Knut Erik Aagaard befant seg i 2014 på Krim. Der besøkte han alle byer og mange småsteder, halvøya rundt og på kryss og tvers. Siden han snakker russisk kunne han snakke med folk over alt og høre deres tanker og meninger. Ikke en eneste gang hørte han folk snakke ukrainsk. Han skrev om denne reisen i 2015 i et innlegg som var beregnet på Aftenposten. Der ble det uten videre refusert. Han har hentet det fram igjen og vi publiserer det som det tilbakeblikk med frampek.

06.06.2025

Det nedenstående ble skrevet i mars 2015, da jeg ikke hadde noen redaktør å sende det til. steigan.no hadde jeg ikke hørt om, og Pål traff jeg først våren 2016. Han trykker det jeg skriver, så denne artikkelen går også til ham. Jeg kan ikke huske å ha skrevet denne teksten, som jeg fant på en avlagt PC, hvor den lå som en død fil i en skjult folder, i et utgått format som en gammel sko på loftet, som på kirkegården eller i himmelen. Den har mest historisk interesse, som et slags tiårs tilbakeblikk på utsikten til en krig som vi og alle andre kunne vært spart for. Jeg skylder leseren å opplyse at jeg oppholdt meg på Krim hele april og hele september 2014, og således skriver som et øyenvitne til forholdene der umiddelbart etter gjenforeningen med Russland. Jeg vil også at leseren skal vite at jeg aldri har hatt noen sympati for den forvrengte sovjet-marxismen, men dog har studert dens tragiske og heroiske historie temmelig nøye.

Jeg har ingen mulighet til å kontrollere tanken bak ordene eller gehalten i påstander i denne teksten. Jeg har åpenbart lest noe i Aftenposten som jeg mislikte, noe som irriterte meg såpass at jeg skrev et svar og lot det ligge. Nå tenker jeg mer sånn ta en ring og la den vandre.

På Krim besøkte jeg alle byer og mange småsteder, halvøya rundt og på kryss og tvers, for å finne ut hva folk flest mente om Nyordningen. Kanskje reiste jeg også for å få mine fordommer bekreftet. Helt i nord, nord for byen Armjansk på eidet mellom halvøya og fastlandet, stanset sjåføren bilen omtrent hundre meter før den ukrainske statsgrensen. Han sa: Kjører vi lengre nå, blir du arrestert og deportert. Jeg blir skutt. Jeg snakket med alle de hundrevis av folk jeg traff i løpet av to måneder på Krim, for jeg kan jo språket: Russere, grekere, jøder og tatarer, men bare tre ukrainere:

Én sa: Jeg var rik før, i Ukraina, og jeg er rik nå, i Russland. Det er ett fett for meg. En liten nittenårig serveringspike fra Lvov i Vest-Ukraina var på tre ukers sommerjobb i Alusjta på sørkysten og serverte meg kaffe. Hun sa: Jeg skjønner ikke dette, jeg. Jeg skjønner ingen ting. En tredje traff jeg på toppen av fjellet AiPeTre over Jalta, fremvisende en kongeørn med lenke spent om sitt ben og vingen knekt, som du kunne knipses med, hvis du hadde råd til det. Mannen dømte Putin nord og ned, men kunne ikke godt forlate denne profitable, ikoniske fjelltoppen med egen taubane opp fra badestedet Alusjta, arbeiderklassens tariffestede kurbad i Sovjetunionen. Han vil føle han ei lenger, folk av millioner trenger, kun en liten gavmild flokk. Jeg fulgte ikke kallet, for jeg hadde lest min Wergeland i en fjern ungdom og syntes dertil synd på fuglen. Gjennom to måneder på Krim hørte jeg aldri talt ukrainsk.

Mitt alminnelige inntrykk var i april at alle gikk rundt med et litt fårete smil om munnen, som uttrykte: Endelig! Et smil som minnet meg om norske ansikter frigjøringsdagen 8. mai 1945. Smilet var litt strammere i september, for Kievs antiterror-aksjon mot Donbass ble iverksatt mens jeg var på Krim (ukjent for meg som ikke hadde løpende nyhetdekning). Men dette litt strammere smilet uttrykte også kampvilje og solidaritet med Donbass, hvor nyvalgt president Porosjenko (innsatt i embedet 07.06.2014) skulle sette separatistene på plass på en uke, hvorpå han etter et par uker kjørte seg helt fast. Etter et ydmykende nederlag ved byen Ilovaisk ble det forhandlinger mellom Kiev og Donbass, som førte til våpenhvile.

