oss 150 kroner!
Flerpartidelegasjonen ledet av BJPs visepresident og talsmann Bijayant Panda, som besøkte fire land i Gulfregionen – Saudi-Arabia, Kuwait, Bahrain og Algerie – for å samle støtte til regjeringens krig mot terror mot Pakistan, har returnert. Utenriksminister S. Jaishankar «roser innsatsen deres», ifølge medierapporter.
(Bharatiya Janata Party er et politisk parti i India. Navnet betyr Indias folkeparti. Det ble stiftet i 1980 og har blitt det andre, store, nasjonale partiet i indisk politikk, ved siden av Kongresspartiet. BJP er hindunasjonalistisk og ligger til høyre for sentrum i indisk politikk. Wikipedia.)
Dette var den mest betydningsfulle delegasjonen av de fem delegasjonene regjeringen samlet for å mobilisere internasjonal opinion. Nyhetene fra Gulfen har stor «grasrotresonans» i Indias innenrikspolitikk.
Et medlem av Pandas team sa: «Vi orienterte utenriksdepartementet … om at Indias voksende økonomiske styrke og posisjon i verdensorden, sikret av statsminister Narendra Modis diplomatiske press under hans periode og besøk til flere nasjoner, er nøkkelen når det gjelder verdens beslutning om å stå sammen med oss som partnere både i internasjonal handel og i spørsmålet om nulltoleranse mot terrorisme».
Vest-Asia er Indias «utvidede nabolag». Og Indias vestasiatiske diplomati bærer Modis stempel. Av den grunn ble en tidligere utenriksminister inkludert i Pandas team for å navigere det vanskelige oppdraget. Det som slår meg er at Pandas utfordring var lik Nikita Khrusjtsjovs som kommissær for Den røde armé ved Stalingradfronten under andre verdenskrig.
Khrusjtsjov ropte til kommandørene for den 62. og den 64. armé på Stalingrad-fronten: «Kamerater, dette er ingen vanlig by. Dette er Stalingrad. Den bærer navnet til Sjefen». Generalene forsto budskapet og fortsatte med å knuse de svekkede nazistiske panserdivisjonene og snu utviklingen i slaget om Stalingrad, som fortsatt huskes som det blodigste og heftigste slaget i hele andre verdenskrig – og uten tvil i hele menneskehetens historie.
Men Panda hadde ikke et slikt alternativ. Delegasjonen hans ble varmt mottatt. Men den dypt bekymringsfulle virkeligheten vedvarer, nemlig at Gulf-regimene inntar en «proforma»-holdning, og ytrer klønete ord om terrorisme, men også gjenspeiler den spirende verdensoppfatningen om at India og Pakistan bør finne en løsning på sine problemer gjennom dialog og forhandlinger.
Gulfstatene har pent unngått Pakistans påståtte rolle i Pahalgam i Jammu og Kashmir. De ber om «bevis»! Den øverste diplomaten fra et vennlig land bemerket visstnok for noen dager siden i en privat samtale som en sidebemerkning at det ikke er noe nytt på subkontinentet at Pahalgam-terroristene fysisk sjekker religionen til ofrene sine først, og siterte Khushwant Singhs «Tog til Pakistan» som referanse.
Hva har Pandas delegasjon brakt med seg hjem? Er det en suksesshistorie? Et medlem av delegasjonen fortalte senere media i sitatet over alle: «Hvert land vi besøkte hadde allerede gitt uttalelser som fordømte terrorhendelsen i Pahalgam – disse ble gjentatt av dem personlig til oss». Men dette er som å finne opp hjulet på nytt.
Noen dypt urovekkende spørsmål dukker opp her, spesielt nå som nedtellingen har begynt til Shashi Tharoor-øyeblikket i Washington. Tharoor har også et utfordrende oppdrag. Etter alle de tiårene i FN hvor han håndterte PR-arbeid, må dette være en ny opplevelse – å faktisk forhandle som et flaggskip.
(Shashi Tharoor (født 9. mars 1956) er en indisk forfatter, taler, tidligere diplomat, offentlig intellektuell og statsmann. Red.)
Ikke en eneste høytstående amerikansk tjenestemann er villig til å nevne Pakistan så langt – i hvert fall ikke Trump. De vil lure på hvordan denne prangende neokonservative liberaleren fra Delhi og en veltalende forkjemper for globalisme i amerikanske publikasjoner i alle disse årene har krympet og blitt en blek skygge av seg selv.
