oss 150 kroner!
Noe av det tristeste med Indias vei mot transformasjon til en nasjonal sikkerhetsstat det siste tiåret siden vår avdøde «fredsfremmende statsminister» Manmohan Singh overtok makten, har vært den gradvise uttørkingen av og praktisk talt sammenbruddet til fredsbevegelsen i landet vårt i dag.
Fredsbevegelsens død markerer en kolossal fiasko for venstresiden i India, som alltid har vært på barrikadene, men som har gått i hi og er i en tilstand av dvale. Dette kan i stor grad tilskrives deres defaitistiske tankegang de siste årene og et glansløst lederskap.
I virkeligheten har de valgt å gå under. Kommunistpartiene har aldri vært en stor politisk velgergruppe i India, men gjennom oppturer og nedturer hadde de fortsatt et image og en innflytelse som var større enn virkeligheten, og stemmen deres kalte på respekt. Det som utmerket dem var deres frekkhet til å si ifra. Men i dag har de helt sluttet å løpe med harene, og til tider foretrekker de til og med tilsynelatende å jakte med hundene.
Mens krigsskyer samler seg i horisonten, tar de en hensiktsmessig kurs og forlater antikrigsbevegelsens barrikader. Den dystre scenen i dag er faktisk så nedslående, fordi i motsetning til i 1962 er denne krigen surrealistisk og utkjempes med entusiasme og bedrag (av begge sider) drevet av en eksistensiell angst over det uløste Kashmir-problemet.
Noen skrev i sosiale medier med en følelse av fortvilelse og håpløshet over det hun ser rundt seg: «Jeg er ikke en anerkjent redaktør, tvunget til å fjerne en side på grunn av press fra myndighetene. At jeg ikke trenger å håndtere flydeler på jorder og gjette hvordan de kom dit, eller gjengi ryggradsløse uttalelser fra politiske partier … Kongressen, CPI, CPI M, Owaisi, libertards i det hele tatt … Selv mens drapsmennene går fritt …».
Den siste delen er viktig. Når tåken senker seg over drapsmarkene, blir målene som drev landet vårt til å starte en krig glemt. Selv lærde indere blir begeistret over at Lahores luftforsvarssystem har blitt tatt ut av en indisk drone (selv om BBC høflig rapporterer at det ikke finnes noen «uavhengig bekreftelse» på den indiske påstanden.) Likevel, i går ettermiddag, sa bilføreren som kjørte meg hjem fra en lunsj, jublende på hindi: «Sir, vi driver dem hardt i Lahore, Rawalpindi og Karachi … de har ingen steder å gjemme seg». Og han bannet i entusiasme.
Det er her de politiske partiene i opposisjonen kan spille en positiv rolle ved å tilby tankevekkende perspektiver til nasjonen og veilede opinionen. På et tidspunkt vil raison d’être for deeskalering komme til overflaten. Det er usannsynlig at deeskaleringen vil komme fra amerikanerne igjen, som har mye bedre ting å gjøre under Trumps ledelse.
(Raison d’être er et fransk uttrykk for eksistensberettigelse; en grunn til å eksistere. SNL.)
USAs visepresident JD Vance har sagt at en potensiell krig mellom India og Pakistan «ikke ville være vår sak». Han la til i en noe hånlig tone: «Vi ønsker at dette skal deeskalere så raskt som mulig. Vi kan imidlertid ikke kontrollere disse landene».
Slik ting utvikler seg, vil de politiske elitene som har klatret opp på den høye hesten få problemer med å stige av hesten når deeskalering blir et tvingende behov. De setter en felle for seg selv. Det er desto større grunn til at ansvarlige opposisjonspartier bør posisjonere seg deretter.
Enkelt sagt bør de velge en moderert og resonnerende posisjon. Med mindre åpenhet tillates i den offentlige diskusjonen, kan det oppstå en dialektikk mellom sjargong og den skingrende politiske retorikken (forskjønnet av media) som kan låse krigens bane, som faktisk ennå ikke har begynt og fortsatt kan unngås.
Våre medier er ikke lenger i stand til å utføre en slik rolle. Faktisk vil de av oss som kan engelsk heller stole på utenlandske medier med en merittliste av objektivitet for å få en følelse av hva som skjer – eller hva som kan skje hvis den nåværende svært emosjonelle odysséen fortsetter.
Magasinet The Economist, som har en sterk journalistisk tradisjon, skrev onsdag denne teksten i lederartikkelen: Lykken står mellom deeskalering og katastrofe for India og Pakistan. Siden saken er bak en betalingsmur, tar jeg meg friheten til å gjengi noen utdrag:
«Synet av India og Pakistan som vakler på terskelen til krig og deretter trekker seg tilbake er både alarmerende og kjent. Denne gangen er oddsen fortsatt i favør av deeskalering, som før. Likevel viser de siste to ukene at forholdet mellom de to atommaktene … er stadig mer ustabilt og farlig. Det er viktigere enn noen gang at de to sidene tar opp sine uenigheter, inkludert Pakistans hensynsløse overbærenhet med militante grupper, noe som truer dem selv og India».
«Artilleriduellene langs de facto-grensen i Kashmir øker i intensitet og dreper sivile … Noe lignende mønster har skjedd flere ganger siden 2000. Men ser man nærmere, så er denne konflikten i endring … Ny våpenteknologi endrer også konflikten … Kombinasjonen av et ustabilt Pakistan, et våpenkappløp og likegyldighet utenfra er farlig … det er en avkjørsel fra Harmageddon».
«Dessverre, med mindre de underliggende årsakene til konflikten blir tatt tak i, vil den garantert blusse opp igjen. India må avslutte sin selvdestruktive undertrykkelse av den delen av Kashmir de kontrollerer. Denne har et muslimsk flertall og har vært utsatt for mer sentralisert administrasjon siden 2019, noe som har resultert i militarisering, nedregulering av ytringsfriheten og brudd på menneskerettigheter. Men det større problemet er Pakistans toleranse for militante, som de lenge har sett på som en kilde til asymmetrisk maktbalanse … Pakistans utslitte strategi er å sponse destabiliserende angrep og deretter oppfordre til stabilitet …».
«Med litt flaks vil det siste voldsutbruddet passe inn i det kjente mønsteret. Men før eller siden vil flaksen ta slutt».
Lederartikkelen er kritisk til Pakistans støtte til terrorisme og understreker at det internasjonale samfunnet bør legge vedvarende press på landet for å få det til å rette opp i sine vaner. Men det hindrer ikke bladet fra å kalle en spade for en spade. Det erkjenner også at India må ta tak i den underliggende årsaken. Våre opposisjonspartier, spesielt kommunistene og Kongressen, skylder nasjonen å formulere konstruktive, balanserte meninger i en slik nasjonal krisesituasjon. Hvis de mangler ideer, kan Economist-lederartikkelen være deres strategi.
Som ordtaket sier, er patriotisme kjeltringenes siste tilfluktssted. Våre forestillinger om patriotisme kan bare gi næring til sjåvinisme, som, som moderne historie viser, er nødt til å boome på et tidspunkt. 9. mai er en sterk påminnelse, 80-årsjubileet for Nazi-Tysklands nederlag.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
