oss 150 kroner!
11. april 1945 overtok USA konsentrasjonsleiren Buchenwald. Men det var kommunistiske fanger som organiserte og frigjorde nazileiren. I dag er slike heroiske seire for antifascistisk motstand under angrep.
Tricontinental: Institute for Social Research, 10. April 2025.
For 80 år siden, 11. april 1945, kjørte enheter fra general George S. Pattons 4th Armoured Division of the U.S. Armed Forces mot byen Weimar, Tyskland, hvor konsentrasjonsleiren Buchenwald lå.
Pattons tropper tok til slutt kontroll over leiren, men soldatenes uttalelser, som senere ble samlet inn av historikere, antyder at de amerikanske stridsvognene ikke var det som frigjorde Buchenwald: leiren hadde allerede blitt erobret av organiseringen og motet til fangene, som utnyttet flukten til tyske soldater i møte med den allierte fremrykningen.
Politiske fanger i konsentrasjonsleiren Buchenwald, hadde organisert seg i kampgrupper (Kampfgruppen), som brukte sitt skjulte våpenlager til å oppildne til et opprør i leiren, avvæpne nazivaktene og erobre tårnet ved leirens inngang.
Fangene heiste et hvitt flagg fra tårnet og dannet en ring rundt leiren for å informere de amerikanske troppene om at de allerede hadde frigjort konsentrasjonsleiren Buchenwald. «Das Lager hatte sich selbst befreit», sa de: «leiren frigjorde seg selv».
Det var ikke bare i Buchenwald at fangene gjorde opprør. I august 1943 reiste Treblinka-fanger seg i et væpnet opprør, og til tross for at de ble skutt ned, tvang de nazistene til å stenge denne frastøtende utryddelsesleiren (nazistene myrdet nesten en million jøder bare i denne leiren).
Sovjetunionens røde armé og amerikanske styrker frigjorde også flere leirer, de fleste av dem forferdelige dødsleirer fra Holocaust. Amerikanske tropper befridde Dachau i april 1945, men det var Den røde armé som åpnet portene til de fleste av de verste leirene, som Majdanek (juli 1944), Auschwitz (januar 1945) i Polen og Sachsenhausen (april 1945) og Ravensbrück (april 1945) i Tyskland.
I juli 1937 brakte naziregimet fanger fra Sachsenhausen til et område nær Weimar (hjembyen til forfatterne Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich Schiller, samt stedet der den tyske grunnloven av 1919 ble undertegnet). Fangene ryddet nesten 400 dekar skog for å bygge en konsentrasjonsleir som skulle huse 8.000 mennesker, som kommandanten for nazileiren, Hermann Pister (1942–1945) brukte til medisinske eksperimenter og tvangsarbeid.
Da leiren ble stengt åtte år senere, holdt den nesten 280.000 fanger (for det meste kommunister, sosialdemokrater, rom-folk og sintier, jøder og kristne dissidenter). På slutten av 1943 skjøt nazistene i hjel nesten 8.500 sovjetiske krigsfanger i leiren og drepte mange kommunister og sosialdemokrater.
Nazistene drepte anslagsvis totalt 56.000 fanger i denne leiren, inkludert lederen for Tysklands kommunistiske parti (KPD) Ernst Thälmann, som ble skutt og drept den 18. august 1944, etter 11 år i isolasjon. Men Buchenwald var ikke en utryddelsesleir som Majdanek og Auschwitz. Den var ikke direkte en del av Adolf Hitlers avskyelige «endelige løsning på jødespørsmålet» (Endlösung der Judenfrage).
I Buchenwald opprettet kommunistene og sosialdemokratene Den internasjonale leirkomiteen, for å organisere sitt liv i leiren og for å utføre sabotasje- og opprørshandlinger (inkludert, bemerkelsesverdig nok, mot de nærliggende våpenfabrikkene). Etter hvert modnet organisasjonen til Folkefrontkomiteen, som ble opprettet i 1944, med fire ledere: Hermann Brill (Tysk folkefront), Werner Hilpert (Kristen Demokratene), Ernst Thape (Sosialdemokratene) og Walter Wolf (Tysklands kommunistiske parti).
