Denne artikkelen er skrevet av Horacio Fariñas. Han er styremedlem i FOR Akershus og kommer opprinnelig fra Bolivia. Fariñas som offentlig ansatt med rådgiverstilling og har bakgrunn som informatiker. Han har i flere tiår jobbet med solidaritetsarbeidet for Cuba.

Hvorfor trenger Norge FOR?

Norge har for lengst mistet sin politiske, økonomiske og militære selvstendighet. Landet styres ikke lenger av egne lover eller egne «folkevalgte» myndigheter, men i hovedsak av to utenlandske stormakter: USA og EU. Gjennom medlemskapet i den militære mobbealliansen NATO (*) har Norges rolle som vasallstat for USA blitt institusjonalisert og gradvis styrket, slik at vårt land gjør omtrent ikke annet enn å følge ordre fra Washington i omtrent alle vesentlige sammenhenger. Norges politiske og økonomiske avhengighet til EU gjennom EØS har ikke skapt noen motsetninger til vår USA-avhengighet, for det viser seg at selv EU er i stadig større grad avhengig av og underordnet USA. Dette todelte avhengihetsforholdet har forvandlet riket til en de facto koloni uten egen stemme og som har gjort oss ute av stand til å treffe selvstendige beslutninger, annet enn symbolske eller rent administrative.

Veien som har ført til dagens situasjon:

• Norge har etter andre verdens krig deltatt i større eller mindre grad i alle regimeskiftekampanjer rundt om i verden i regi av USA og Storbritania. Har også vært med på å drive anti-sovjetisk og implisitt anti-russisk propaganda til tross for at Nord-Norge ble frigjort fra nazi-okkupasjon ved hjelp av sovjetiske styrker, til en høy pris i form av mange sovjetiske liv som måtte ofres.   

• Norge har deltatt direkte eller indirekte i alle angrepskriger som USA har ført rundt i verden etter den kalde krigen, både med og uten formell NATO-involvering. Norges deltakelse i regimeskiftekampanjer har økt i frekvens og omfang mens den anti-russiske retorikken var nesten bare begrenset til å omtale russiske «oligarker» og «russisk mafia», så lenge Russland var styrt av USA-lakeien Jeltsin

• Tre regimeskiftekampanjer krever spesiell omtale: Libya, Syria og Ukraina. Norge var helhjertet med i alle disse tre, fra regjering, de store mediene, «NGO» og Stortinget. I alle tre tilfellene ble det gjennomført et vestlig styrt regimeskifte med dramatiske følger som endte med tre ødelagte land, langvarig krig, massive dødstall, titusener av flyktninger og dystre fremtidsutsikter.

• Palestina er det endelige beviset på at Vesten er ondskapens maktsentrum. Muligens vår tids aller verste tilfelle av maktmisbruk, urett og kynisk ondskap. Det handler ikke bare om at Vesten «tillater» at Israel driver et langvarig folkemord på åpen scene, men at de er aktive parter som støtter, finansierer og bevæpner drepingen av palestinere. Hva gjør den norske regjeringen og Stortinget? De synes synd på de stakkars palestinerne, de har til og med «våget» den rent symbolske handlingen som innebærer å annerkjenne Palestina som egen stat (for lite for sent). Men Norge er med på både finansieringen og indirekte bevæpningen av folkemord-staten og de sier at «Israel har rett til å forsvare seg».

• Regjeringen, Stortinget og krigsgalskapen.
• Fra det tidspunktet det ble fullbyrdet et blodig og nazi-preget statskupp i Ukraina i 2014, ble Norges støtte til det nye regimet uforbeholden, omtrent som man kunne forvente utfra Norges underdanighet overfor USA. Kuppregimet startet en brutal forfølgelse av regimemotstandere, undertrykkelse av minoriteter og radikal stigmatisering av alt russisk, med forbudet mot at russisktalende skulle kunne fortsette å snakke russisk, blant mye annet. Krim gjennomførte folkeavstemming om gjenopptak i den russiske federasjonen, etter flere tiår med høyst ufrivillig ukrainisering. Protester i Øst-Ukraina ble møtt med morderisk vold fra nazi-ledete horder, med Odessa massakren som verste eksempel.

Det ble formidlet intet eller lite om dette i Norge gjennom norske medier. Da ble det opprør. Lugansk og Donetsk (Donbass) gjennomførte folkeavstemminger om uavhengighet. Da startet krigen der ukrainsk militærmakt med vestlig støtte drepte rundt 14 tusen øst-ukrainere frem til 2022. Med avtalene Minsk 1 og Minsk 2 ble det forsøkt av Russland, OECD, Frankrike og Tyskland å skape fred, men Ukrainas regime valgte å ikke oppfylle fredsønsker og fortsatte med lav intensiv bombing mot sivile i Donbass i åtte år, helt til februar 2022. Da bestemte de seg for storming og intensiverte bombingen. I tillegg til dette hadde  NATO og vestlige ledere arrogant valgt kort tid tidligere å avvise et russisk forslag om en sikkerhetsavtale som skulle ta hensyn til alle partene i Europa.

