oss 150 kroner!
I et forsvar for sitt innlegg «Når frykt blir til profitt» forsøker Gustav Wilhelmsen å vri seg unna både det jeg og det han selv skriver, mens han glemmer å sette ting i kontekst og perspektiv. Dette gjør at han ser bort ifra den uheldige funksjonen skrivingen hans kan få om den får stå uimotsagt.
Pessimismen
Det store problemet med Wilhelmsens «Når frykt blir til profitt» er at den er gjennomsyret av pessimisme. Dette kommer bl.a. til uttrykk gjennom påstander om at:
«majoriteten av befolkningen frivillig underkaster seg ethvert offisielt narrativ», «Teknologien har muliggjort en døgnåpen «hotline» for enveiskommunikasjon mellom nyhetsindustrien og folks bevissthet, og dette utnyttes til kontinuerlig hjernevasking og indoktrinering av fryktpropaganda.» og«Det beste man kan gjøre er å skru av alt sammen og trekke ut kontakten. Det er tvers igjennom en syk, fiktiv verden, skapt for massekontroll gjennom frykt. Ved å skru av kan man ta tilbake eierskapet til virkeligheten.»
Det er derfor heller ikke rart at Wilhelmsen i sitt lange svarinnlegg ikke forsøker å forklare hvorfor jeg tar feil når jeg påstår at teksten hans er for pessimistisk. For pessimistisk er den åpenbart. Litt rart er det derimot at han nekter for å gi uttrykk for teknofiendtlighet, all den tid han skriver om «enveiskommunikasjon mellom nyhetsindustrien og folks bevissthet» samtidig en rekke facebook-innlegg fra en jusprofessor har snudd oppslutningen om et autoritært lovforslag i stortinget. Åpenbart går ikke kommunikasjonen i samtiden bare en vei.
Rar oppfordring
Hva angår åpningstekstens avsluttende oppfordringer, så fremstår ikke disse som mer gjennomtenkte av hans påstander om «aktiv bevisstgjøring». For hva ønsker han at steigan.nos lesere skal få ut av den? Hvis man tolker teksten som en oppfordring til leseren om å trekke seg unna propagandaen i hovedstrømmen, fordi hen kan bli manipulert av den, så gir den inntrykk av en nedvurdering av lesernes motstandskraft. For hvorfor skulle man la seg manipulere av propaganda som man vet at er propaganda.. En slik tolkning underbygger altså inntrykket av pessimisme ytterligere.
En annen tolkning er å lese teksten som en oppfordring til leseren om å ta innover seg at hen utsettes for propaganda og ikke bør la seg påvirke av den.. Om så er det rart at han ikke bruker mer plass på å avsløre den konkrete propagandaen, slik at det lille mindretallet av steigan.nos lesere som påvirkes, lettere kan se at propagandaen er propaganda.
Tall uten kontekst
Når Wilhelmsen skal forsøke å forsvare sine vurderinger av europeisk våpenindustris betydning tyr han til det billige retoriske trikset: å vise til tall uten å sette dem i kontekst. 29 milliarder dollar høres unektelig mye ut, når man ikke sammenligner tallet med EUs samlede BNP på 29 billioner dollar, altså tusen ganger mer. Den samlede landbruksproduksjonen til EU er for øvrig på en verdi av 717 milliarder dollar, altså over 20 ganger større enn den britiske våpenindustrien. Siden også landbruksindustrien tjener på økte priser som følge av krig, kan man ved hjelp av Wilhelmsens logikk konkludere med at landbruksindustrien spiller en vesentlig rolle i arbeidet med å forgjelde Europa for å ruste det til krig.
For Wilhelmsen gjør lite for å underbygge hvorfor en industri som står for mindre enn 1 % av Europas BNP skal være opphavet til dagens rustningsagitasjon, utover å vise til et enkelt skjema, hvor ny kald krig = økt profitt. Eksistensen av lobbyvirksomhet, taler for eksempel ikke tungt for at den er avgjørende. Å nevne denne som en faktor uten å veie tyngden av den, bidrar først og fremst til å få leseren til å glemme andre relevante forhold, som det massive økonomiske tapet Tyskland har lidd som følge av krigen i Ukraina. Proxykrig mellom Vesten og Russland er noe helt annet enn invasjoner av land som Irak, da førstnevnte fører til dramatisk svekket tilgang på russiske naturressurser.