Det som var bemerkelsesverdig med dette initiativet var at til tross for at de var fanger, hadde komiteen allerede begynt å diskutere den mulige fremtiden til et nytt Tyskland, som hadde blitt avnazifisert fra topp til bunn og ville være basert på en kooperativ økonomi. Mens han var i Buchenwald skrev Walter Wolf, A Critique of Unreason: On the Analysis of National Socialist Pseudo-Philosophy.
Ei uke etter at fangene befridde Buchenwald, plasserte de en treskulptur i nærheten av leiren, som et symbol på sin antifascistiske motstand. De ønsket å minnes leiren, ikke for drapene, men for deres motstandskraft under fengslingen og i deres egen frigjøring.
I 1945 hadde fangene allerede formet Buchenwald-eden, som ble deres credo:
«Vi vil først gi opp kampen når den siste skyldige har blitt dømt av domstolen for alle nasjoner. Den absolutte ødeleggelsen av nazismen, ned til røttene, er vår enhet. Byggingen av en ny verden med fred og frihet er vårt ideal».
Leiren, som da lå i DDR eller Øst-Tyskland, ble omgjort til et fengsel for nazister som ventet på sine rettssaker. Noen nazister ble skutt for sine forbrytelser, inkludert Weimars borgermester, Karl Otto Koch, som hadde organisert arrestasjonen av jøder i byen i 1941.
I mellomtiden, på den andre siden av jernteppet, innlemmet Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) raskt tidligere nazister i statsbyråkratiet, med to tredjedeler av de ledende stabene i Bundeskriminalamt (det føderale kriminalpolitiet) bestående av tidligere nazister. [Reinhard Gehlen, den tidligere sjefen for nazistenes militære etterretning, ble for eksempel sjef for Bundesnachrichtendienst (BND), den vesttyske utenlandske etterretningstjenesten, fra 1956 til 1968.]
Da prosessen med rettssaker og straff for nazistene tok slutt, ble restene av Buchenwald en del av prosjektet til offentlig minnemarkering i DDR.
I 1958 åpnet Otto Grotewohl, en sosialdemokrat som var DDRs første statsminister, leiren for hundretusener av arbeidere og skolebarn, for å besøke bygningene, lytte til historiene om både grusomhetene og motstanden, og forplikte seg til antifascisme.
Samme år publiserte den tidligere fangen Bruno Apitz, Nackt unter Wölfen (Naken blant ulver), som fortalte historien om hvordan motstandsbevegelsen i leiren gjemte en liten gutt, med stor risiko for selve bevegelsen, og deretter hvordan bevegelsen erobret leiren i 1945.
Romanen ble filmatisert i DDR av Frank Beyer i 1963. Historien var basert på den faktiske beretningen om Stefan Jerzy Zweig, en gutt som ble gjemt av fangene, for å redde ham fra å bli sendt til Auschwitz. Zweig overlevde prøvelsen og døde i en alder av 81 år i Wien, i 2024.
DDR formet sin nasjonale kultur rundt temaet antifascisme. I 1949 oppfordret Folkeutdanningsdepartementet skolene til å lage en kalender med arrangementer, som fremhevet den antifascistiske kampen i stedet for religiøse høytider, som Verdensfredsdagen i stedet for det katolske Fasching (karneval).
Den gamle Jugendweihe (innvielsesseremonien for ungdom), ble omformet fra å være bare et overgangsrituale, til en bekreftelse for unge mennesker om å forplikte seg til antifascisme. Skolene tok elevene med på ekskursjoner for å besøke Buchenwald, Ravensbrück og Sachsenhausen, for å lære om fascismens grusomhet og for å dyrke humanistiske og sosialistiske verdier.
Dette var en kraftig øvelse i sosial transformasjon for en kultur som hadde blitt feid inn i nazismen.
Da Vest-Tyskland annekterte øst i 1990, begynte en prosess for å undergrave antifascismens fremskritt utviklet i DDR. Buchenwald var ground zero for denne øvelsen.
For det første ble lederskapet i Buchenwald en kontrovers. Dr. Irmgard Seidel, som tok over etter tidligere KPD-fange Klaus Trostorff i 1988, fant ut at hun hadde fått sparken gjennom en avisartikkel. (Ved å undersøke SS-opptegnelser, hadde Dr. Seidel oppdaget at det var 28.000 kvinnelige fanger i Buchenwald som jobbet som slavearbeidere, hovedsakelig i våpenfabrikkene).
