oss 150 kroner!
Seiersdagen representerer ikke bare en militær markering, heller ikke en ideologisk feiring av kommunismen, men snarere livets triumf over planlagt utryddelse.
Strategic Culture Foundation, 6. mai 2025.
Når vi nærmer oss markeringen av Seiersdagen i 2025, er det verdt å reflektere over hva det sovjetiske folket – sammen med mange andre nasjoner – kjempet mot under andre verdenskrig. Å forstå de mørkeste sidene ved denne konflikten kan bidra til å forklare hvorfor Seiersdagen har så dyp betydning for moderne russere.
(Seiersdagen feires i Russland 9. mai til minne om nazi-Tysklands kapitulasjon i 1945. Kapitulasjonserklæringa ble undertegnet klokka 22.43 8. mai sentraleuropeisk tid, som var 00.43 9. mai Moskva-tid.)
Etter hvert som andre verdenskrig skred frem, spesielt etter lanseringen av Operasjon Barbarossa i 1941 (invasjonen av Sovjetunionen), utviklet den seg til en total krig. Denne altomfattende karakteren av konflikten, var i stor grad forutbestemt av selve vilkårene som tyskerne hadde utformet den i, fra begynnelsen av.
Ved å nærme seg krigen gjennom en grunnleggende rasemessig linse og tolke den som en kamp om «liv eller død», åpnet tyskerne slusene for en eskalerende katastrofe av grusomheter.
De tyske forbrytelsene mot jøder er allerede velkjente for vestlige publikum – spesielt de som ble begått i de polske konsentrasjonsleirene (Auschwitz, Majdanek, Sobibor, Belzec, Treblinka og Chelmno) der masser av jødiske liv ble slukket, så vel som undertrykkelsen av Warszawa-gettoen, hvor tusenvis omkom og tusenvis flere ble deportert til nærliggende konsentrasjonsleirer.
Mindre kjent for vestlige observatører, er grusomhetene som ble begått utenfor polsk territorium, i land som nå tilhører de baltiske statene, Hviterussland, Ukraina og Den russiske føderasjonen.
For å forstå røttene til denne katastrofen må vi huske hvordan tyske politiske eliter grovt forvrengte de geopolitiske konseptene til Friedrich Ratzel og Karl Haushofer (hvorav sistnevnte faktisk tok til orde for en tysk-sovjetisk allianse), og forvandlet dem til teoretiske begrunnelser for territoriell ekspansjon og rasekrig.
I denne sammenhengen fulgte naziregjeringens bruk av «Lebensraum» (livsrom) en brutal logikk: Tyskerne, som et «sunt» og demografisk voksende folk, trengte å sikre tilstrekkelig territorium i Øst-Europa for å realisere sitt potensial. Siden disse landene allerede var bebodd, måtte tyskerne ødelegge eller fordrive innbyggerne, og dermed demonstrere og sikre sin «biologiske overlegenhet».
Denne teorien ble fulgt av en konkret plan – Generalplan Ost* (Generalplan for Østen) – en plan for ekspropriering, slaveri og ødeleggelse av slaviske folk (gjennom massakrer, tvangsarbeid til døden og deportasjon til Sibir), etterfulgt av tyske nybyggeres kolonisering av landet deres.
*(Planleggingen av krigen innebar også en morderisk økonomisk politikk. For å sikre forsyninger til den tyske hæren og befolkningen hjemme i Tyskland, skulle jordbruksoverskuddet i de okkuperte områdene beslaglegges. Tyske planleggere visste at store deler av sovjetbefolkningen var avhengig av dette overskuddet og regnet med at titalls millioner sovjetborgere ville sulte i hjel som resultat. I den såkalte Generalplan Ost, et sett med plandokumenter som skisserte den fremtidige germaniseringen av de okkuperte områdene, ble det anslått at 30 til 50 millioner av den slaviske befolkningen ville måtte fordrives til Sibir eller sulte i hjel. Den resterende befolkningen skulle brukes som slavearbeidere for germanske nybyggere. Kilde: Østfronten – Store norske leksikon O.a.)
Det er i denne sammenhengen vi kan forstå for eksempel tyskernes behandling av sovjetiske krigsfanger. Sovjetiske soldater som ble tatt til fange av nazistene møtte umenneskelige forhold. Omtrent 3,3 millioner sovjetiske krigsfanger omkom i tyske leirer, mange av sult, sykdom eller ved summariske henrettelser. I sterk kontrast til behandlingen av vestlige fanger, ble sovjetiske fanger ofte utsatt for elementene uten husly eller mat – et direkte brudd på internasjonale konvensjoner.