Da anerkjente Russland et uavhengig Donbass og startet en «uprovosert» og «fullskala» invasjon, først og fremst for å beskytte Donbass og hindre Ukrainas NATO-medlemskap. Dette startet det som kan betraktes som tidenes anti-russisk hysteri i Vesten. Putin ble den nye Hitler. Russland har begått tidenes megaforbrytelse: å gå til krig mot en europeisk stat (som om det ikke hadde vært den soleklare anglo-amerikanske planen i mange år). Serbia/Jugoslavia var tydeligvis ikke europeisk da den ble brutalt angrepet av NATO, eller handler det kanskje om at man skal skyte landet i stykker før man invaderer, som USA gjorde mot Afghanistan og Irak? 

Krigs- og våpenstøtten til Ukraina ble den helt store hovedsaken. Norge ble en hovedgiver, med milliarder på milliarder. Ingen våger å sette grenser. Alle partiene på Stortinget konkurrerer mot hverandre om å fremstå som den mest Ukraina-støttende, milliard-bevilgende og Russland-fordømmende. Etter hvert som tiden har gått, har stemmingen gått fra russofobisk krigshissing til hysterisk russerhat. Nå har man gått over til grenseløs krigsgalskap. Man hevder at en russisk invasjon av hele Europa er nært forestående og man skal ruste til tennene. Man skal bruke milliarder på milliarder for krigstøtte til Ukraina og milliarder på milliarder på å forberede direkte krig mot Russland. Alt dette på bekostning av velferd, skoler, kommuneøkonomi, infrastruktur, helse, og svært mye annet.

FOR står for kursendring:

• FOR angripes ikke med argumenter men ved sverting, hets, stigmatisering, trusler og til og med fysiske angrep. Bare et parti har opplevd lignende behandling: NKP som i årtier ble mobbet og marginalisert, men i motsetning til hva som skjedde i mange europeiske land har partiet overlevd og skal ha honnør for det.

• Vi er ikke så naive at vi tror at man kan drive politikk helt uten å inngå til dels store kompromisser med egen ideologi, prinsipper, moral og andre viktige verdier, men det må være klare og bunnsolide grenser for det. Det vi nå ser er en maktelite som driver en autoritær politikk på steroider, som fører landet til en totalitært samfunn uten rom for politisk dissens. En maktelite som har forvandlet Norge til en overivrig lakei for de mest grådige og aggressive krefter. Krefter som har ingen skrupler og som fører verden enten mot selvutslettelse i rasende fart eller i beste fall mot en ekstrem dystopisk tilværelse for de få og massedød for de fleste.

• Atle Berge er en person med ren samvittighet. Han er ikke en russisk agent eller får penger fra den russiske staten for å støtte FOR. Hans bidrag kommer fra egen lomme og fra egen overbevisning om at FOR står for det rette i norsk politikk. At han ble millardær ved å utvide sin forretning til Russland er ingen forbrytelse og det viser seg at han gjorde det etter oppfordring fra nåværende statsminister i Norge. At Norges regjering prøvde senere å verve ham som spion utgjør enda en moralsk grunn til at han stemmer for fred og diplomati fremfor provokasjoner, krigsgalskap og russerhat. Uansett: Bidragene han gir til FOR kommer fra et fond som han har opprettet med inntekter som han har fått fra sin virksomhet i Norge, ikke i Russland. Det er derfor ingenting galt med at FOR tar i mot hans bidrag. Han gjør det ikke med hensikten om å påvirke vår politikk og vi har vedtekter og klare regler som hindrer slik påvirkning.

• Er vi i FOR russiske agenter, nyttige Putin-idioter, landsvikere, driver vi med russisk propaganda, konspirasjonsteorier eller utgjør en «sikkerhetsrisiko» for riket? Hva tror du selv?

• Jeg avslutter her ved å fremme følgende budskap: Nei til titalls milliarder til våpen og krig. Ja til grunnleggende, ekte og selvstendig forsvar som gjerne kan inngå i en allianse, men uten å måtte forvandle landet til en servil og lydig lakei som følger en stormakts diktater under alle omstendigheter. Vi kan vise verden at det norske folk kan være modig og verdig. Den virkelige lykken er å følge samvittigheten. Ja til helse, velferd, arbeid, bolig og utdanning. Nei til norsk underkastelse overfor USA. Steng USA-basene. Norge ut av NATO. Steng Israels ambassade og utvis Israels ambassadør. La oss få slutt på hykleriet. Nei til EU, nei til EØS og ja til forhandlinger om et handelsavtale med EU som fritar oss fra diktatoriske EU-direktiver. Ja til norsk partnerskap med BRICS.

(*):  Latterlig kalt «forsvarsallianse», på samme måte som i dette landet velges begrepet «forsvar» på en  bedragersk måte i omtrent alle sammenhenger. Norge har aldri etter andre verdenskrig måtte «forsvare» seg selv militært, men har i stedet blitt en ivrig deltaker av en aggressiv styrke som brukes stadig mer til å sikre og utvide USAs rolle som verdenshegemon og vestlig økonomisk dominanse gjennom våpenmakt. Kan høres som en avskyelig tanke, men det er den stygge og avskyelige sannheten. Om du ikke liker den, må du være med på opprøret i stedet for å være med på undertrykkelsen og hjernevaskingen.