oss 150 kroner!
«Cowboys like smokey old poolrooms and clear mountain mornings, little warm puppies, children and girls of the night…» *
Klassekampen 3. juni 1988
Sommeren for to år siden sprang jeg til topps på Glittertind i snøføyke og tett skodde.
På toppen slo plutselig sola igjennom, så jeg kunne se 360 grader. Jeg følte meg som Jesus i bibelen.
«Alt dette kan bli ditt…» Men jeg er ikke på den trippen, og glimtet varte bare noen minutter.
Et par dager etterpå satt jeg på toppen av Veslefjellet, turens egentlige mål. I strålende sol kunne jeg se ned på riksvei 51 som slynger seg nedover nordsida av Valdresflya. Der satt jeg og så på den lille rasteplassen som var årsak til heile turen. Rasteplassen hvor jeg har stoppa med lastebilen mang en gang på vei fra Vestlandet til Nord Norge. Rasteplassen hvor jeg har sitte med kaffekoppen og ønska meg vekk fra gearinga, tidspresset og bråket. Hvor jeg har sitte og sett opp på Veslefjellet og lurt: «Åssen er det der opp tro?»
Nå visste jeg det. Det gav all den rus og alt det løft jeg hadde håpa på.
Første gang på fem år med skikkelig sommerferie. Jeg så ned på de stakkars jævlene som svetta seg nordover med fulle lass – og savna kameratskapet. Livet skal ikke være bare lett, aleine på fjellets topp.
Etterpå reiste jeg på AKPs sommerleir på Kjellholmen. Der fant jeg kameratskapet, men måtte til gjengjeld stå i kø for å drite.
Men i år har de klart det, AKPerne. De har laga Vandreleir igjen. Kaffekjelen som koker i klar fjelluft. Havregrøt med rosiner til frokost. Sammen med streetfighterne og cowgirlsen. Og av alle steder i verden har de lagt løypa over Veslefjellet. Gjett om jeg kommer? Og gjett om jeg gleder meg?
* Mamas don’t let your babies grow up to be cowboys – Waylon Jennings/ Willy Nelson
