oss 150 kroner!
Grooming betyr bevisst manipulerende, ondsinnet bearbeiding av en annens følelser hvor målet er å utnytte den utsatte personens sårbarhet. Som regel brukes begrepet i forbindelse med voksne menneskers, primært menns manipulering av barn og mindreårige for seksuelt misbruk.
Av Irene Myrbostad
Med utgangspunkt i byen Rotherham i England, er det nå offisielt i det britiske samfunnet at den såkalte grooming-skandalen, der over et tusentalls barn og mindreårige er blitt ofre for grov vold, også involverer en rekke tilliggende byer.
Mindreårige barn, helt ned til 10 år, har blitt hanket opp, groomet og ytterligere manipulert med alkohol, skremsler, trusler, tvang, fysisk mishandling, innesperring, gruppevoldtekter, samt videresalg til bruk for voldtektsmenn. Saken inneholder også ett kjent tilfelle av drap.
Situasjonen har mer sporadisk vært omtalt i britiske medier også utenlands. Tilstandene har altså vært beryktet og kjent. Likevel har overgrepene kunnet foregå i årevis. Det erkjente sluttresultatet hittil er en tilsynelatende grenseløs kriminell utnyttelse med svært voldelig behandling av barn og mindreårige ungdommer, over flere ti-år. Ugjerningene, som voksne menn har bedrevet i stor skala, har kunnet pågå mer eller mindre uhindret – ikke på grunn av at fenomenet har vært ukjent for myndighetene, men snarere tvert imot.
Det faktum at verken vekten av politi, nettverket av profesjonelle hjelpere tilknyttet sosiale myndigheter, eller tungt ansvarlige personer på høyere politisk nivå har kjent seg kallet og foretatt et helt vesentlig oppgjør med det kriminelle syndromet, har selvsagt lagt selve grunnlaget for både det voldsomme omfanget og selve varigheten av de dypt tragiske forholdene.
Forsøk fra enkeltpersoner med varslinger, og folk som har bidratt med utførlige, profesjonelle rapporter eller andre former for reell dokumentasjon, alt dette har blitt gjemt og glemt, stemplet «uinteressant» eller «upassende».
Den interne logikken som angivelig har rådet i flere ti-år blant de øverste ansvarlige i de ulike etatene har vært at det «stort sett» dreide seg om arbeiderklassens mer eller mindre «allerede fortapte» barn og mindreårige, med andre ord barn og mindreårige fra sosialt eller på annen måte vanskeligstilte familier. Ofrene ble tilsynelatende ansett som «waste» allerede i utgangspunktet. Ofrene ble ofte karakterisert som «prostituerte» muntlig og i dokumenter selv om sakene ble avdekket som grooming fulgt opp med ulike former for tvang, grov mishandling, frihetsberøvelser, og massevoldtekter.
Hovedårsaken til de overordnede myndighetenes «reserverthet», som må sies å være gjennomgående grundig demonstrert med deres aktive ikke-handlinger, skal være basert på at de fleste voldtektsmennene er av asiatisk opprinnelse, hovedsakelig med opprinnelig pakistansk tilhørighet. Konklusjonen på det fra høyere hold i anvarshierarkiet, var en påstått «uro» for at en etterforskning innenfor dette miljøet ville gi påskudd til «rasebaserte» eller religionsbaserte opptøyer.
En av dem som har hatt en helt sentral rolle i anti-handlingsforløpet var Keir Starmer, før han ble statsminister. Og på et tidligere tidspunkt, etter at saken hadde eksplodert angivelig mye på grunn av at Elon Musk hadde kommentert noe på X om groomingskandalen, argumenterte statsminister Keir Starmer med at personer som oppfordret til en nasjonal undersøkelse av groomingbanden, var «opportunistiske høyrevridde».
Betegnende nok foretok Starmer en helomvending da situasjonen ble for betent og overveldende for hans eget anliggende, og har siden forsvart sin beslutning om likevel å holde en nasjonal undersøkelse av groomingbandene. Til BBC’s politiske redaktør Chris Mason uttalte Starmer at han hadde innstilt embedskvinne, baronesse Louise Casey til å skrive en utførlig rapport, og uttalte «etter å ha lest rapporten, er jeg enig i hennes konklusjon».
