oss 150 kroner!
Det er ikke lett å si det høyt. Det gjør vondt. Men jeg kjenner ikke igjen landet mitt lenger.
Av Dan-Viggo Bergtun, FN-veteran og samfunnsdebattant
Norge – det landet jeg vokste opp i, det landet jeg bar uniform for, det landet jeg representerte i internasjonale operasjoner for fred – det landet er i ferd med å forsvinne foran øynene våre. Ikke fordi det skjer med ett slag. Men fordi det skjer i små skritt, i holdninger, i språket vårt, i måten vi møter hverandre på.
Norge var fredsnasjonen. Det var vi som reiste ut for å mekle, ikke for å krige. Vi snakket med fiender når andre ikke ville. Vi trodde på dialog fremfor dominans, på forhandling fremfor frykt. Det var et Norge jeg kunne stå for, stolt og rakrygget. Det var det Norge jeg brukte år av livet mitt på å tjene.
Men noe er i ferd med å glippe.
I dag mistenkeliggjøres de som stiller spørsmål. De som ikke stiller seg uforbeholdent bak våpenstøtte og baseavtaler. De som våger å si «kan vi tenke oss om?» blir møtt med mistillit. Jeg vet det – fordi jeg er en av dem. Jeg har fått høre at jeg er illojal, naiv, «Putin-vennlig». Ikke fordi jeg støtter fiender, men fordi jeg minner om hvem vi en gang var. Hva vi pleide å stå for.
Og det er kanskje det som gjør mest vondt: At vi glemmer.
At vi glemmer at fred ikke er svakhet, men mot. At vi glemmer at sikkerhet ikke bare handler om våpen, men om tillit. Om fellesskap. Om å kunne stå i uenighet uten å bli fiender.
Vi står nå midt i en tid preget av alvor. Krig i Europa. Spenninger globalt. Og jeg forstår frykten. Jeg forstår behovet for beredskap. Men jeg frykter at vi lar frykten ta overhånd. At vi lar den styre måten vi tenker på. Måten vi snakker på. Måten vi ser på hverandre.
For det begynner i språket. Når noen snakker om «oss» og «dem», om hvem som er «lojale» og hvem som er «illojale». Når det å stille spørsmål blir tolket som illojalitet, ikke som en del av det demokratiet vi sier vi forsvarer. Når nyanser forsvinner, og debatten blir til et ja/nei-spørsmål. Da er vi ute på glatt føre.
Jeg har vært i krigsområder. Jeg har sett hva som skjer når polarisering får slå rot. Når folk blir redde for å snakke. Når mistillit vokser. Når samfunnet deles inn i «riktige» og «feile». Jeg har sett hvordan frykten gjør oss til dårligere versjoner av oss selv. Mer mistenksomme. Mer lukkede. Mer kontrollerte.
Og jeg kjenner igjen noen av de mønstrene her hjemme nå.
Vi diskuterer basepolitikk med et nytt alvor. Vi sender våpen. Vi åpner for fast utenlandsk militær tilstedeværelse i Norge. Vi taler med større selvsikkerhet om krig, om styrke, om beredskap. Men vi taler stadig lavere om fred, om diplomati, om alternativer.
Og de som likevel prøver å løfte de ordene – de stilles til veggs. De omtales som «problemer». Som risikoer. Som om deres stemme gjør Norge svakere.
Men det er omvendt.
Et samfunn blir ikke sterkere av at alle mener det samme. Det blir sterkere av at det tåler forskjeller. Av at det rommer uenighet. Av at noen tør å si: «Vent litt. Er dette veien vi vil gå?» Ikke fordi de er mot landet sitt – men fordi de bryr seg dypt. Fordi de elsker det. Fordi de vil beskytte det mot noe vi ikke alltid ser i øyeblikket.
Og det er derfor jeg skriver. Ikke for å provosere. Ikke for å skape konflikt. Men for å varsle. For å be om at vi stopper opp. Ser oss rundt. Lytter til hverandre.
For det som skjer nå, det skjer ikke med én lov. Det skjer i små steg. I hvordan vi snakker. I hvordan vi reagerer når noen stiller spørsmål. I hva vi tillater oss å føle offentlig. I hvordan vi ser på pasifister, på fredsaktivister, på dem som ikke jubler når krigsretorikken ruller frem.
Jeg sier ikke at vi ikke skal være beredt. Jeg sier ikke at vi ikke skal være realistiske. Men jeg spør: Hvem blir vi, hvis vi lar beredskap bli lik blind lydighet? Hvis vi slutter å spørre fordi vi er redde for hva det kan koste oss?
Historien har vist oss hvordan frykt brukes til å utvide makt. 11. september endret verden, og førte til massiv overvåkning i USA. Pandemien åpnet for myndighetskontroll vi knapt kunne forestille oss før. Nå, med krigen i Ukraina som bakteppe, ser vi hvordan det igjen vokser frem en fortelling om nødvendigheten av samling – koste hva det koste vil.
Men demokratier forvitrer ikke nødvendigvis med et smell. De glir sakte ut av balanse, når vi slutter å stille krav til dem. Når vi slutter å tåle hverandre. Når kritikk blir mistenkeliggjort, og lojalitet betyr stillhet.
Derfor må vi spørre: Hva forsvarer vi egentlig, hvis vi ikke lenger forsvarer retten til å si imot?
For mitt håp er dette: At vi fortsatt kan finne tilbake til det Norge som lytter. Som ikke er redd for nyanser. Som skjønner at styrke også kan ligge i ettertanke. At det å rope «fred» i urolige tider ikke er naivt – men nødvendig.
Vi må aldri la frykten diktere hva som kan sies. Vi må aldri godta at uenighet tolkes som trusler. Vi må aldri tro at trygghet bygges på stillhet.
Et samfunn som slutter å snakke, slutter å være fritt.
Vi har fortsatt valget. Polarisering er ikke skjebne. Det er et valg vi kan stå imot – med mot, med verdighet og med respekt for hverandre.
Før vi stiller spørsmål ved andres lojalitet, bør vi heller spørre oss selv: Hva slags samfunn ønsker vi å leve i – og hvem skal det være plass til i det?
Best regards,
Mr. Dan Viggo Bergtun
Honorary President
+47 47710300
THE WORLD VETERANS FEDERATION (WVF)
Rue de la Cité 1
1204 Genève
SWITZERLAND
The federation currently consists of over 172 veterans organizations from 121 countries, representing some 60 million veterans worldwide.
The WVF’s mission is to be the leading organization promoting wellbeing and providing assistance and aid to veterans and victims of war and assisting the international community in the promotion of international peace and security.
The WVF is the world’s largest international veteran organization.
