oss 150 kroner!
Den 8. mai 1945 feiret Norge sin frihet, men i 2025 må vi spørre: Husker vi fortsatt hvem som faktisk frigjorde deler av landet vårt, eller har glemselen blitt politisk?
Joda, også i år feiret vi Veteran- og Frigjøringsdagen i Norge som en dag til minne om slutten på fem år med tysk okkupasjon og tiden etter for å bevare freden. Det var en dag for takknemlighet, for å hedre motstandskampen, for å minnes ofrene og takke de mange som har bidratt til freden også etter frigjøringen. Men….. i takt med at de mange jubileene glir over i historisk avstand, har en annen og mer urovekkende tendens gjort seg gjeldende: GLEMSELEN. Ikke bare glemselen over hendelser, men glemselen over hvem som faktisk frigjorde deler av landet vårt.
For det er et ubestridelig faktum: deler av Norge ble frigjort av Den røde armé. Uten innsatsen fra sovjetiske soldater, ville store deler av Nord-Norge, inkludert Øst-Finnmark, kanskje ha forblitt under tysk kontroll til langt etter 8. mai 1945. Litt spesielt er jo at amerikanerne, med President Roosevelt i spissen, mente at det var riktig og rimelig at Sovjetunionen som frigjorde denne delen av Norge ble belønnet med fotfeste og frihavner i Nord-Norge. Stalin valgte imidlertid å gi avkall på alle territorielle krav og viste til den hjelpen nordmannen Nansen hadde gitt den sovjetrussiske befolkningen under hungersnøden på 30-tallet. Det sies fortsatt at sovjeterne bare hadde ett ønske på den tiden, nemlig å okkupere mer land. Historien forteller noe annet.
Frigjøringen i nord – et glemt kapittel.
Høsten 1944, etter den sovjetiske offensiven gjennom Nord-Finland, rykket Den røde armé inn i Norge. Kirkenes ble frigjort 25. oktober, og de sovjetiske styrkene presset de tyske okkupantene vestover. Dette skjedde mange måneder før den formelle kapitulasjonen i mai 1945.
Innbyggerne i Finnmark møtte de sovjetiske soldatene med takknemlighet. Mange sov de neste vintermånedene under åpen himmel for å kunne forbli i området og beskytte lokalbefolkningen. Det var en reell frigjøring ikke bare militært, men også menneskelig. Min bestefar og min far med familien opplevde denne frigjøringen og fortalte mange gode historier fra denne tiden hvor de priset styrkene som frigjorde Øst-Finnmark.
I 2011 ledet jeg en kongress for veteraner i Kiev, Ukraina og traff General Vladimir Vorontsov som var med på dette felttoget for Den Røde Arme, da som toppsjef. Han fortalte mange veteran-historier hvor dessverre noe over 16 000 av armeens offiserer og soldater ble drept i frigjøringen av Øst-Finnmark. Han var en av mange frigjørere som arbeidet med veteraner helt fra denne tiden.
Likevel er dette i dag ofte en bisetning i historiebøkene, eller fullstendig utelatt i offentlige markeringer. Og man kan alltid spørre hvorfor det ble glemt!
Når politikk overstyrer historien
Den kalde krigen, og dagens spente forhold til Russland, har ført til at deler av historien vår er blitt uønsket. Den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark blir i beste fall ignorert, i verste fall fordreid. Vi ser offentlige minnemarkeringer hvor representanter for dagens Russland ikke er velkomne, til tross for at landet bærer en stor del av arven fra de soldatene som kjempet mot Hitler.
Dette er ikke en støtte til dagens russiske politikk. Det handler ikke om å legitimere invasjoner, autoritære regimer eller overgrep. Det handler om historisk redelighet. For når vi begynner å skille mellom «gode» og «dårlige» frigjørere ut fra samtidens politiske allianser, da er vi ikke lenger tro mot historien, da bruker vi den.
Anti-nazisme kjenner ingen nasjonale grenser
Veteran- og frigjøringsdagen i Norge bør ikke være en smal, nasjonalistisk feiring. Den bør være en markering av det internasjonale fellesskapet som gjorde frigjøringen mulig fra de allierte styrkene på Vestfronten til sovjetiske soldater i nord, og ikke minst den norske motstandsbevegelsen. Uten denne alliansen, den bredeste og mest mangfoldige koalisjonen mot fascismen verden har sett, ville ikke frigjøringsdagen vært mulig.
Dette fellesskapet hadde sine spenninger, sine indre motsetninger og politiske ulikheter. Men i møte med nazismens barbari var de forent. Det er et budskap som fortsatt er høyaktuelt i vår tid.
En levende forpliktelse
Minnet om 8. mai skal ikke være passivt. Det må ikke bli et rituale uten innhold. Det må være en aktiv forpliktelse: mot høyreekstremisme, mot historisk revisjonisme, og mot selektiv hukommelse.
Det er ikke for mye å forlange at vi 80 år etter krigen fortsatt erkjenner hvem som faktisk bidro til frigjøringen av Norge. Når vi tier om Den røde armés innsats i nord, sender vi et budskap om at friheten vår kan markeres, men ikke fullt ut forstås.
La oss derfor gjøre 8. mai i fremtiden til en dag for hele frigjøringen, også den i nord.