Minsk I-avtalen, inngått 05.09.2014, ble imidlertid raskt brutt av Kiev med nye offensiver, som etter nederlag ved togknutepunktet Debaltsevo motvillig måtte tilslutte seg Minsk II-avtalen av 12.02.2015 om en demarkasjonslinje og en demilitarisert sone mellom og tvers igjennom Ukraina og de østlige delene av fylkene Donetsk og Lugansk. De to Minsk-avtalene ble ratifisert som gjeldende folkerett av FNs sikkerhetsråd 17.02.2015.

Der sto jeg da,med bankkortet mitt, som ikke virket fordi de ukrainske bankene allerde var stengt og de russiske ennå ikke hadde etablert seg. Boms på gaten en uke i hovedstaden Simferopol, uten kontanter og uten bankforbindelse, på et ikke anerkjent territorium av planeten. Absolutely grim. Og der står jeg nå, med mine fordommer i behold etter å ha undersøkt saken selv:

Seks punkter til Aftenposten

07.03.2015

Hadde Aftenposten hevdet at jeg er en skummel fyr, ville jeg hatt tilsvarsrett. Men det har jeg ikke. Aftenposten tar ikke inn mine artikler. Derfor vet ingen hvor skummel jeg egentlig er.

Forbeholdsløst kolporterer Aftenposten i februar 2015 det tyske utenriksdepartementets liste over riktige svar på skumle påstander om at Russland kanskje har en god sak i Ukraina og på Krim. Listen er lang og spalten kort, så jeg begynner fra toppen.

1.

Vesten blandet seg i Ukrainas indre anliggender og bidro til å avsette den folkevalgte og legitime presidenten, Janukovitsj.

Påstanden er imidlertid sann. USA har over årene etter eget utsagn (Victoria Nuland) brukt fem milliarder dollar på regimeskiftet i Kiev (demokratiseringen). EU og CIA hadde hele det siste året frem til Majdan hele etasjer av rådgivere i Kiev (2013). Den amerikanske ambassadøren i Kiev var en sentral rådgiver for opposisjonen, eller oppdragsgiver om man vil. Før hvert aggressivt skritt Kiev har tatt det siste året, har byen hatt besøk av amerikanske toppembedsmenn, for eksempel CIA-direktøren John Brennan 12.-13.04.14 (under falsk identitet). Besøket sammenfaller i tid med Kievs antiterror-aksjon (ATO) mot egne borgere øst i landet, iverksatt 15.04.14.

President Obama erkjente nylig i et fjernsynsprogram at USA hadde en en finger med i spillet om det blodige kuppet i Kiev. Tre europeiske utenriksministre og opposisjonen fremforhandlet 21.02.14 en reformpakke med den sittende presidenten Janukovitsj, og signerte som garanter for grunnlovsendring og nyvalg innen utgangen av desember 2014 under Janukovitsj.

Men den avtalen var glemt neste morgen, av opposisjonen, som stormet administrasjonsbygget og kjeppjaget den folkevalgte presidenten i løpet av natten, og av garantistene, som gratulerte hverandre med den fredelige maktovertakelsen. Det er en myte at den EU-vennlige og folkevalgte oligarken Janukovitsj foretok en pro-russisk kuvending i EU-spørsmålet høsten 2013. Han forsto det året, som en av de siste, at et populært EU-medlemskap ville føre til den nasjonale statsbankerott som nå utspiller seg, i et land hvis hele produksjon, handel og infrastruktur er innsiktet mot det russiske markedet. Du kan ikke samtidig være med i to frihandelsområder med motstridende interesser.

2.

I Kiev sitter nazister ved makten.

Påstanden er imidlertid sann, i følgende forstand: Det sitter fem nazister i regjeringen, i tillegg til en rekke utlendinger fra EU, USA, Canada og Georgia, de fleste utpekt av viseutenriksminister Victoria Nuland i USA. Den effektive delen av Ukrainas militærmakt er ikke den demoraliserte og korrupte ukrainske hæren (som i april 2014 erklærte at den disponerte 6000 kampklare soldater), men private, nazistiske og oligarkiske leiehærer med høy kampmoral og heller lav almenmoral.