Hun ble erstattet av Ulrich Schneider, som deretter ble fjernet da det ble avslørt at han hadde vært medlem av kommunistpartiet i Vest-Tyskland. Schneider ble etterfulgt av Thomas Hofmann, som var tilstrekkelig antikommunistisk til å tilfredsstille de nye politiske lederne.
For det andre måtte den antifascistiske orienteringen av offentlig minne endres, for å oppmuntre til antikommunisme, for eksempel ved å bagatellisere minnesmerket over Thälmann. En ny vekt ble lagt på sovjeternes bruk av Buchenwald for å fengsle nazistene.
Historikere fra Vest-Tyskland begynte å skrive beretninger som sa at det var Pattons soldater, ikke fangene, som befridde leiren (dette var for eksempel tolkningen av Manfred Overeschs innflytelsesrike Buchenwald und die DDR. Oder die Suche nach Selbstlegitimation (Buchenwald og DDR. Eller, Søken etter selvlegitimering), 1995.
I juni 1991 ledet den tyske kansleren Helmut Kohl en seremoni for å installere seks store kors for ofrene for «det kommunistiske terrordiktaturet» og snakket om nazistenes forbrytelser som om de var identiske med Sovjetunionens handlinger.
Mellom 1991 og 1992 ledet den tyske historikeren Eberhard Jäckel en kommisjon for å omskrive Buchenwalds historie, blant annet ved å beskylde de kommunistiske fangene for å samarbeide med nazistene, og for å minnes «ofrene» for det antifascistiske fengselet. Dette var en offisiell omorganisering av historiske fakta for å heve fascister og undergrave antifascistene.
Slik historisk revisjonisme har nådd nye høyder de siste årene. Diplomatiske representanter fra Russland og Hviterussland – to tidligere sovjetrepublikker – har ikke blitt invitert til de årlige minnearrangementene.
I taler holdt ved minnesmerket, har talere likestilt nazistenes konsentrasjonsleirer med sovjetiske arbeidsleirer. Og mens israelske flagg har blitt vist åpent i Buchenwald, har besøkende som bærer keffiyeh – palestinaskjerf, blitt utestengt fra lokalene, og enhver omtale av folkemordet i Palestina har blitt irettesatt.
På 1950-tallet gikk kommunistiske kunstnere sammen for å bygge et sett med minnesmerker i Buchenwald, til minne om kampen mot fascismen. Skulptørene René Graetz, Waldemar Grzimek og Hans Kies skapte relieff-støtter, med et dikt av DDRs første kulturminister Johannes R. Becher, risset på baksiden:
Thälmann så hva som skjedde en dag:
De gravde opp våpnene som var gjemt bort
Fra graven reiste de dødsdømte mennene seg
Se armene vidt strakt ut
Se et minnesmerke i mange forkledninger
Fremkaller våre kamper nåtid og fortid
De døde formaner: Husk Buchenwald!
— Maleriene i denne artikkelen er av tidligere Buchenwald-fanger, og fotografiet viser «Fangenes opprør», en stor bronseskulptur av fangene som frigjør seg, laget av Fritz Cremer, som sluttet seg til KPD i 1929.
Denne artikkelen er hentet fra Tricontinental: Institute for Social Research, gjengitt av Consortium News:
Vijay Prashad: The Historical Revision of Buchenwald
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Голый среди волков / Nackt Unter Wolfen (1963)
Ny versjon: Nackt unter Wölfen 2015 deutscher Fernsehfilm, Philipp Kadelbach, Florian Stetter, Peter Schneider
Buchenwald – Store norske leksikon
Vijay Prashad er en indisk historiker, redaktør og journalist. Han er forfatter og sjefskorrespondent i Globetrotter. Han er redaktør for LeftWord Books og direktør for Tricontinental: Institute for Social Research. Han er senior gjeste-stipendiat ved Chongyang Institute for Financial Studies, Renmin University of China. Han har skrevet mer enn 20 bøker, inkludert The Darker Nations og The Poorer Nations. Hans siste bøker er Struggle Makes Us Human: Learning From Movements for Socialism og, med Noam Chomsky, The Withdrawal: Iraq, Libya, Afghanistan and the Fragility of U.S. Power.