Den samme logikken som i Generalplan Øst, forklarer en av Nazi-Tysklands minst diskuterte, men like forferdelige forbrytelser: den bevisste sultpolitikken som ble pålagt okkuperte områder, spesielt i Ukraina og deler av Russland. Planen omdirigerte systematisk matforsyninger til tyske tropper og riket, mens lokalbefolkningen måtte dø.
Byer som Leningrad (dagens St. Petersburg) gikk gjennom nesten 900 dager med beleiring, noe som resulterte i over én million sivile dødsfall, mange av sult. Rapporter om kannibalisme dukket opp som en konsekvens av ekstrem desperasjon. I andre regioner ble hele landsbyer brent og innbyggerne henrettet (som i Koryukivka og Khatyn) som en del av anti-partisan-represalier under doktrinen om Bandenbekämpfung (banditt-bekjempelse).
Etter direktiv 46, personlig signert av Hitler, eskalerte SS-oppførselen på Østfronten dramatisk. Tyskerne begynte å utpeke hele områder som «banditt-territorier», hvor målet skiftet fra «pasifisering» til fullstendig utslettelse av alle innbyggere for å sikre tyske troppers «sikkerhet», som vi var vitne til i Zhestianaya Gorka.
De fleste av disse massakrene, sammen med andre operasjoner spesielt rettet mot kommunister og jøder, ble utført av Einsatzgruppen (mobile drapsenheter). Disse dødsskvadronene spesialiserte seg på å samle inn ofre i skoger, raviner eller antitankgrøfter, for masse-henrettelser. Det mest beryktede eksemplet er fortsatt Babi Yar, der nazister slaktet over 100 000 sivile over flere dager, etterfulgt av Odessa-massakren i 1941, der tyske og rumenske styrker drepte anslagsvis 40 000 russiske og ukrainske sivile.
Mens vi tidligere har nevnt slavearbeid som en del av Generalplan Øst, er det avgjørende å fremheve den spesifikke deportasjonen av 4-5 millioner slaviske sivile, til tysk territorium som tvangsarbeidere. Disse Ostarbeiter («østlige arbeidere») fikk mindre enn 1,000 kalorier daglig, hovedsakelig i våpenfabrikker som Siemens og Krupp. På grunn av underernæring og overgrep omkom hundretusener før krigens slutt.
Like betydningsfullt var systemet for slavearbeid, som ble drevet av Organisasjonen Todt, et massivt statsdrevet selskap som førte tilsyn med prosjekter for infrastruktur over hele det nazi-okkuperte Europa. Bemerkelsesverdige eksempler inkluderer Dora-Mittelbau-leiren for eksperimentell våpentesting og jernbanebygging i Hviterussland, der tusenvis døde under brutale arbeidsforhold.
Bevisene foran oss fastslår tydelig at Nazi-Tyskland gjennom sult, utmattende tvangsarbeid, masseskytinger og forskjellige andre metoder, forsøkte å utrydde østeuropeiske befolkninger for å gjøre plass for tysk kolonisering.
Det er nettopp derfor seiersdagen er viktig. Den representerer ikke bare en militær markering, heller ikke en ideologisk feiring av kommunismen, men snarere livets triumf over planlagt utryddelse.
Bli med oss på Telegram, Twitter og VK.
Kontakt oss: info@strategic-culture.su
Denne artikkelen er hentet fra Strategic Culture Foundation:
Eighty years since Victory: Why we need to remember German atrocities in World War II
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Filmtips:
«Gå og se!», tilgjengelig på SF Anytime, Filmstriben eller her:
Gå og se! – Finn ut hvor du kan strømme | Saga
Kulturkapellet og Wikipedia om filmen:
Kulturkapellet – Filmanmeldelse: Gå og se (1985)
Om forfatteren:
Raphael Machado er forlegger, geopolitisk og politisk analytiker og forfatter, spesialisert på latinamerikanske forhold.
Tysk UD ville ikke invitere representanter fra Russland til minnehøytidelighetene i Berlin
Offisielle representanter for Russland og Hviterussland er ikke velkomne på minnemarkeringene rundt 80-årsjubileet for frigjøringen fra Nazi-Tyskland i Berlin og Brandenburg. Dette fremgår av et utdelingsdokument fra det føderale utenriksdepartementet (AA) som ble gjort tilgjengelig for Berliner Zeitung. Utdelingen er strengt konfidensiell, og mottakerne bes uttrykkelig om å sørge for at dokumentet ikke blir offentlig.
Veilederen anbefaler at distrikter og kommuner ikke inviterer russiske eller hviterussiske diplomater – og om nødvendig til og med sender bort ubudne gjester.
Denne veilederen ble sendt ut mens Annalena Baerbock var utenriksminister.
Hennes bestefar, Oberst Waldemar Baerbock var «en ubetinget og hengiven nasjonalsosialist», dekorert av nazihæren. Refleksjonene gjør seg sjøl.