Disse leiehærene begår krigsforbrytelser (mord, tortur, massehenrettelser, bombing av boligstrøk med forbudte våpen, vilkårlig internering av suspekte), og marsjerer med fakler under utpreget fascistoid agitasjon og heraldikk. Om Porosjenko blir for udemokratisk, får han EU på nakken. Blir han for fredelig, får han en kølle i hodet av nazistene. Han har et problem. Nazistene er svake i demokratisk forstand [lav oppslutning i valg], men de har, som Hitlers stormtropper i 1933, den mobiliseringskraften og hensynsløsheten som demokratene mangler, makten og viljen til å holde regjeringen i ørene med en ildtang.

3.

I Ukraina blir russiskspråklige diskriminert og undertrykt. Russere i Donbass har derfor bedt Russland om militær beskyttelse.

Den første påstanden er sann, den andre falsk. Alle som reiser i Donbass og på Krim vet at russere blir diskriminert (slik de også blir i de tre baltiske EU- og NATO-landene). Det merker du når du du snakker med dem, som jeg gjør, og i Ukraina er jo russisk språk (som alle bruker hjemme på kjøkkenet) forbudt ved lov.

De styrende i Donbass har imidlertid ikke bedt om russisk beskyttelse, fordi de vet at de ikke kan få slik beskyttelse, siden den ville vært folkerettsstridig. Det finnes ikke uavhengig dokumentasjon av russisk militær intervensjon i Donbass (bare falsifikasjoner og løse påstander). Donbass har i stedet fått 20 000 tonn humanitær hjelp fra Russland (mye av den privat og gjennom politiske partier), en hjelp EU ikke har sett behov for å gi til en befolkning under beskytning.

4.

Krim har alltid vært russisk.

Påstanden er sann i følgende forstand: Krim har vært russisk 30 år lengre enn Norge har vært et selvstendig land. Russland tok Krim (hvor Russland ble dannet og kristnet i 988) fra tyrkere i 1783, et ledd i den fellseuropeiske tilbakerullingen av Det osmanske imperiet. Ukrainerne hadde ikke noe nærvær på Krim før 1917, og er fortsatt en liten minoritet der, som ikke engang er spesielt antirussisk. Ukraina oppsto etter den russiske revolusjon, som en lokal-administrativ enhet i Sovjetunionen. Det russiske Donbass (Ukrainas industrielle motor) og resten av Svartehavs-kysten med Odessa, ble tilskrevet Ukraina ved fylkesgrensejusteringer av kommunistene i 1920-årene, og Krim gikk samme veien i 1954, da Krusjtsjov etter Stalins død trengte støtte i forbindelse med arveoppgjøret.

Da Sovjetunionen oppløste seg selv i desember 1991, fulgte Krim med på det ukrainske lasset ved en villet misforståelse, etter en folkeavstemning samme år som viste at ukrainerne overveldende ville forbli sovjetiske/russiske (97 prosent). Krim har ikke alltid vært russisk, bare i 230 år. Til gjengjeld har Krim aldri vært ukrainsk, annet enn på papiret de siste 24 årene. Krim er en like selvfølgelig del av Russland som Bergen og Trøndelag er deler av kongeriket Norge.

5.

Folkesuvereniteten og folkeavstemningen legitimerer Krims gjenforening med den russiske føderasjon.

Påstanden er sann: Folkeretten har ingen paragrafer som regulerer indre forhold i selvstendige stater. Krim har samme det samme krav på folkesuverenitet som Skottland, Katalonia og Kosovo. Etter grunnloven skulle Krim bedt det ukrainske parlamentet om å få løsrive seg. Men kuppmakerne i Kiev hadde opphevet grunnloven, skrevet en ny, og avsatt grunnlovsdomstolen. Krim hadde ingen å spørre.