Hvem er redd for terrorisme i det 21. århundre? Vi lever i en tid der terrorisme blir det foretrukne våpenet for å utkjempe hybridkriger. Trump håndhilste nylig på den notorisk grusomme tidligere al-Qaida-terrorlederen Ahmad al-Sharaa, som begikk ubeskrivelige forbrytelser mot menneskeheten og understreket at gårsdagens terrorist kan være morgendagens viktigste allierte.
At al-Qaida faktisk var amerikanernes verk, er kjent for alle, men Trump erklærte seg åpent som en beundrer av al-Sharaa. Han fortalte Gulf-sjeikene på et GCC-konklave i Riyadh 14. mai, etter å ha håndhilst på den høye, 180 cm høye syreren, at «han er en ung, attraktiv fyr. Tøffing. Sterk fortid. Veldig sterk fortid. Kriger». Trump la til: «Han har en reell sjanse til å holde det [Syria] sammen. Han er en ekte leder. Han ledet et angrep, og han er ganske fantastisk».
Trump burde ha rett i sin optimisme, for hele hans satsing på en tidligere al-Qaida-alliert for å omforme Vest-Asia er et risikabelt foretagende finansiert av Saudi-Arabia og Qatar, som i alt dette, når Trump-administrasjonen går over i historien, vil se en vei til å så de relevante frøene til en tredje wahhabi-stat modellert etter dem i den islamske sivilisasjonens vugge.
Også i Ukraina er terrorisme det foretrukne våpenet for vestmaktene for å tappe Russland for blod i sin stedfortrederkrig, når de innen militærteknologi og forsvarsproduksjon ikke kan matche Russlands, og de er heller ikke lenger i stand til å kjempe en kontinentalkrig. Det klare budskapet som kom ut av angrepene på russiske militære ressurser for to dager siden med teknisk støtte fra NATO-satellitter – og muligens Elon Musks Starlink – er at terrorisme kan være banebrytende i geopolitikken.
Derfor kan hele denne globale kampanjen fra regjeringen vår mot Pakistan ha en god innflytelse innenlands, ettersom mediene våre pliktoppfyllende hyper den opp, men hva er nettogevinsten for diplomati? Selv om hele verden nå skulle sette Pakistan sammen med USA, Storbritannia, Saudi-Arabia eller Qatar som enda en stat som sponser terrorisme, hva så? Hvem bryr seg?
Dagens aviser har rapportert at Pakistan, ifølge en liste over ledere for FNs underorganer som overvåker internasjonal terrorisme, har ansvarlige stillinger som medleder for Taliban-sanksjonskomiteen i FNs sikkerhetsråd for 2025 og antiterrorkomiteen. Pakistan vil også være medleder for de uformelle arbeidsgruppene for dokumentasjon og andre prosedyrespørsmål, samt de generelle sanksjonsspørsmålene i FNs sikkerhetsråd.
Hvordan kan det påståtte episenteret for internasjonal terrorisme muligens være en vaktbikkje og beslutningstaker for terrorbekjempelse og sanksjoner i et verdensomspennende organ? Det er tydelig at den internasjonale opinionen ignorerer Indias utbrudd mot Pakistan, som også for tiden er et valgt ikke-permanent medlem av Sikkerhetsrådet.
På den annen side, takket være Biden-administrasjonen og Five Eyes, har det de siste årene blitt et inntrykk av at den indiske regjeringen sponser attentat på politiske motstandere i utlandet som et statshåndverk. Ikke bare har vi lidd noe «omdømmeskade», men pakistanernes påstand om at de også er et offer for terrorisme har fått fotfeste. Land ser ut til å sette India sammen med Pakistan. Det har blitt nødvendig for Delhi å fraskrive seg ansvar når et tog sporer av i Baluchistan, eller en improvisert eksplosjonsanordning sprenger en pakistansk hærkonvoi, eller en notorisk jihadist møter unaturlig død på gatene i Lahore og Karachi.
Dette er i ferd med å bli en ond sirkel som bare bidrar til å rette oppmerksomheten mot det uløste Kashmir-problemet som en trussel mot regional og internasjonal sikkerhet. Med andre ord har «terrorisme» i India-Pakistan-sammenheng blitt den objektive slektningen til Kashmir-problemet og hindu-muslimsk strid. Trumps sarkastiske bemerkning om tusenårskrigen taler for seg selv.
Det er på høy tid at «krigen mot terror» fjernes fra vår diplomatiske verktøykasse. Våre parlamentarikere har selvsagt ingen rolle i den. Når det gjelder optikken innenriks, ty til andre midler. For all del, møt terrorisme med tvang – hvis det virkelig hjelper. Bruk det Joseph Nye kalte «smart makt». Men forvent verken ekstern støtte eller krefter på å få det til.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
