oss 150 kroner!
Dette er 5. og nest siste del i en artikkelserie om hendelsene i Bucha. Jeg tar nå for meg drapene på dem, som med Kievs øyne – mest sannsynlig – ble sett på som kollaboratører. Mange av disse er iført et hvitt bånd rundt armen og med en russiske stridsrasjon liggende ved sin side.
Forfatteren og kommentatoren Major Scott Ritter har, med sitt inngående kjennskap til emnet, vært en viktig kilde til informasjon om akkurat dette. Han tjenestegjorde i US Marines fra 1984 som etterretningsoffiser / våpeninspektør, i det som den gangen het United Nations Special Commission(UNSCOM) – både i Sovjetunionen og Irak.
Analyse av Gruppe 2
Bildene som er vist nedenfor er alle tatt tidligst søndag den 3. april. Den eneste regnværsdagen siden 24. mars. Gruppen på bildene, består av til sammen 7 personer. De fremgår ikke på noen av satellittbildene. Nedbrytningen av kroppene er åpenbart ikke kommet noe særlig langt. I enkelte tilfeller ser det ut som om drapene er blitt utført kort tid i forveien.
Gruppen har – i likhet med mange sivile i Bucha ellers – mottatt en hjelpepakke fra russerne. Hjelpepakken er pakket inn i grønn eske, en såkalt IRP (Individual Ration Pack), og bllir benyttet av russiske soldater ute i feltet. Rasjonene er ment å vare i 24 timer. Næringsrik mat, tilsammen 4.500 kilokalorier, rikholdig sammenlignet med 3.600 kilokalorier i NATOs egen IRP. Pakken veier litt over 2 kilo og inneholder 3 forretter, 3 hovedretter og 3 desserter – sammen med 3 typer pålegg. I tillegg finner man fire pakker med åtte kjeks – både søte og salte – sjokoladeplate, eplepurépose, utvalg av varme og kalde drikker, løst tilbehør, posevarmer med drivstofftabletter, fyrstikker (vann-og vindresistant) og en riveflate. (joint-forces.com / Bob Morrison).
En velkommen gave for de trengende. Men likevel … å ta imot en IRP fra russerne var ensbetydende med et «svik» overfor hjemlandet som førte til straff. Harde straffer …
Ved å studere bildene nærmere i Photoshop ser jeg regndråper, slik de vil renne ned med kroppstillingen som vist på bildet. Bildet er således tatt den 3. april eller like etterpå. Som sagt ved flere anledninger, den eneste dagen i begynnelsen av april med regn.
Hvorfor ligger tre av mennene med overkroppen bar på en dag med dagtemperatur på 2°C? Det er kaldt – og vil føre til forfrysninger. For å beskytte seg vil kroppen føre blodet til de nakne områdene for å holde på varmen. Huden blir rød som følge av det. Men – jeg kan ikke se spor av det. Ergo må de alle være døde. Den tilnærmet naturlige hudfargen – både på mannen med ryggen vendt opp, og de øvrige – får meg til å undre.
Delene av kroppen som ligger høyt, vil på grunn av gravitasjon bli tømt for blod. Derav de grå/hvite flekkene. Men er de synlige noe sted? I såfall ikke spesielt iøynefallende. Bildekvaliteten tatt i betraktning.
Bare en av de 7 er iført sko. Hva kan forklaringen være? Ved første øyekast ser dette ut til å være en gjeng hjemløse, med det de har av eiendeler strødd omkring. Dette inkludert de russiske stridsrasjonene, som er innrammet med rødt på bildene.
Hvilken trussel utgjør en gjeng med hjemløse? Sannelig om jeg vet. Nei, her må det være en annen forklaring.
De er blitt utsatt for tortur. Det er tydelig. En av dem har noe som kan se ut skuddskader. Likevel er det ikke noe blod å se. Hva kan ha skjedd? Er de blitt dratt ut av sine hjem, uten å få kle på seg – og deretter skutt, kjørt dit og lagt ned på bakken. Eller fraktet dit med kjølevogn fra et helt annet sted – med innetemperatur på 4°C. En temperatur som fører til langsommere nedbrytning.
Som vi ser av bildet, har mannen iført sko fått hendene sine bundet bak. Veldig stramt – og med klare tegn på koldbrann. Dette tyder på at han har vært bakbundet og holdt i arrest. Et annet sted, for hvem av soldatene gidder vel å være ute i flere dager for å passe på ham. Lenge nok til at koldbrann utvikler seg, og deretter å skyte ham. Nei. Siden det ikke er noe blod å se, ble han mest sannsynlig holdt i arrest og skutt et annet sted, og deretter ført dit og lagt ned sammen med de andre.
Noe lignende har sannsynligvis skjedd med de andre også.
Hvis det er slik det henger sammen – hvorfor ligger det da en masse tomme esker med russiske stridsrasjoner strødd rundt omkring. Var disse eskene allerede der, eller ble de plassert der med en klar og tydelig beskjed. En beskjed som ikke er til å misforstå. Slik går det med dem som samarbeider med russerne.
Igjen – ikke vet jeg. Jeg var ikke der.
En ting er i alle fall så godt som sikkert. Russerne tok ikke livet av dem. Til det er det gått for langt tid siden den 30. mars. Dødstegnene med misfarging av hud og nedbrytning for øvrig ville frem til den 3. april, og med temperaturer de to første dagene på 10°C, blitt svært synlige. Det er de ikke.
