oss 150 kroner!
Monarkiene i Persiabukta beveger seg stille og rolig bort fra Tel Aviv og Washington mot Teheran og en mer lovende multipolarledet sikkerhetsorden. Dette skriver korrespondenten til The Cradle som har base ved Persiabukta. Analysen viser hvordan Irans vellykte svar på angrepene fra Israel og USA har fått Gulfstatene til å endre kurs.
Av The Cradle.
Den nylige konfrontasjonen mellom Iran og Israel markerte et avgjørende skifte i regionale maktforhold, spesielt i Persiabukta. Irans direkte og kalibrerte militære respons – utført gjennom Den islamske revolusjonsgarden (IRGC) – avslørte Tel Avivs strategiske sårbarheter og tvang Gulf-hovedstedene, hovedsakelig Riyadh, til å revurdere sine langvarige vurderinger om regional sikkerhet.
Den saudiledede omkalibreringen oppsto ikke isolert. År med kumulative politiske, militære og diplomatiske nederlag under paraplyen av amerikansk-israelsk veiledning har presset Persiabukta-statene til å søke mer levedyktige, ikke-konfronterende sikkerhetsordninger. Det vi er vitne til er den langsomme nedbyggingen av foreldede allianser og åpningen av pragmatiske, interessedrevne kanaler med Teheran.
Irans krigsstrategi endrer forventningene til Gulfen
Teherans håndtering av det siste militære sammenstøtet – med sine presisjonsangrep, regionale allianser og kalibrerte eskalering – demonstrerte et nytt nivå av avskrekking. Ved å bruke sine regionale nettverk, missilbaser og sofistikerte droner, håndterte Teheran konfrontasjonen svært forsiktig, og unngikk å bli trukket inn i full krig, men sendte samtidig klare meldinger til fienden om sin evne til å avskrekke og utvide engasjementet om nødvendig.
Budskapet til Golfstatene var klart: Iran er verken isolert eller sårbart. Det er i stand til å forme utfall på tvers av flere fronter uten å havne i fullskala krig.
I et intervju med The Cradle sier en velinformert arabisk diplomat:
«Denne krigen var et vendepunkt i saudisk tenkning. Riyadh forstår nå at Iran er en moden militærmakt, immun mot tvang. Tradisjonelt press fungerer ikke lenger. Saudi-Arabias sikkerhet er nå avhengig av direkte engasjement med Iran – ikke med Israel, og absolutt ikke under en amerikansk sikkerhetsparaply som er på vikende front».
Kjernen i den saudiske misnøyen ligger Tel Avivs eskalerende aggresjon mot palestinerne og landets blanke avvisning av arabiske fredsinitiativer, inkludert det Riyadh-ledede arabiske fredsinitiativet fra 2002. Den israelske statsministeren Benjamin Netanyahus uforsonlighet – særlig den aggressive utvidelsen av bosetninger i Jerusalem og den okkuperte Vestbredden – har alarmert saudiene.
Disse provokasjonene saboterer ikke bare diplomatiske anstrengelser, men rammer også kongedømmets pan-islamske legitimitet, og tvinger frem en revurdering av Israels nytteverdi som en strategisk partner. Som den diplomatiske kilden bemerker:
«Denne israelske politiske fastlåste situasjonen presser Saudi-Arabia til å revurdere sine regionale satsinger og se på Iran som en regional maktfaktor som ikke kan ignoreres».
Riyadh vender seg til Teheran: inkludering fremfor konfrontasjon
Bak lukkede dører fremmer Saudi-Arabia en strategi for «positiv inneslutning» med Iran. Dette markerer et klart avvik fra æraen med stedfortrederkriger og ideologisk fiendtlighet. Riyadh søker ikke lenger konfrontasjon – de søker koordinering, spesielt i spørsmål om regional sikkerhet og energi.
Diplomatiske kilder opplyser til The Cradle at gjenåpningen av ambassader og økt sikkerhetskoordinering ikke bare er bivirkninger av kinesisk mekling. De gjenspeiler en dypere saudisk overbevisning: at normalisering med Israel ikke gir noen meningsfulle sikkerhetsutbytter, spesielt etter Tel Avivs avdekkede sårbarheter i den siste krigen.