Som eneste intakte, gjenværende del av en legitim og anerkjent stat, hadde Krim ikke noe annet legalt alternativ enn å selvstendiggjøre seg etter folkeavstemning. Deretter sto Krim fritt til å melde seg inn hvor som helst. I Kina, om så skulle være. Russerne hadde etter legal avtale med Ukraina inntil 25 000 tropper utplassert på Krim, da regjeringen i Kiev ble styrtet ved utenlandsk intervensjon. Troppene var vel i noen grad behjelpelige, primært ved å hindre blodbad rundt de 116 små ukrainske militære installasjonene på Krim. Men det var ikke nødvendig, ei heller ønskelig, og slett ikke opportunt, å okkupere Krim og annektere halvøya. Halvparten av de ukrainske troppene på området valgte dessuten å forbli der under russisk styre, fremfor å reise hjem til familie andre steder i Ukraina etter gjenforeningen. Sammenlignet med EUs og NATOs intervensjon i for eksempel Libya, må Russlands intervensjon karakteriseres som en folkerettslig korrekt og humanitært lykkelig løsning, en av de lykkeligste på det post-sovjetiske kontinentet. I motsatt fall ville Krim, Svartehavets perle, i dag vært en utbombet ruin, fjernregulert av et EU- og NATO-kontrollert diktatur.

6.

Konflikten i Ukraina handler om en konflikt mellom den (fascistiske) regjeringen i Kiev og lokale separatister. Russland har ikke noe med dette å gjøre.

Bortsett fra at «en konflikt handler om en konflikt», er påstanden sann, i følgende forstand: Separatistene bør snarere kalles legalister, som motstandere av statskuppet i Kiev. Slik kuppmakernes stormtropper tok kontroll med lokaladministrasjonen i resten av Ukraina, tok legalistene i Donbass kontroll med sine rådhus og reiste seg mot Kievs blodige ATO, i protest mot kuppet. De ba ikke om separasjon eller løsrivelse, bare om en litt utvidet autonomi, for eksempel respekt for språket, et krav som selv EU nå mener Ukraina bør innrømme dem.

Først etter at Kiev gikk til krig med egen befolkning i øst midt i april 2014, en krig den nyvalgte president Porosjenko mente han kunne unnagjøre på en uke (innsatt i embedet 07.06.2014), hvorpå han umiddelbart kjørte seg helt fast, skjønte legalistene at de måtte forsvare seg militært og opprette et heimevern. Det heimevernet tok de svære sovjetiske våpnlagrene på eget territorium og kjemper med våpen erobret fra fienden i Kiev, som i så måte er umåtelig slepphendt.

Russland har ikke intervenert militært i Donbass, og hjelper ikke med våpen. Slike påstander er udokumenterte forfalskninger som faller i god jord i vest. Det er fremmede frivillige på begge sider (som det var under den spanske borgerkrigen fra 1936-39). Hadde russerne okkupert Donbass frem til demarkasjonslinjen, ville de ikke stått overfor nazistiske mafia-bataljoner. Da ville de stått overfor NATO-tropper. NATOs fravær tyder på at den russiske versjonen er sann.

De øvrige punktene i Aftenpostens gjengivelse av det tyske utenriksdepartementets analyse tar blant annet for seg NATOs rolle, avviser sammenligninger mellom Krim og Kososvo, og hevder at sanksjonene mot Russland er iverksatt av rent økonomiske grunner.

---

Her er det noen detaljer å kommentere:

Mange vil mene at NATO, som er USA-dominert og derfor alltid har en humanitært og demokratisk utseende sekretær, endelig i Russland har funnet seg en fiende og en ny eksistensberettigelse.

Mange vil mene at USA ser seg tjent med at Europa bryter alt samkvem med Russland.

Andre vil mene at verden trenger et nært samarbeid mellom Russland, Europa og USA, fordi Kina er så stort, fordi Den islamske staten er så slem, og fordi Europa har en rolle å spille i å fremme et slikt Putin-inspirert samarbeid fra Vladivostok til California – over Atlanterhavet. Om avisen går i detalj, kan jeg svare.

Noen vil mene at jeg i denne artikkelen er et mikrofonstativ for russisk propaganda. Dét beviser i så fall ikke at det er noe i veien med russisk propaganda. Den russiske propaganda kan jo for eksempel være sann.

Når A uprovosert slår ned B en vinternatt på gaten i sentrum, og de begge forteller sin historie for retten, så er det ikke nødvendigvis slik at sannheten ligger et sted midt mellom de to historiene. Den russiske versjonen støttes av 140 millioner russere, av en milliard kinesere, av 80 millioner brasilianere, av 39 prosent blant tyske velgere, og av fire nordmenn jeg vet om.