Den dype statens favorittspaltist vendte seg nettopp mot Bibi

Mannen som solgte oss Irak-krigen sendte nettopp Trump en skikkelig advarsel.

John Mac Ghlionn

Antiwar.com, 14. Mai 2025

Thomas Friedmans melding til president Trump, publisert i The New York Times, skjærer skarpere enn de fleste av de tåkete, ideologisk kastrerte kronikkene som vanligvis roter til avisen. Det er ganske enkelt en av de mest brutalt ærlige vurderingene av Amerikas forhold til Israel på mange år – fra Thomas Friedman, av alle mennesker: en institusjonalist og en trofast forkjemper for alt som er sionistisk. Det som gjør budskapet hans så presserende er ikke bare hva han sier, men hvem han sier det til, og hvorfor det betyr noe nå.

La oss starte med kjernen av kronikken: «Denne israelske regjeringen er ikke vår allierte». Den linjen, som en gang var ubeskrivelig i høflig Washington-selskap, er nå trykt i svart på hvitt, på sidene i Times. Og Friedman har rett i å si det. Fordi en alliert ikke blør statskassen din i flere tiår, mens han aktivt undergraver din regionale status. En alliert fråtser ikke i milliarder i årlig amerikansk bistand, mens han åpent trosser dine ønsker og krav. En alliert kaprer ikke utenrikspolitikken din, bare for å holde en statsminister ute av fengsel.

I dette latterlige klimaet, hvor begrepet «antisemittisme» brukes for å bringe berettiget dissens til taushet, føler jeg meg tvunget til å si det åpenbare: dette handler ikke nødvendigvis om det israelske folket; det handler om Benjamin Netanyahu og den ultranasjonalistiske, teokratiske koalisjonen han har satt sammen. Friedmans sentrale tese er strategisk, ikke sentimental: Netanyahus regjering demonterer det lille som gjenstår av USAs regionale innflytelse. Det får USA til å se svakt, retningsløst og fanget av en utenlandsk leder, som gjerne vil brenne opp langsiktig stabilitet for kortsiktig politisk overlevelse.

Friedmans budskap er rettet mot Trump av en grunn. Ikke fordi Trump er en modell for konsistens eller moralsk klarhet – det er han ikke – men fordi Trump til tider har vist en transaksjonell klarhet som Washingtons utenrikspolitiske elite mangler. Han bryr seg ikke om liberale klisjeer om «felles verdier». Han liker innflytelse. Han liker måten en hendelse eller handling oppfattes av publikum. Han liker å få noe for noe. Og kanskje, i det minste i dette korte øyeblikket, ser han hva Netanyahu tilbyr ham: ingenting annet enn hodepine, skyld og et svart hull av politiske konsekvenser.

Selvfølgelig bør vi ikke romantisere Trumps motiver. Han bryter kanskje ikke med Netanyahu av prinsipp, men på grunn av kalkulering. Han har betydelige forretningsinteresser i Gulfen; å distansere seg fra Bibi kan åpne dører for ham personlig, i Midtøstens voksende finansscene. Trumps nylige beslutning om å referere til Persiabukta som den Arabiske bukta, et begrep foretrukket av Gulf-monarkier og avskydd i Teheran, signaliserer hvor hans prioriteringer ligger. Hvis det å kose seg med saudiarabisk eller emiratisk lederskap betyr å sette Bibi på sidelinjen, så får det bare være – realpolitikk med dollartegn. Med andre ord, selv med all bagasjen, kan det være det beste av et dårlig sett med alternativer.

Tross alt snakker vi om en mann som vil gjøre hva som helst, inkludert den evige bombingen av kvinner og barn, bare for å unngå velfortjent fengselsstraff. Netanyahu gambler ikke bare med Israels fremtid. Han gambler med Amerikas. Hvert skritt mot annektering, hvert sivile dødsfall i Gaza, hver diplomatisk avvisning av Riyadh eller Amman, skyver regionen nærmere kollaps, og drar USA inn i en ny. Netanyahu er ikke interessert i fred, stabilitet eller til og med avspenning. Han er interessert i å kjøpe tid: for seg selv, for basen sin og for rettssaken han er desperat etter å unngå. Netanyahus politiske overlevelse avhenger av ekstremister som ser kompromisser som svik. Til tross for alle sine feil vet Trump én ting: å være noen andres brikke projiserer ikke styrke. Det får ham til å se svak ut – en rekvisitt, ikke en maktens megler. Israel er en klientstat, men de behandler USA som en underordnet. Den krever blind lojalitet, dikterer røde linjer og ignorerer store diplomatiske åpninger uten konsekvenser.

Friedman demonterer også vrangforestillingen om at Gaza-krigen handler om å erstatte Hamas med moderat palestinsk styresett. Han understreker at Netanyahus sluttspill ikke er rehabilitering – det er fjerning. Planen, enten den er uttalt eller ikke, er forflytning. Krymp Gaza. Sperr dets sivile inn i humanitære dødsfeller. Håpe på at nok av dem flykter til Egypt. Annekter det som gjenstår. Og utfordre verden til å våge å stoppe ham. Det er ikke en anti-terroroperasjon. Det er demografisk manipulering under militær okkupasjon.

Og det vil slå tilbake – på Israel, ja. Men også på USA, med mindre de endelig gjør det klart for den israelske regjeringen og dens lobbyister, at Amerika bestemmer, ikke omvendt. For hver gang en USA-støttet bombe dreper et barn, mister Amerika enda en flis av legitimitet. Jordans monarki skjelver. Egypts skjøre stabilitet sprekker. Iran og Kina gliser.

Noe som bringer oss til den virkelige grunnen til at dette budskapet betyr noe: Friedman utsteder en godkjenning for det amerikanske etablissementet til å si det de lenge har hvisket privat – at lojalitet til Israel ikke betyr lojalitet til denne israelske regjeringen. Og han signaliserer til Trump, i et språk han forstår, at det å gå bort fra Netanyahu ikke er svik. Det er sterkt og fornuftig lederskap.

Denne kronikken er viktig, ikke bare fordi den er riktig, men fordi den bryter feberen. Den nekter å la «støtte til Israel» være en blankosjekk for ekstremisme. Den nekter å late som om Gaza-katastrofen bare er Hamas’ feil. Og den nekter å la Netanyahu pakke seg inn i flagget for jødisk overlevelse, mens han leder sin nasjon mot strategisk selvmord.

Selvfølgelig frikjenner ingenting av dette Friedman for hans lange historie med å kjempe for katastrofale kriger – fra å heie for invasjonen av Irak til papegøyeaktige, nyliberale fantasier om globalisering, som slaktet amerikansk industriproduksjon. Det unnskylder heller ikke hans ofte overfladiske, tekno-utopiske rapportering. Men skryt når der det er fortjent – dette stykket er i det minste noe. Den sier den stille delen høyt. Og det er viktig.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

The Deep State’s Favorite Columnist Just Turned on Bibi

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

John Mac Ghlionn er en bidragsytende skribent for The Hill, The Spectator og US News & World Report. Arbeidet hans setter søkelys på politikk, media og kulturpsykologi, og har blitt omtalt i en rekke internasjonale medier.