oss 150 kroner!
Et av mysteriene i sluttspillet med Ukraina er at president Donald Trump ikke utstedte en presidentordre 20. januar som trakk tilbake all støtte til Ukraina. Det ville vært den enkleste måten å avslutte krigen på.
Forholdene var gunstige – kandidat Trump la ikke fingrene i mellom om at det var en håpløs krig som kostet USA dyrt. Han tenkte negativt om president Volodymyr Zelenskyj som en skamløs gratispassasjer. Han så krigen som noe som hindret hans utenrikspolitiske prioritet om USAs overgang til en multipolar verdensorden; og han følte ingen trang til å arve «Bidens krig».
Men i stedet kastet Trump seg med iver ut i Ukraina-spørsmålet, selv om Washington manglet midler til å få Russland til å gå på akkord med sine kjerneinteresser i det som det russiske folket anså som en eksistensiell krig.
Det er ganske mulig at noen av Trumps rådgivere overtalte ham til å iverksette den teatralske diplomatiske innsatsen basert på en feilaktig tolkning av situasjonen i krigen. Trump mente at vestlige sanksjoner svekket den russiske økonomien dødelig, at Russlands tapstall var på hundretusenvis og at et så høyt nivå av frafall var uholdbart, at Zelenskyj ville skrive under på den stiplede linjen og at en forbedring av det russisk-amerikanske forholdet ville være en «vinn-vinn»-situasjon med massive økonomiske fordeler for begge sider, og så videre.
Men alle disse premissene viste seg å være feilaktige oppfatninger. Putin har styrt økonomien mot en tilstand av permanente vestlige sanksjoner (noe som også var den sovjetiske erfaringen). Russiske gründere har med hell erstattet de flyktende vestlige bedriftene i kjølvannet av sanksjonene, og vil nå motsette seg enhver gjeninntreden fra sistnevnte.
Russlands tapstall er mye lavere enn de selvopptatte vestlige anslagene angir, noe det høye rekrutteringsnivået til hæren antyder. Zelenskyj er fast bestemt på å forlenge krigen med støtte fra europeiske makter i henhold til Bidens manus for å «Trump-sikre» krigen. Europeerne har ikke bare en plan B, men har samarbeidspartnere i USA, hvorav noen til og med kan være i Trumps team.
Det er tilstrekkelig å si at Trump har vært inne i en læringskurve, ettersom han begynte å føle at Kreml er fast bestemt på å realisere målene de hadde satt seg (som skissert i Putins historiske tale i juni i fjor i utenriksdepartementet). Ifølge en Reuters-rapport for to dager siden ønsker «Putin et ‘skriftlig’ løfte fra de store vestlige maktene om ikke å utvide den USA-ledede NATO-alliansen østover – en forkortelse for formelt å utelukke medlemskap til ikke bare Ukraina, Georgia og Moldova, men andre tidligere sovjetrepublikker også».
«Russland ønsker også at Ukraina skal være nøytralt, at noen vestlige sanksjoner oppheves, at det finnes en løsning på problemet med frosne russiske statseide eiendeler i Vesten, og at russisktalende i Ukraina skal få beskyttelse» – ifølge Reuters.
Europeerne vil kategorisk avvise slike krav. Derfor virker et gjennombrudd i fredssamtalene mellom Russland og Ukraina i Istanbul 2. juni usannsynlig slik det er nå. Ikke overraskende presser Russland på med en offensiv kampanje i alle retninger, og setter inn alle sine styrker med en planlagt kulminasjon til sommeren eller tidlig høst.
Det minst dårlige alternativet
Trump har tre alternativer under de nåværende omstendighetene. Det ene er å rett og slett nekte å ta ansvar for krigen og trekke seg for godt. Men kan Trump da benekte sin egen rolle i den i perioden 2016–2020, i sin første periode? Mens Trump-administrasjonen identifiserte sin tilnærming til utenrikspolitikk som «prinsipprealisme», var kanskje avdøde Joseph Nyes karakterisering av Trump som en «idiosynkratisk realist» nærmere sannheten. (Idiosynkrasi, her: overfølsom, red.)
