oss 150 kroner!
Norske toppolitikere har lært seg et felles språk. Ikke for å informere – men for å kontrollere samtalen. Når kritiske spørsmål stilles, blir de ikke møtt med ærlige svar, men med strategiske grep: forflytning, tåkelegging og retorisk avsporing. Tre politikere er særlig interessante å se i dette lyset: Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug. Ulike stiler, samme funksjon – de beskytter makten fra folkelig innsyn.
Av Rune Andersen, leserinnlegg.
Erna Solberg: Konsensusens dronning
Erna er ekspert på å pakke inn maktbruk i pedagogiske vendinger. Når hun blir utfordret, svarer hun ofte med: «Jeg forstår at folk er bekymret, men…» eller «Dette er komplekst og krever helhetlige løsninger». Hensikten er ikke å svare – men å omformulere spørsmålet til noe mer ufarlig. Hun anerkjenner, nikker – og leder publikum bort fra kjernen. Kritikk forvandles til en slags læringssituasjon, der politikeren blir ekspert og folket blir elever.
Jonas Gahr Støre: Akademisk tåkeprat og ordflukt
Jonas bruker en annen teknikk: intellektualisering og vaghet. Han elsker ord som tillit, solidaritet, kompleksitet og balanse. Når han presses, svarer han gjerne: «Det er viktig å ha flere perspektiver i denne typen diskusjoner» eller «Dette er en pågående vurdering hvor vi må se helheten i sammenheng med utviklingen». Han snakker ofte lenge – og sier lite. Målet er ikke å overbevise, men å trette ut. Kritikk løses opp i abstrakte begreper og meningsfattige vendinger.
Sylvi Listhaug: Direkte, men selektiv
Sylvi fremstår som en motpol – hun er direkte, tabloid og kampklar. Men også hun unngår kritikk ved å bytte tema. Når hun utfordres på Høyres støtte i viktige saker, sier hun gjerne: «Vi er det eneste partiet som tør å si det folk tenker». eller «Vi snakker om strømprisene, mens de andre later som ingenting». Hun vender samtalen til egne talking points – uansett hva hun blir spurt om. Det skaper inntrykk av handlekraft, men bygger på avledninger snarere enn reelle svar.
En felles strategi
De tre representerer ulike politiske retninger, men retorisk har de én ting til felles: Når makten utfordres, brukes språket som skjold – ikke som vindu. Spørsmål glir unna, kritikk nøytraliseres, og publikum sitter igjen med følelsen av å ha blitt hørt – uten at noe er endret. Når politikere tåkelegger, er det pressens plikt å skjære gjennom – ikke å gjenta tåka. Hvis de unnlater det, er det lojalitet, ikke journalistikk.
