktisk realiserer Trumps visjon: å presse Tyskland til å øke forsvarsutgiftene drastisk, ta ledelsen i krigen i Ukraina og kutte energibåndene med Russland. Likevel presenteres alt dette som et uttrykk for tysk og europeisk suverenitet. I motsetning til Gerhard Schröders modige standpunkt mot den amerikanske invasjonen av Irak for 20 år siden, har Merz også gitt full støtte til Trumps nylige angrep på Iran.
Ideen om å gjenoppruste de tyske væpnede styrkene stammer fra Zeitenwende-talen (vendepunktstalen) i 2022 av daværende kansler Olaf Scholz, holdt i etterkant av Russlands invasjon av Ukraina. Scholz lovet et fond på 100 milliarder euro til de væpnede styrkene og oppnåelse av 2% av BNP-målet for militærutgifter, slik NATO krevde. Dette vendepunktet forble imidlertid stort sett på papiret. To år senere uttalte det tyske utenriksrådet rett ut at lite hadde endret seg.
Nå er Merz fast bestemt på å gjøre det Scholz bare hadde antydet. Den nye finansministeren har gjort forsvar og sikkerhet til hjørnesteinen i sitt mandat, og har lansert den mest ambisiøse opprustningskampanjen siden andre verdenskrig. Investeringsplanen for forsvar og sikkerhet på 400 milliarder euro vil representere nesten halvparten av det føderale budsjettet: rundt 225 milliarder euro. Et «historisk vendepunkt» med enorme konsekvenser: Berlin har bekreftet at militærutgiftene vil nå 3,5% av BNP innen 2029 med et mål på 5% i de påfølgende årene.
For å oppnå disse målene tvang Merz frem en grunnlovsendring for å reformere «gjeldsbremsen», en finanspolitisk mekanisme som har vært inkludert i den tyske grunnloven siden 2009, og som begrenser det føderale strukturelle underskuddet. Selv om han hadde lovet under valgkampen å beholde den intakt, endret Merz kurs umiddelbart etter valget. Regjeringen hans brukte den siste sesjonen i det avtroppende parlamentet til å vedta endringen. Målet var klart: å frigjøre enorme midler til militær utvidelse.
Den 19. mai utstedte Tysklands øverste militæroffiser, general Carsten Breuer, et direktiv som skisserte en omfattende visjon for Bundeswehr, som har som mål å oppnå «full operativ beredskap» innen 2029. Prioriteringene er mange og ambisiøse: fullt utruste og digitalisere alle enheter, gjenoppta verneplikt, utvikle drone- og missilforsvar, styrke offensive evner innen cyber- og elektronisk krigføring, og til og med utvikle rombaserte forsvarssystemer. Planen krever også styrking av Tysklands deltakelse i NATOs atomvåpenpool og utvidelse av sin langtrekkende angrepskapasitet.
Disse endringene handler ikke bare om militærdoktrine; de gjenspeiler en dyptgående transformasjon av Tysklands utenrikspolitiske holdning. Merz har tatt en hard linje mot Russland, noe som gjenspeiler de mest høylytte stemmene i NATO. Han har sagt at Russland «fører en aggressiv hybridkrig hver dag» og har erklært at «det er en trussel mot oss alle fra Russland». På tampen av NATO-toppmøtet argumenterte han for at «vi burde være redde for at Russland vil fortsette krigen utenfor Ukraina», noe som antydet en overhengende direkte trussel mot Europa.
I mellomtiden beskriver et strategidokument fra Bundeswehr, som Reuters har plukket opp, Russland som en «eksistensiell risiko» og snakker om at Kreml forbereder seg på en fullskala konflikt med NATO «innen slutten av tiåret». Ideen om at Russland kan sette i gang et angrep på Europa i de kommende årene er nå en del av den offisielle fortellingen til EU- og NATO-ledere, til tross for at Moskva verken har evnene eller den strategiske interessen for en slik handling.
Merz startet en aktiv utenrikspolitisk kampanje umiddelbart etter at han tiltrådte. Han besøkte europeiske hovedsteder for å koordinere sin holdning til Moskva og Kyiv. En av hans første handlinger var å reise til Kyiv med lederne av Frankrike, Storbritannia og Polen, en symbolsk gest for enhet med Ukraina og en direkte utfordring til Donald Trump, som offentlig hadde fremmet en forhandlet avtale med Russland.
I Berlin tok Merz imot den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj og foreslo å sende tyskproduserte Taurus-missiler, med en rekkevidde på over 500 kilometer. Stilt overfor sterk innenlandsk motstand trakk han seg delvis tilbake, men gjenopptok strategien med en ny strategi: en avtale på 5 milliarder euro for samproduksjon av langtrekkende missiler på ukrainsk territorium ved bruk av tysk teknologi.
Enda mer provoserende erklærte Merz at vestlig leverte våpen ikke lenger er underlagt rekkeviddebegrensninger. «Ukraina kan nå forsvare seg ved å angripe militære mål i Russland», sa han, og ga dermed effektivt grønt lys til å angripe russisk territorium med vestlige våpen. For første gang siden 1945 oppruster ikke bare Tyskland i stor skala, men legitimerer også eskalering mot en atommakt. Som bekreftelse på denne orienteringen kunngjorde Merz levering av nye tyske luftforsvarssystemer til Ukraina, som en del av en flerårig plan.
Men det som gjør denne opprustningskampanjen spesielt betydningsfull, er at den ikke er begrenset til den militære sfæren. Merz’ visjon krever total mobilisering: en tilnærming som tar sikte på å forberede ikke bare de væpnede styrkene, men hele den tyske økonomien og den sivile infrastrukturen på konfrontasjon med Russland. Media, utdanning, industripolitikk og sivilforsvar blir gradvis tilpasset den nye krigsposisjonen. Dissens (politisk, journalistisk eller akademisk) blir i økende grad stigmatisert som subversiv (det som omvelter eller bryter ned samfunnet eller staten, gjerne med ulovlige midler., o.a.) eller til og med sett på som en trussel mot nasjonal sikkerhet.
Denne artikkelen finnes i sin helhet på italiensk i tidsskriftet Krisis.