Administrasjonens offisielle politikk overfor Ukraina under Trumps første periode var en fortsettelse av politikken som ble ført av Obama-administrasjonen. Den anerkjente Krim som en del av Ukraina, fordømte Russlands okkupasjon og eventuelle annektering av halvøya, den understreket Russlands primære ansvar for oppildningen, fortsettelsen og gjennomføringen av konflikten i Øst-Ukraina og den identifiserte til og med den russiske innblandingen i Ukraina som en del av et bredere aggresjonsmønster mot andre stater og som bevis på Moskvas utfordring av de grunnleggende prinsippene for internasjonal orden.
Av disse grunnene hevdet Trump-administrasjonen at USA burde hjelpe Ukraina med å forsvare seg og straffe Russland både gjennom sanksjoner og diplomatisk isolasjon (for eksempel medlemskap i G7). Merkelig nok dukker det av og til nyanser av denne tankeprosessen opp selv i dag i Trumps utbrudd på Truth Social. Trump virker uvitende om at han bærer på en boks med slanger som sin Ukraina-arv.
Så det andre alternativet i dag er å formidle Trumps misnøye med Russlands oppfattede uforsonlighet i å diktere vilkår for en løsning og landets påståtte mangel på interesse for fredssamtaler. Trump hintet til og med om Russlands skjulte agenda om å erobre Ukraina. Trump antyder at han vil straffe Russland både gjennom sanksjoner og våpenforsyning til Ukraina. Den tyske forbundskansleren Friedrich Merz’ provoserende kunngjøring om å gi langtrekkende våpen til Zelenskyj fikk sannsynligvis grønt lys av noen i Trumps team. Tross alt er Merz ingen fremmed på Wall Street.
Dette er imidlertid oppskriften på en ekstremt farlig konfrontasjon mellom NATO og Russland. Hvis tyske langtrekkende missiler treffer Russland, vil Russland gjengjelde på en måte som potensielt kan lamme NATOs operative beredskap i en hypotetisk krig. Hviterusslands statssekretær i sikkerhetsrådet, Alexander Volfovitsj, har sagt at Oreshnik-missilsystemet er «planlagt stasjonert i Hviterussland innen utgangen av året. Stedene for utplasseringen er allerede bestemt. Arbeidet er i gang». Spøkelset om tredje verdenskrig kan virke litt ambisiøst, men Trump må vurdere farene ved å klatre opp eskaleringsstigen, noe som kan ødelegge hans MAGA-presidentskap.
Washington har ingen muligheter til å skremme Kreml. Konklusjonen er at Trump faktisk bare har et tredje alternativ igjen, det minst dårlige alternativet – nemlig å trekke seg ut av Ukraina-konflikten på dette tidspunktet og komme tilbake når krigen er tapt og vunnet, muligens innen utgangen av året. Dette vil ikke skade Trumps rykte.
Trump kan allerede vise frem sine kvalifikasjoner som «fredsmeglerpresident» dersom samtalene mellom USA og Iran, som ser ut til å gjøre fremskritt, resulterer i en atomavtale. Dessuten trenger normaliseringen mellom USA og Russland mer tid for å få fotfeste. Senator Lindsey Grahams hardtslående sanksjonslov mot Russland, med 81 medforslagsstillere i Senatet, signaliserer at Russland er et svært giftig tema i amerikansk innenrikspolitikk.
Russland-Ukraina-samtaler er dessuten bare ett spor. Russerne har gjort Trumps team oppmerksomme på at selv om Moskva samarbeider med Kiev, gjenstår den underliggende årsaken til krigen – mangelen på en europeisk sikkerhetsarkitektur – å bli adressert, noe bare Russland og USA kan finne ut av i fellesskap. USA bør ikke unndra seg ansvaret sitt, ettersom de både er den opprinnelige initiativtakeren til NATO-utvidelsen og sponsoren av Ukraina-krigen.
Reaksjonen fra USAs spesialutsending for Ukraina, Keith Kellogg, har vært positiv da han i et intervju med ABC News fortalte at USA forstår at det er et spørsmål om nasjonal sikkerhet for Russland at NATO må slutte å akseptere nye østeuropeiske land i sine rekker – det vil si ikke bare Ukraina, men også Moldova og Georgia.
Kellogg sa at han anså den russiske sidens bekymringer som berettigede. Han utelukket ikke muligheten for å komme til enighet under forhandlingene mellom USA og Russland. Dette er et stort skritt fremover.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
