oss 150 kroner!
Hektor ble lurt inn i kamp og drept under Trojas bymurer. Trump kan godt følge moralen i Iliaden-historien.
I St. Petersburg i fjor stilte jeg spørsmålet: Vil Vesten komme ut av sin kulturkrig som en mer mottakelig potensiell partner? Eller vil Vesten gå i oppløsning og ty til krigerskhet i et forsøk på å holde ting sammen?
Vel, det var den gangen. «Kontrarevolusjonen» er nå i gang i form av Trump-«stormen». Og Vesten har allerede falt fra hverandre: Prosjekt Trump snur Amerika på hodet – og i Europa er det krise, desperasjon og et raseri etter å velte Trump og «alle hans verk».
Er dette da «det»? Det forventede opprøret mot «progressiv» kulturell tvang?
Nei. Dette er ikke omfanget av de snikende, tordnende endringene som er på gang i USA. Disse fremkaller langt mer kompliserte politiske skiftene. Det blir ikke en høflig rød mot blå affære. For det er enda en «sko» å slippe – utover MAGA-revolusjonen.
Den virkelige handlingen i USA skjer ikke på seminarer på Brookings eller i kronikker i New York Times. Det skjer bak scenen, utenfor synsvidde, utenfor rekkevidden til det høflige samfunnet, og stort sett utenfor manuskriptet. USA gjennomgår en transformasjon som ligner mer på det som skjedde med Roma i Augustus’ tid.
Det vil si at hovedhendelsen er kollapsen av en lammende eliteorden og den påfølgende utfoldelsen av nye politiske prosjekter.
Kollapsen til den globale liberalismens intellektuelle paradigme – dens vrangforestillinger sammen med den tilhørende teknokratiske styringsstrukturen – overskrider det rød/blå skismaet i Vesten. Den rene dysfunksjonaliteten som er knyttet til vestlige kulturkriger har understreket at hele tilnærmingen til økonomisk styring må endres.
I tretti år solgte Wall Street en fantasi – og den illusjonen ble nettopp knust. Handelskrigen i 2025 har avslørt sannheten: De fleste store amerikanske selskapene var teipet sammen med gaffateip av skjøre forsyningskjeder, billig energi og utenlandsk arbeidskraft. Og nå? Alt er i ferd med å bryte sammen.
Helt ærlig sagt har liberale eliter rett og slett demonstrert at de ikke er kompetente eller profesjonelle når det gjelder styring. Og de forstår ikke alvoret i situasjonen de står overfor – som er at den finansielle arkitekturen som pleide å produsere enkle løsninger og uanstrengt velstand, er langt forbi sin «best før»-dato.
Essayisten og militærstrategen Aurelien har skrevet i en artikkel med tittelen Det merkelige nederlaget (original på fransk), hvor «nederlag» består i Europas «merkelige» manglende evne til å forstå verdensbegivenhetene:
«… dvs. den nesten patologiske frakoplingen fra den virkelige verden som [Europa] viser i sine ord og handlinger. Likevel, selv om situasjonen forverres … er det ingen tegn til at Vesten blir mer virkelighetsbasert i sin forståelse – og det er svært sannsynlig at den vil fortsette å leve i sin alternative konstruksjon av virkeligheten –inntil den blir tvangsutvist».
Ja, noen forstår at det vestlige økonomiske paradigmet med gjeldsdrevet, hyperfinansialisert forbrukerisme har hatt sin tid, og at endring er uunngåelig, men de er så tungt spunnet inn i den angloøkonomiske modellen at de forblir lammet i spindelvevet. Det finnes ikke noe alternativ (TINA) er parolen.
Dermed blir Vesten stadig vekk satt ut og skuffet når den har å gjøre med stater som i det minste anstrenger seg for å se fremover på en organisert måte.
Vesten er i krise, men ikke slik progressive eller de byråkratiske teknokratene tenker. Problemet deres er ikke populisme eller polarisering eller hva enn det er som er ukens «aktuelle greie» på MSM-prateshowene. Den dypere plagen er strukturell: Makten er så spredt og splittet at ingen meningsfull reform er mulig. Enhver aktør har vetorett, og ingen aktør kan framtvinge noen sammenheng. Statsviteren Francis Fukuyama ga oss begrepet for dette: «vetokrati» – en tilstand der alle kan blokkere, men ingen kan bygge.
Den amerikanske kommentatoren Matt Taibbi bemerker:
«Når vi trekker oss tilbake, i en bredere forstand, har vi en kompetansekrise i dette landet. Det har hatt en enorm innvirkning på amerikansk politikk».
På en måte er mangelen på tilknytning til virkeligheten – til kompetanse – inngrodd i dagens globale nyliberalisme. Delvis kan det tilskrives Friedrich von Hayeks Veien til livegenskapets anerkjente budskap om at statlig innblanding og økonomisk planlegging uunngåelig fører til livegenskap. Budskapet hans blir jevnlig luftet når behovet for endring blir tatt opp.
Den andre planken (mens Hayek kjempet mot spøkelsene til det han kalte «sosialisme») var at amerikanerne skulle forsegle en «forening» med Chicago School of Monetarism – et av disse skulle bli Milton Friedman, som skulle skrive den «amerikanske utgaven» av Veien til livegenskap, som (ironisk nok) kom til å bli kalt Kapitalisme og frihet.
Økonom Philip Pilkington skriver at Hayeks vrangforestilling om at markeder er lik «frihet» har blitt så utbredt at all diskurs er fullstendig mettet. I høflig selskap og offentlig kan du absolutt være venstreorientert eller høyreorientert, men du vil alltid være, på en eller annen måte, nyliberal – ellers vil du rett og slett ikke få adgang til diskursen.
«Hvert land kan ha sine egne særegenheter, men i hovedtrekk følger de et lignende mønster: gjeldsdrevet nyliberalisme er først og fremst en teori om hvordan man kan omstrukturere staten for å garantere markedets suksess – og suksessen til dets viktigste deltakere: moderne selskaper».
Likevel hviler hele det (neo)liberale paradigmet på denne forestillingen om nyttemaksimering som sin sentrale søyle (som om menneskelige motivasjoner er reduktivt definert i rent materielle termer). Det postulerer at motivasjon er utilitaristisk – og bare utilitaristisk – som sin grunnleggende vrangforestilling. Som vitenskapsfilosofer som Hans Albert har påpekt, utelukker teorien om nyttemaksimering kartlegging av den virkelige verden a priori, og gjør dermed det umulig å prøve ut teorien.
Dens vrangforestilling ligger i å gjøre menneskets og samfunnets velvære underordnet markedene og anta at overdrevent «forbruk» er tilstrekkelig kompensasjon for den iboende vasallmakten. Dette ble tatt til det ekstreme med Tony Blair, som sa at det på hans tid ikke fantes noe slikt som politikk. Som statsminister ledet han et kabinett av tekniske eksperter, oligarker og bankfolk, hvis kompetanse tillot dem å styre staten nøyaktig. Politikk var over, overlat det til teknokratene.
«Den britiske konservative regjeringen som ble valgt i 1979 bestemte seg dermed – i stedet for å imitere Storbritannias suksessrike konkurrenter til å gjøre det motsatte av hva de gjorde – og i hovedsak å stole på magi». Dermed var alt regjeringen trengte å gjøre å skape det rette magiske miljøet (lave skatter, få reguleringer) og at entreprenørenes «dyreånder» spontant skulle gjøre resten, gjennom «markedets» magi (interessant ordvalg, det). Magikeren, derimot, etter å ha manet fram disse kreftene, bør sørge for å holde seg langt unna markedets virkemåte», som Aurelien har skrevet.
Ideene ble hentet fra den amerikanske venstresiden, men kosmopolitismen spredte dem over hele Europa.
«Den angelsaksiske (nå mer bredt vestlige) fikseringen med arketypiske heroiske gründere og universitetsfrafall har tilslørt det historiske faktum at ingen betydelig industri, og ingen nøkkelteknologi, noen gang har blitt utviklet uten et visst nivå av planlegging og oppmuntring fra myndighetene».
Det er tydelig at slike globalistiske, liberale idésystemer er ideologiske (om ikke magiske) snarere enn vitenskapelige. Og én ideologi, når den ikke lenger er effektiv, vil i fremtiden bli erstattet av en annen.
Lærdommen her er at når en stat blir inkompetent, reiser det seg til slutt noen som styrer den. Ikke ved konsensus, men ved tvang. En historisk kur mot slik politisk sklerose er ikke dialog eller kompromiss, det er det romerne kalte proskripsjon, fredløshet, forbud – en formalisert utrenskning. Sulla (ledende romersk hærfører, red.) visste dette. Cæsar perfeksjonerte det. Augustus institusjonaliserte det. Ta elitens interesser, nekt dem ressurser, frata dem eiendom og tving dem til lydighet … ellers!
Som den amerikanske politiske og kulturelle kritikeren Walter Kirn har spådd :
«Så, når vi ser fremover, handler det om hva folk vil ha? Hva vil folk verdsette? Hva vil de sette pris på? Vil prioriteringene deres endre seg? Jeg tror de vil endre seg mye …».
«[Amerikanerne] De kommer til å ønske mindre bekymring for de filosofiske og/eller til og med langsiktige politiske spørsmålene om rettferdighet og så videre, spår jeg, og de kommer til å ønske å legge inn en minimumsforventning om kompetanse. Med andre ord, dette er en tid da prioriteringene endrer seg, og jeg tror at store forandringer kommer: store, store forandringer, fordi det ser ut som om vi har håndtert luksusproblemer, og vi har absolutt håndtert andre lands problemer, Ukraina eller hvem det nå måtte være, med massiv finansiering».
Hva synes Brussel om alt dette? Absolutt ingenting. EU-teknokratiet er fortsatt trollbundet av Amerika fra Obama-årene – et land med myk makt, identitetspolitikk og kosmopolitisk nyliberal kapitalisme. De håper (og forventer) at Trumps innflytelse vil bli visket ut ved neste års mellomvalg til Kongressen. De styrende sjiktene i Brussel forveksler fortsatt den amerikanske venstresidens kulturelle makt med å være synonymt med politisk makt.
Det ser derfor ut til at amerikansk konservatisme gjenoppbygges som noe røffere, slemmere og langt mindre sentimentalt. Den streber også etter å fremstå som noe mer sentralisert, tvangsmessig og radikalt. Med mange familier i USA og Europa som unngår konkurs og mulig fratakelse etter hvert som realøkonomien imploderer, forakter denne delen av befolkningen – nå inkludert en økende andel av middelklassen – både oligarkene og etablissementet og beveger seg stadig nærmere en mulig voldelig respons. Da vil kulturkrigen flytte seg fra den offentlige arenaen til gatens «slagmark».
Dagens amerikanske administrasjon er fremfor alt knyttet til den eldgamle forestillingen om storhet – til individuell storhet og bidragene storhet gir til hele sivilisasjonen.
Den individuelle overtrederen spiller for eksempel en betydelig rolle i Ayn Rands teorier om industrimannen og geniet (i romanene hennes er det alltid et sterkt element av at utenforstående er denne typen kriminell overtreder som bringer med seg et nytt mål av energi, som innsidere ikke kan gi), skriver statsviteren Corey Robin.
Kort sagt, det er en ikke så hemmelig likhet mellom dagens populistiske konservatisme og radikalisme. Men som Emily Wilson skriver i boken sin, Iliaden, er tap av «storhet» sjelden lett å ta igjen.
Man kan ikke unnslippe Iliadens analogi for i dag – der Trump søker å gjenopprette landets «storhet» (og i prosessen oppnå evig personlig kleos (ære, omdømme, berømmelse, o.a.). I dag kan vi referere til det som ens «arv». I Iliaden er det definisjonelt og gir dødelige ledere den metaforiske evnen til å overgå døden gjennom ære og ry.
Det ender imidlertid ikke alltid bra: Hektor, hovedpersonen, som også søker kleos, blir lurt inn i kamp og drept under Trojas bymurer. Trump kan godt følge moralen i Iliaden-historien.
Presentasjon ved XXIII internasjonale Likhachev-vitenskapelige opplesninger, St. Petersburg University of Humanities and Social Sciences, 22.–23. mai 2025 – Transforming the World: Problems and Prospects’, XXIII internasjonale Likhachev-vitenskapelige opplesninger, St. Petersburg
Publisert av Strategic Culture: A storm in the West: The liberal intellectual paradigm is broken.
