oss 150 kroner!
Det er særlig tre ting som har overrasket meg når det gjelder koronaepidemien. Det første er at myndighetene i det ene demokratiske landet etter det andre har vært i stand til å etablere drastiske nedstengninger av økonomisk aktivitet og innstramninger i mellommenneskelig samkvem på en måte som jeg bare trodde var mulig i politistater. Det andre er at disse tiltakene ikke har resultert i massiv motstand fra sivilbefolkningen eller i det minste fra sterke krefter innen det private næringsliv. Det tredje er at tilhengerne av myndighetenes bestemmelser synes helt å mangle perspektiv når det gjelder koronaepidemiens alvor sammenlignet med for eksempel influensaepidemier og skadevirkningene av tiltakene. Det virker som om evnen til å avveie konsekvenser av de politiske beslutningene (trade off vurderinger) er fraværende.
(Denne artikkelen ble skrevet i oktober 2020 og har ikke tidligere vært publisert. Den inngår i Pandemiboka av Halvor Næss.)
Hvordan kunne myndighetene i land etter land fatte beslutninger som kommer til å ha enorme skadevirkninger i lang tid framover? Koronakrisen kom brått og uventet. Det er gjort vitenskapelige studier som tyder på at politikerne i den første fasen handlet under panikk, og det er kanskje forståelig (1). Verstefallsmodeller ble lagt til grunn for beslutningene. Men vi vet mye mer om koronaviruset nå enn i mars 2020 og videreføring av politikken kan ikke lenger forklares av panikk.
Koronakrisen viser at politikerne, i hvert fall på kort sikt, har mer makt enn mange med meg trodde var tilfellet. Mange blir politikere fordi de søker å kontrollere vanlige mennesker enten av maktsyke eller fordi de tror det er nødvendig for samfunnsutviklingen. Koronakrisen ga politikere av denne avskygning en unik mulighet til å styre og kontrollere mennesker ved å spre frykt. For politikere som vil kontrollere andre mennesker er derfor koronaepidemien en gylden mulighet til å øke sin maktutfoldelse. Dessverre hjelper media med fryktspredning da frykt selger.
Men jeg tror at koronapolitikken også drives av andre krefter. Jeg har jobbet i det offentlige helsevesen i nærmere 40 år. Det offentlige helsevesen er et monopol hvor reguleringer har tiltatt i stor grad. Målstyring, ventelistegarantier, nasjonale retningslinjer, pasientrettighetsloven og mye mer styrer vårt arbeid. Utredninger og behandling er i avtagende grad bestemt av enighet mellom lege og pasient. Tvert imot må jeg som lege mer og mer forholde meg til forventninger skapt av myndighetene gjennom reguleringer. Særlig er unge leger redd for å gjøre feil i forhold til offentlige retningslinjer, og pasientens ønsker og behov må underordnes dette. Legerollen er derfor i økende grad underordnet antatte forventninger og bestemmelser fra helsemyndighetene og i mindre grad pasientenes ønsker. Foreløpig har norske pasienter stor tillitt til både helsevesenet og helsemyndighetene så konfliktnivået mellom pasienters ønsker og helsevesenets tilbud er lavt, (men jeg tror ikke dette vil vare).
Jeg har en mistanke om at politikere og byråkrater er utsatt for lignende forventninger som det leger er. Politikere og byråkrater inntar roller definert av lover, reguleringer og forventninger delvis formidlet av media. En helsebyråkrat har som hovedoppgave å fremme folkehelsen. Dette minner om at leger i dag foretar sine valg i forhold til antatte forventninger fra myndighetene og ikke i likeverdig samhandling med pasientene.
Upublisert oktober 2020
Kommentar
Helsebyråkrater har i ettertid forsvart sine anbefalinger overfor regjeringen ved at de kun var premissleverandører for medisinske data og at tiltakenes konsekvenser på andre områder som næringsliv, skole, reisevirksomhet med mer var utenfor deres mandat (2). Dette er forståelig, men regjeringen sørget ikke for kost-nytte analyser av tiltakenes konsekvenser på andre områder. Medisinske anbefalinger ble tillagt alt for stor vekt etter min mening. Myndighetene underkastet seg medisinske «eksperter» som nærmest ble opphøyet til yppersteprester.
Referanser
1. A. Sebhatu, K. Wennberg, S. Arora-Jonsson, and S.I. Lindberg, Explaining the homogeneous diffusion of COVID-19 nonpharmaceutical interventions across heterogeneous countries. PNAS 117 (2020) 21201-21208.
2. Editor, Francis Collins Has Regrets, but Too Few, WSJ, https://www.wsj.com/articles/francis-collins-covid-lockdowns-braver-angels-anthony-fauci-great-barrington-declaration-f08a4fcf, 2023.
Les:
Pandemiboka – kritiske refleksjoner over statens håndtering av koronapandemien
Andre artikler av Halvor Næss.