Rustningpolitikken er ikke i kapitaleiernes interesse
Med andre ord er det ikke i den europeiske kapitaleierklassens interesse at Europa med sine begrensede naturressurser, isolerer seg fra Russland mens de svekker sin konkurranseevne ytterligere med mer enn å fordoble militærutgiftene. Wilhelmsen gjør derfor lite klokt i å snakke om ignorering av økonomiske realiteter, da hans eget innlegg er en oppvisning i nettopp det. I tillegg til å ignorere økonomien ignorer han også historien når han for eksempel skriver:
«Kjønnøys forsøk på å løfte politikken ut av det kapitalistiske systemet vitner om et nesten rørende tillitsforhold til beslutningstakeres autonomi.»
Man skal ikke gå lengre tilbake enn til lockdownperioden i 2020-22 for å finne et eksempel på at politikerne kan handle i uoverensstemmelse med det kapitalistiske systemet og dets såkalte lover. I 2020 ble samfunnet stengt ned mens økonomien gikk inn i den største krisen siden 1930-tallet. Forskjellen var at krisen i 2020-22 var skapt av politikernes egne beslutninger, ikke det kapitalistiske systemet, som Wilhelmsen i sin pessimistiske skriving fremstiller som uoverskridelig. Men allerede på 1940-tallet fikk verden se Adolf Hitler overskride både det kapitalistiske systemet og hele det tyske folks interesser, da han satte i gang et av historiens mest ambisiøse og urealistiske prosjekter som endte i ruin.
Hadde Wilhelmsen reflektert mer over dette – istedenfor å fremme malplasserte påstander om «klassisk interessekamp» – ville han kanskje ha sett at europeiske politikere i dag er grepet av en lignende desperasjon som gjør at de ønsker å sette i gang en rustningspolitikk, som i beste fall vil gjøre Europa til et museum. At næringslivet skal være grepet av den samme desperasjonen, all den tid de ikke har investert av egen troverdighet i fortellingen om at «Ukraina må slå Russland militært i den sivilisatoriske kampen mellom autoritære og demokratiske krefter», er det liten grunn til å tro. Derfor trenger man ikke se så mørkt på mulighetene for å få stoppet den irrasjonelle rustningspolitikken, selv om man ikke kan ta seieren for gitt.
Noen metoder er bedre enn andre
Av nevnte grunner ser jeg ingen grunn til å gå tilbake på påstanden om at Wilhelmsens åpningstekst er for pessimistisk. Om Wilhelmsen ønsker å bevisstgjøre folk om hvordan politiske aktører skaper frykt, vil jeg råde ham til heller å gå løs på den konkrete propagandaen som serveres, slik at han kan hjelpe folk med å avsløre den og bidra med nyttige redskaper i kampen for en lysere fremtid.
Avsluttende kommentar om kilder og proporsjoner
Wilhelmsen skriver et unødvendig langt innlegg med en kildeliste på 15 tekster. Det har liten hensikt å gå inn på alt dette, men for å ta et eksempel så kan man se på hans påstand om at produsenter av atomvåpen bruker mer enn 118 millioner dollar på lobbyvirksomhet i USA og Frankrike. Disse firmaene er altså firmaer som Lockhead Martin, som i all hovedsak jobber opp mot en amerikansk stat som er langt mer tjent med økte forsvarsutgifter enn Europa, da for eksempel krig i Europa kan føre til at europeiske bedrifter flytter til USA. Å ignorere denne interesseforskjellen mellom Europa og USA tjener neppe til klarhet.
I tillegg sier 118 dollar svært lite, når det ikke ses i lys av andre tall. Den samlede summen som har vært brukt på lobbyvirksomhet i USA siden 2008 har i snitt vært 3.3 milliarder dollar. Ser man på oversikten over hvor mye hver sektor bruker på lobbyvirksomhet kommer forsvar nede på 9. plass. De tilsvarende tallene for EU er 343 millioner euro i samlede lobbyutgifter, og 6.7 millioner for europeisk våpenindustri.
Jeg tror jeg har mine ord i behold hva angår våpenindustriens begrensede innflytelse sammenlignet med politiker- og medie-eliten.