Baronesse Louise Casey på sin side har i en uttalelse poengtert at hun ønsker at undersøkelsen skal skape en «nasjonal nullstilling» vedrørende spørsmålet om groomingbander, og går for lovendringer. Videre har Casey sagt at hun (på et tidspunkt) endret sin oppfatning om behovet for en nasjonal undersøkelse, fordi hun var «ikke imponert» over at flere lokale råd ikke meldte seg frivillig til å starte egne undersøkelser. I tillegg erfarte hun at noen organisasjoner var «reserverte» og «uten dialog med sine egne etterforskere».
Innenriksminister Yvette Cooper presenterte Casey’s rapport i parlamentet. I rapporten framkommer en grotesk virkelighet, i all sin brutalitet noen få punkter:
«Ofre helt ned til 10 år – ofte barn i pleie eller barn med innlæringsvansker eller fysiske handicap som utpekes til grooming nettopp på grunn af deres sårbarhet».
«Gjerningsmennene går stadig fritt, fordi fordi loven endte med å beskytte dem framfor ofrene».
«Dypt rotfestede institusjonelle fiaskoer som strekker seg årtier tilbake, med organisasjoner som skulle ha beskyttet barn og straffet lovovertredere, så en annen vei».
Baronesse Louise Casey beskrev det hele som «blindhet, uvidenhet, fordommer, defensivitet, og enkelte gode, men villedete hensikter» som «alle spilte en rolle i denne kollektive fiaskoen».
Proporsjonene og alvorlighetsgraden av groomingen, med den hensynsløst brutale behandlingen og utnyttelsen ofte av helt spesielt utsatte og sårbare barn og mindreårige, viser en enorm misbrukerkultur som en stor, tilsynelatende nokså homogen gruppe menn har konsolidert.
Det dreier seg mye om barn og mindreårige som under vanskelige familiære forhold, legg til sannsynligvis lever med fattigdom – disse barna har ikke fått muligheten eller evnen til å opparbeide eierskap til de følelsesmessige, mentale og sosiale verktøyene som er grunnleggende for å kunne yte motstand i utgangspunktet, og ihvertfall ikke mot slike utspekulerte og sadistiske overgripere.
Voldtektsmennene har, basert på det som nå er kjent, kunnet utvikle «groomingkulturen» sin med myndighetenes indirekte aksept. Sakskomplekset vitner derfor i hele sin grusomme velde om et moralsk bankerott system, der sentralt plasserte, ansvarlige personer har toet sine hender over i et for dem «uløselig dilemma» – så valget ble å ofre barna og de mindreårige med vidåpne øyne.
Det hele er som en oppvisning i sanntid over det dypt samfunnsskadelige fenomenet politisk korrekthet, men på steroider.
Avsløringen av de ansvarlige myndighetenes moralske bunnivå, med systemisk indolens og politisk opportunisme parret med feighet må det britiske folket, politikerne sammen med de gjengse politietatene, sosialmyndighetene, kommunalt ansatte, diverse organisasjoner og råd uansett hvilken stand og klasse de representerer – forhåpentlig være tvunget å forholde seg til, helst på en overbevisende måte.
Men, tiden vil vise om det skjer noen virkelig radikale endringer i framtiden, for grunnleggende ukulturer forgår ikke av litt motgang. Det er å håpe på at politi og rettsvesen kan forfølge sitt mandat uhindret, og at de sadistiske voldtektsmennene havner i fengsel, primært på livstid.
En annen «typisk» risiko er at skandalekompleksets skjebne reduseres på lav varme over tid, og at enkelte sentrale personer mottar nye stillingstitler med kosmetiske forflytninger og bedre lønn, selvsagt trygt innenfor det samme, moralsk ruinerte, men akk så seiglivede systemet.
Kildehenvisninger:
https://www.bbc.com/news/articles/clynyyqdnrdo