Riyadhs nye kurs signaliserer også en økende appetitt på regionale løsninger uavhengig av Washington – en posisjon som i økende grad deles av andre stater i Persiabukta.
På sin side beveger Den islamske republikken seg raskt for å omdanne militær innflytelse til politisk kapital. Utover å vise frem sine missil- og dronekapasiteter, kurtiserer Iran nå aktivt de arabiske statene i Persiabukta med forslag om økonomisk samarbeid, regional integrasjon og bygging av en regional sikkerhetsarkitektur.
Informerte kilder avslører til The Cradle at Iran følger en politikk med omfattende samarbeid med Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og Oman. Dette inkluderer økonomiske partnerskap og samordning av viktige regionale saker, fra Jemen til Syria og Irak.
Teherans posisjon er i samsvar med landets lenge uttalte syn: Persiabuktas sikkerhet må avgjøres av kyststatene og folket – ikke av utenlandske agendaer.
En ny Gulf-allianse tar form
Dette er ikke lenger bare en saudisk historie. De forente arabiske emirater utvider det økonomiske samarbeidet med Teheran, samtidig som de opprettholder åpne sikkerhetskanaler. Qatar opprettholder en solid diplomatisk linje med Iran og bruker sin troverdighet til å megle gjennom viktige regionale samtaler. Oman er fortsatt regionens betrodde bro og diskrete mekler.
En arabisk diplomat som er orientert om den siste utviklingen forteller The Cradle:
«Kommende møter mellom Gulfen og Iran vil ta for seg navigasjon i Hormuzstredet, energikoordinering og bredere regionale saker. Det er enighet om at en forståelse med Iran åpner døren for en mer stabil fase i Gulfen».
Midt i disse omstruktureringene befinner Israel seg regionalt på sidelinjen – prosjektet deres om å skape en anti-iransk akse har smuldret opp. De USA-meglede Abraham-avtalene – som en gang ble utbasunert som en strategisk triumf – fremkaller nå lite mer enn høflig ikke-interesse over hele Gulfen, og selv eksisterende arabiske underskrivere trekker tilbake sitt engasjement.
Riyadhs politiske elite stiller nå åpent spørsmål ved nytten av normalisering. Etter hvert som Tel Aviv fortsetter krigen mot Gaza, blir befolkningen i Gulfen mer høylytt og de saudiske lederne mer forsiktige.
Saudi-Arabias posisjon er uuttalt, men umiskjennelig: Tel Aviv kan ikke lenger garantere sikkerhet, og kan heller ikke lenger sees på som portvokteren til regional stabilitet.
Pragmatisme trumfer ideologi
Dette saudiarabisk-iranske tøværet er ikke ideologisk – det er hardbarket realpolitikk. Som en annen høytstående arabisk diplomat forteller til The Cradle:
«Riyadh forkaster illusjoner. Dialog med naboer – ikke allianse med Washington og Tel Aviv – er nå veien til å ivareta saudiske interesser. Dette handler nå om fakta, ikke gamle lojaliteter. Iran er nå en fast del av sikkerhetsligningen i Gulfen».
Motsetningen «Gulfstatene mot Iran» falmer. Den siste krigen akselererte en trend som lenge har vært i gang: kollapsen av Pax Americana og fremveksten av multipolar regionalisme. Gulfstatene staker ut en ny kurs – en kurs med mindre avhengighet av amerikansk-israelske diktater.
I dag ser Saudi-Arabia ikke Teheran som en trussel som skal nøytraliseres, men som en makt som skal engasjeres. Regionale sikkerhetsrammeverk bygges innenfra. Israel, derimot, sliter med å forbli relevant, til tross for sine mange uttalelser om et Tel Aviv-ledet, arabisk-alliert «Midtøsten».
Hvis denne dynamikken holder, står vi på terskelen til en historisk overgang – en som endelig kan tillate Persiabukta å definere sin egen sikkerhet og suverenitet, på sine egne premisser.
Dette er ikke en ideell fremtid. Men det er en strategisk oppgradering fra flere tiår med underdanighet. Saudi-Arabia vender seg mot Iran – ikke av kjærlighet, men av logikk.
Originalens tittel:
