Den russiske folkesjelen

En gang på midten av 1980-tallet brukte jeg, som her, betegnelsen ‘folkesjel’ i overskriften til en artikkel. Da fikk jeg på pukkelen. For folkesjel, fortalte man meg, var ikke noe vitenskapelig begrep, men en utdatert levning fra romantikken. Ingen har da noen gang sett folkesjelen. Denne kritikken tar jeg egentlig ikke så tungt. For ingen har sett sjelen heller. Og like fullt eksisterer den, skulle jeg mene. 

Jan-E. Askerøi er forfatter av boken “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming”.

Uvitenheten

Men for at ingen skal føle seg tråkket på tærne, presiseres at med den russiske folkesjelen menes her ikke noe annet enn russernes typiske egenskaper, tilbøyeligheter og vaner. Det dreier seg altså om karaktertrekk og holdninger som skiller russerne fra f.eks. oss nordmenn.

Hvorfor forsøke seg på en slik beskrivelse nå? Det skyldes naturligvis Vestens oppfatning av russerne som onde, mindreverdige og truende. Langt på vei skyldes dette uvitenhet.

Slik var det også i 1880. I forbindelse med avdukingen av Pusjkin-monumentet  i Moskva det året holder Dostojevskij sin berømte tale hvor han betrakter Pusjkin (1799-1837) som en “profetisk åpenbaring av den russiske ånd”. Han fortsetter: “Hadde Pusjkin fått leve lenger, ville han kanskje ha klart å åpenbare den russiske sjel på en måte som våre europeiske brødre ville ha forstått, og kanskje ville de da ha stått oss mye nærmere enn i dag […] Kanskje hadde de da sluttet å betrakte oss med mistro og hovmod”. 

Dostojevskij opplevde Vestens manglende forståelse for russerne og deres egenart. Men er det noe historien har lært oss at verden trenger, så er det nettopp forståelse for andre folkeslag. Uten en slik forståelse ender det raskt med krig og folkemord.

Jeg tror med andre ord at meget ville vært annerledes hvis Vesten hadde anstrengt seg for å forstå både russerne og seg selv. Men det sitter langt inne.  Slik blir alle forsøk – selv mangelfulle – på å lære den russiske folkesjel nærmere å kjenne, viktige.

Den franske folkelivsgranskeren Jules Legras (1866-1939) lærer seg russisk og reiser på kryss og tvers gjennom hele Russland. Til sammen bor han ti år i landet før og under første verdenskrig. I sine memoarer advarer han mot “den fundamentale feil å måle et fremmed folk ut fra sitt eget. Det russiske folk er fundamentalt forskjellig fra Vest-Europas. For å nærme seg russerne er det nødvendig å legge fra seg sine vestlige fordommer […] Man må ha en holdning som er blottet for forutinntatte meninger. Og litt etter litt må man la den russiske mentalitet strømme inn i seg”. Forfatteren har etter evne forsøkt å innta denne holdningen. Om det lykkes får leseren avgjøre.

Kristendommens tiltrekningskraft

I manges øyne utgjør den religiøse dragning det sentrale element i den russiske folkesjelen. Russere flest fornemmer sterkt at det finnes noe annet og mer enn den materielle verden, samtidig som de opplever dette “annet” som uoppnåelig. Dermed er også det melankolske trekk i det russiske lynne antydet. 

Lev Tolstoj skriver i sin dagbok for 4. desember 1865 at han den kvelden samlet gjester som han var glad i. Det ble et vellykket selskap og han la seg lykkelig. Men han fikk ikke sove. “Min sjel lengtet etter noe. Men etter hva? Jeg lot alle mulige ønsker passere revy. Intet kunne tilfredsstille dette begjæret, det var det viktigste og sterkeste i min sjel”. Da slo det ham. “Jeg begjærer noe som ikke finnes i denne verden! Men det må jo eksistere et eller annet sted, siden jeg begjærer det. Hva er det?”. Kanskje hans samtidige Søren Kierkegaard fornemmer noe av Tolstojs livsfølelse når han sier: “Det som gjør mennesket fortvilet, er ikke ulykken, men at det evige mangler.” 

Den religiøse dragningen ligger dypt forankret i språket. Peter Normann Waage, en forfatter og filosof med Russland som spesialfelt, minner oss om at det russiske ordet for ‘bonde’, ‘krestjanin’, betydningsmessig henger sammen med ‘khristianin’ som betyr ‘kristen’. Og når vi betenker at bøndene lenge utgjorde 99% av befolkningen, forstår man hvor utbredt og selvfølgelig det religiøse elementet var og er. Like betegnende er det at det russiske ordet for ‘takk’, ‘spasibo’, betyr “(måtte) Gud frelse (deg)”. Og når en russer skal si “Takk og pris!”, korser han seg og utbryter “slava bogu”, det vil si “til Guds ære”.

Waage skriver: “Ethvert hjem i det gamle Russland hadde et ikon hengende i høyre hjørne av stuen. Foran helgenbildet brant en liten lampe, og når fremmede trådte innenfor, bøyde de seg først for ikonet, så hilste de på familien. Lampen minnet om åndens evige flamme, og idet de fremmede hilste på ikonet, var dette et uttrykk for at de først hilste vertskapets høyere jeg, før de henvendte seg til deres timelige skikkelse”. Riktignok er oljelampen borte i dag, men etter min erfaring finnes ikonet fremdeles i alle russiske hjem. I det minste som en liten souvenir fra et kirkebesøk. Ikonet er like vanlig som det i Norge er vanlig å henge bilder på veggen. 

Et av de russiske ikonene som står høyest i kurs, er ‘Gudsmoderen fra Kazan’ (Our Lady of Kazan). Det fremstiller Jomfru Maria som Russlands hellige beskytterinne. Ifølge legenden kom ikonet til Kazan fra Konstantinopel på 1200-tallet. Russiske hærførere har tilskrevet ikonet æren for seieren over polakkene i 1612, svenskene i 1709 og Napoleon i 1812. I 1904 ble imidlertid ikonet stjålet og trolig ødelagt. Den ortodokse kirken tolket tapet som et varsel om de tragedier som ville ramme Russland ettersom bildet av landets hellige beskytterinne var borte. Men etter 1917 ville ryktene ha det til at det opprinnelige ikonet var blitt bevart i Sankt Petersburg. Så inderlig følte russerne seg forbundet med dette ikonet at Stalin under den andre verdenskrig skal ha beordret at ikonet måtte bli båret i prosesjon gjennom Leningrads forsvarsstillinger. Det skal også ha blitt fløyet tre ganger rundt Moskva i 1941 og rundt Stalingrad senhøstes 1942.

Å begrunne at russerne føler en sterk religiøs dragning er altså ikke så vanskelig. Men kan den forklares? 

I fedrelandssangen vår heter det “Hårde tider har vi døyet”, og i fortsettelsen antyder Bjørnstjerne Bjørnson at når det norske folk har klart seg gjennom alle vanskeligheter, skyldes det troen på Gud. Skulle det forholde seg slik, er det bare naturlig at russerne med sine ufattelige lidelser gjennom lange tider har en mye sterkere tro enn det vi har. 

Men kanskje finnes det en annen og viktigere forklaring på russernes religiøsitet og sans for mystikk. For Vestens moderne mennesker synes det å ha reist seg en betongvegg mellom dagliglivet og de høyere verdener hvor Gud hører hjemme. For russerne forholder det seg annerledes. For dem skiller kun et tynt, nesten gjennomsiktig slør det dennesidige fra det hinsidige. For dem er dagliglivet mere av en skinnverden. De aner intuitivt eksistensen av det sanne, det gode og det skjønne. Men hvor finnes disse idealene i den materielle hverdagsverdenen? Russerne opplever intuitivt en enorm avgrunn mellom den verden de lever i og det guddommelige. De blir frustrert av tomheten og lengter bort fra jorden. De lengter etter Guds sannhet. De får ubevisst et anstrøk av desperasjon. Waage siterer Dostojevskij som konstaterer at hans landsmenn lider av “åndelig nød, av åndelig tørst, av lengsel etter noe høyere, av lengsel etter det fedreland som de har mistet troen på, fordi de aldri har kjent det!” 

Fra 1917 til 1991 hadde Russland et regime som gjorde alt i dets makt for å utrydde kristendommen. Det mislyktes totalt. Hedrick Smith, som ledet The New York Times’ Moskva-kontor 1971-1974, anslår antall kirkegjengere i 1970-årene til 30 millioner mennesker. Det var dobbelt så mange som det fantes partimedlemmer på den tiden. Videre lot de fleste russere også i denne tiden     barna sine døpe.

Men også i det ytre er religionen godt synlig. De vakre kirkene med sine karakteristiske løkkupler og sitt eiendommelige middelalderpreg er tallrike og aldri tomme. I motsetning til det som er tilfelle i Vesten, stenger de heller ikke dørene midt på dagen.

Interessen for det materielle

henger naturligvis sammen med de religiøse fornemmelser. Hvordan oppfatter amerikanerne forholdet mellom økonomisk fremgang og tro? Det er best beskrevet av Max Weber i verket “Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd”. Han skriver at i USA anses økonomisk suksess som et tegn på Guds velsignelse. En slik tankegang står fjernt fra russisk ortodoksi. Den som streber etter jordisk rikdom og lykke, mener russeren, vender seg bort fra Gud. I russisk historie og litteratur står den himmelvendte eneboeren sentralt.

Waage bemerker: “Ja, det synes som om den russiske kultur til tider vil legge langt større vekt på den idémessige, åndelige eller om man vil, den prinsipielle side av virkeligheten, enn på de sansemessige småting som fanger vår interesse i Vesten”. 

Legras tar i denne forbindelse opp russerens forhold til penger. For mange russere er penger bare en anledning til å bruke dem opp øyeblikkelig, til å tilfredsstille et ønske. De benytter seg av anledningen så lenge den er der. Hvis de ikke gjør det, frykter de at sjansen går fra dem. Russeren har minimal sans for sparing, han lever i nuet. Joda, det finnes også gjerrige mennesker i Russland, innrømmer Legras. Men de er så få! Man gjør narr av dem og vender seg bort fra dem. Legras får her støtte av Smith som noterer: “Der amerikanerne bedømmer hverandre i forhold til penger, gjør russerne det i forhold til rang”. 

En av Tolstojs fortellinger heter “Hvor mye jord trenger et menneske?”. Ikke mer enn til kisten din, lyder svaret. Det røper russerens grunnleggende holdning til materialismen.

Men også i hverdagen finner vi talende detaljer. Jeg har selv opplevd at når en russer inviterer på hjemmefest, spiller det ingen rolle om du tar med deg en venn eller to. Om det er plass ved bordet eller om det finnes stoler, tallerkener, glass, bestikk og mat nok til alle bekymrer ikke verten det aller minste. 

Legras understreker at russeren lever i øyeblikket. Derfor er ‘presens’ et komplisert felt i russisk grammatikk. Russeren bryr seg ikke like meget om morgendagen. Han planlegger ikke livet i detalj. Heller ikke døden plager ham så meget som i Vesten. Ingen kan som han bære en tung skjebne uten å klage. Han tar alt mer som det kommer. Slik russeren anser livet, synes han hverken å være så sterkt opptatt av fortiden eller av ønsker for fremtiden.

Waage trekker frem det drømmende hos russerne. Arbeid, interesse for denne verdens ting og dagliglivets krav er egentlig av mindre betydning for det russiske sinnelag. Han viser til filosofen Nikolaj Berdjajev (1874-1948) som oppfatter “store deler av den russiske kultur […] som en eneste, mangefarget og fasettert, men uendelig drøm”. Drømmeren, tilføyer Waage, er en gjenganger i russisk litteratur. Det er han som ikke vil våkne, ikke vil befatte seg med denne verden. 

Ut fra det som her antydes, forstår man bedre hvordan Rudolf Steiner (1861-1925) kan hevde at det materielle ikke er noe absolutt for russeren, men kun noe relativt. Russeren frykter hverken sult eller kulde. Han er opptatt av andre verdier. Og i dette adskiller han seg fra sine europeiske brødre.

Kunst og kultur

Fordi høyverdig kunst og kultur som i et lynglimt kan rive en flenge i sløret som omhyller de høyere verdener og forene oss med Gud, har russeren et helt annet og inderligere forhold til åndslivet. 

Hedrick Smith skriver: “Ingen andre steder i verden blir poesien gjenstand for en slik religiøs tilbedelse og dikteren dyrket som prest og orakel som i Russland. […] Her finner de intellektuelle åndelig kompensasjon for dagliglivets kjedsomhet”. Smith forklarer: Ettersom religionen er bannlyst i Sovjetunionen, “oppstår det et vakuum. Folk trenger noe for ånden og de vender seg derfor til dikterne”. Trolig kan ingen vestlig dikter kopiere Jevgenij Jevtusjenko (1932-2017) som 25 år gammel fylte Moskvas fotballstadion til trengsel med en diktopplesning.

Den danske litteraturkritikeren Georg Brandes (1842-1927) bemerker det samme: En forfatter møtes av store befolkningsgrupper med en inderlighet og en heftig og andektig mottagelse som ingen andre steder. “Alt som kan leske den brennende åndelige tørst, innsuges som duggdråper av et uttørret forsmektende jordsmonn”, skriver han.  

Smith siterer en russisk bekjent som kommenterer temaet slik: “I Vesten er alt tillatt og derfor er nesten ingenting virkelig verdifullt. I Russland er det mindre spillerom, og derfor setter man umåtelig pris på alt verdifullt”. Waages erfaring er at mens vi i Vesten betrakter kunst og kultur som fritidsbeskjeftigelse, underholdning eller pynt, opplever det russiske mennesket kunst og kultur som et uttrykk for verdens og virkelighetens vesen. 

Waage siterer i denne sammenheng dikteren Andrej Voznesenskij (1933-2010): “Folkekarakteren er irrasjonell … og religiøs. Millioner av mennesker kan dikt utenat, og de kan mange dikt. […] Dikt trenger inn i nasjonens sjel ved at de river hele folket med seg – det kan poesien aldri bli i Vesten.” I Moskva var jeg en gang til stede på en belivet fest hvor en av gjestene sent på kvelden plutselig steg opp på bordet så tallerknene danset og glassene klirret. Så begynte han å deklamere dikt til forsamlingens jubel. Slikt har jeg aldri opplevd i Oslo! Og vil vel aldri oppleve det heller! 

Dikteren Osip Mandelstam (1891-1938) skrev: “Hos oss vet man i det minste å sette pris på et dikt. Man kan endog få dødsstraff for å skrive et.” Med dette forutså han sin egen død, for Mandelstam omkom i en av Stalins leire. 

Selv om jeg har mye mer på hjertet, stanser jeg her. For lesere som ikke er gått lei, opplyses at en rekke beslektede sider ved den russiske folkesjelen er behandlet i min bok. MISJON OG VISJON

La oss til slutt vende tilbake til Dostojevskijs Pusjkin-tale. Som nevnt anser Dostojevskij sin forgjenger som “en profetisk åpenbaring av den russiske ånd”.   Hvorfor det? Jo, fordi Pusjkins sjelelige slektskap med andre folkeslag gjør ham universell og ‘all-menneskelig’. Dette er Dostojevskijs fremtidsvisjon: “Det å bli en ekte russer, å bli en russer fullt og helt, det betyr kanskje når alt kommer til alt å bli en bror for alle mennesker, et all-menneske…”. Dostojevskij ser Russlands historiske misjon som å fremme enhetsideen på jorden, ikke ved vold og våpen, men ved broderkjærlighetens makt. Slik oppsummerer Geir Kjetsaa Pusjkin-talens budskap i sin Dostojevskij-biografi. 

Historien har vist og viser oss stadig hva hat og forakt for andre folk fører til. Å mislike et lands politikk er én ting, å hate landets befolkning er noe annet. Hat burde vi, som hylder demokrati, frihet og menneskerettigheter, holde oss for gode for.