Mange vil reagere med sinne på det jeg skriver. Og at det ikke passer inn i de narrativene de bygger hele sin virkelighetsforståelse på. At det blir nødvendig å se på denne saken med andre øyne. Ubehagelig som det blir. Jeg skjønner det, og føler med dem. Men hva annet kan jeg gjøre enn å forholde meg til kjennsgjerninger, og basere mine konklusjoner på det. Noe annet blir ikke stående … sannheten er meg kjær. Et forhold som har styrket seg med årene.
Å bortforklarer det med å si at det er russisk propaganda blir for dumt. Det kan jo være, som Knut Erik Aaagaard også sier, at den russiske propagandaen er sann.
Armbind
Mange av ofrene hadde – etter bildene å dømme – et hvitt armbånd. Dette ble av de russiske troppene anvendt som en måte å identifisere ikke-stridende sivile på. For russerne betydde dette : «en av våre egne, ikke skyt». Og ikke bare det. De som ønsket det, tok – som vi har nevnt – imot en russisk stridsrasjon, en såkalt IRP.
For ukrainerne var dette personer de anså som svikere, overløpere og kollaboratører. De hadde samarbeidet med russerne, på en eller annen måte.
Men, i det jeg ser på bildene ovenfor, stiller jeg spørsmålet : Hvorfor i all verden avslørte disse menneskene seg ved å ha et hvitt armbånd, og en russisk stridsrasjon med på sin vandring rundt i byen. Og det etter at russerne hadde dratt sin veg. Gikk de rundt i gatene i Bucha for å gi seg til kjenne : Se, her er jeg – Slava Russia. Dette er jo å be om trøbbel. Det måtte ende med forferdelse. Hvilket det gjorde. Men så dumme er de vel ikke.
Hva kan forklaringen være? Ble de på samme måte som Gruppe 1 og 2 lagt ut på gaten, etter å ha blitt transportert dit fra et annet sted. For så å få denne stridsrasjonen plassert ved siden av seg. Ikke vet jeg. Jeg spør …
En ting er i alle fall sikkert. Russerne tok ikke livet av dem. Til det er det gått for langt tid siden den 30. mars. Dødstegnene med misfarging av hud og nedbrytning for øvrig ville frem til den 3. april, og med de to første dagene på 10°C, blitt svært synlige. Dessuten er vel ikke russerne så gærne at de tar livet av dem som støtter dem. Hvorfor i all verden skulle de det? Ikke for det. Det finnes gærne russere også. Men tingen er den, og som jeg hele tiden kommer tilbake til : nedbrytningen er ikke kommet langt nok til at drapene kan ha skjedd 4 dager tidligere.
Det virker unektelig noe underlig at de ligger der gatelangs. En og en. Med jevne mellomrom. Spredt over det hele, og med biler kjørende slalåm mellom dem. Hvis russerne først begynte å skyte folk, ville jo de øvrige ha løpt sin veg, og ikke stå der og vente på at de selv skulle bli skutt.
Dette blir for dumt – utrolig klønete som det er gjort. Og det til tross. Likevel tror folk i vesten på historien, fordi det passer med de øvrige narrativene. Narrativene er dem mer kjær enn sannheten.
Iscenesettelse / Adrian Bocquet
I de første dagene etter tilbaketrekningen av russiske tropper fra Bucha, ble det innført portforbud som hindret lokalbefolkningen i å begi seg ut i gatene. Dette skapte egnede forhold for iscenesettelser.
Adrien Bocquet, en fransk hjelparbeider som blant andre også hjalp Azov-bataljonen med det de trengte, var i Bucha i dagene etter at russerne hadde trukket seg ut. Han ble av Azov, merkelig nok, kjørt rundt i gatene. Han ble med det personlig vitne til hva ukrainerne foretok seg, og at de iscenesette massakren.
Han forteller at han så lik bli brakt inn i byen, og deretter lagt ut i gatene for å skape inntrykk av massakre. Han sier : «Da vi kjørte inn i Bucha, satt jeg i passasjersetet. Da vi kjørte videre gjennom byen, så jeg lik ligge i veikanten, og der – rett foran øynene mine – lastet de lik av fra lastebiler og plasserte dem ved siden av dem som allerede lå på bakken. Dette gjorde de for å forsterke effekten av massakre».
«En av de frivillige som hadde vært der dagen før – la meg understreke at dette ikke er noe jeg så selv, men noe jeg hørte fra ham – han fortalte meg at han så kjølebiler ankomme Bucha fra andre byer i Ukraina, laste av lik og plassere dem utover i gatene. Fra dette skjønte jeg at dette var iscenesatte hendelser», sa han.
Ifølge Bocquet ble de frivillige forhindret fra å ta bilder eller å gjøre videoopptak.
Derfor finnes det ikke noen fotodokumentasjon av dette.
I tiden etter at han returnerte till Frankrike, ble han fordømt av de fleste. Han mistet både jobb, familie, venner og sitt hus. Han vegrer seg for å gå ut av frykt for å bli angrepet.
Så kan vi jo spørre oss om han snakker sant. Lyver han, eller er det sant det han forteller? På grunnlag av de analysene jeg har gjort, både i Gruppe 1 og 2 – ser det for meg ut som om det må være noe i det.
I del 6 av denne artikkelserien vil jeg se på hvorfor iscenesettelsen ble foretatt, hva de ønsket å oppnå med den, og dernest hvilke konsekvenser den fikk.
Dette er artikkel nummer 5 i en serie på seks.
Artiklene i denne serien er merket med emneknaggen @Bucha.
Signerte innlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
