oss 150 kroner!
Jeg glemmer aldri min biltur fra Helsinki til Moskva i 1972. Kartet fortalte meg at etter St Petersburg fører veien over Valdaj, et høydedrag som utgjør et vannskille. På vestsiden renner elvene ut i Østersjøen, på østsiden kan man nå Svartehavet og Det kaspiske hav. Her hadde vikingene trukket sine skip over land. Gitt min interesse for historie ville jeg gjerne se dette stedet. Men hvor var det?
Av Jan-E. Askerøi, forfatter av boken “Russland, Vesten og Ukraina. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming”
Etter et par timers kjøring fortalte et veiskilt meg at nå var jeg kommet til Valdaj. Dette øyeblikket gjorde et uutslettelig inntrykk. For stigningen hadde nemlig vært så svak at jeg faktisk nesten ikke hadde merket den. Med høydedrag hadde jeg ubevisst trolig ventet meg noe i likhet med Holmenkollen. Til gjengjeld forsto jeg der og da at det faktisk er mulig å trekke skipene over land ved et slikt vannskille. Og senere forsto jeg noe kanskje langt viktigere, nemlig geografiens og historiens betydning for russernes invasjonsfrykt.
Russernes invasjonsfrykt
Russerne fremholder stadig at de opplever seg omringet og truet. Det er et faktum. Men har de noen grunn til det? Er Russland virkelig omringet og truet? I Vesten avfeies russernes sikkerhetsbekymringer som sutring, som en bevisst villedende taktikk eller som paranoia. Eller bekymringene avvises hånlig som Putins begrunnelse for at Russland trenger en sterk leder.
La oss betrakte saken nærmere.
I hele området vest og syd for Ural åpner et enormt sletteland seg i alle retninger. Her finnes det ingen naturlige grenser i form av ørken, fjell eller vann. Landskapet gjør det vanskelig å forsvare verdens største land. Grensene er lange og naboene mange. I tillegg byr dette relativt tynt befolkede landet på betydelige naturressurser. Alene, lett tilgjengelig og rikt på ressurser har Russland alltid fristet erobringshungrige naboer. Og med ett unntak er alle invasjonene kommet vestfra. (FOTNOTE: Hermann Ploppa: ‘Der Griff nach Eurasien. Die Hintergründe des ewigen Krieges’. Oversatt: ‘Jakten på herredømmet over Eurasien. Bakgrunnen for den evige krig’.)
Alle vet jo hvor ofte Russland er blitt angrepet siden nederlaget til svenskekongen Karl den 12. ved Poltava i 1709 og alle kjenner til de ufattelige lidelser som senere ble det russiske folk til del, særlig i det forrige århundre. Men hvor mange av oss kan forfølge historien bakover til 1200-tallet? Jo, riktig – det var i 1237 at mongolene invaderte Russland. Men deretter var den nordlige delen av landet konstant truet av svenskene i Finland, den tyske ridderorden i Estland-Latvia og endelig av det mektige Storhertugdømmet Litauen. Gjennom hele Middelalderen drømmer Sverige om å beherske sjøveien til Novgorod. Fra 1150 til 1450 var Sverige i krig med Novgorod 26 ganger og med de tyske riddere 11 ganger. (FOTNOTE: Politikens ‘Russlands historie’, b. 1).
Når den historiske erfaring er overveldende entydig gjennom så lange tidsrom, tror psykologene at landets innbyggerne opptar denne erfaring nærmest som en del av sin personlighet. På samme måte som et menneske aldri blir kvitt barndommen sin, kan et land umulig glemme sin historie. Kan dette være forklaringen på russerens invasjonsfrykt? Naturlig nok har en nordmann, en engelskmann eller en amerikaner som bor i land med en helt annen geografi og historie, problemer med å ta en slik livsfølelse på alvor. Men jeg tror at russernes invasjonsfrykt er reell og at Vesten må ta den på alvor.
Denne frykt næres av stadige vestlige utspill som krever at Russland må “balkaniseres”. For eksempel tok Polens president Andrzej Duda den 17.6.2024 til orde for å dele opp Russland i 200 «etniske stater». For ham er nemlig Russla“et nasjonenes fengsel”. Kaja Kallas, EUs ‘utenriksminister’, sa på YouTube 27.6.2024 at Ukrainas seier betyr “å dele Russland opp i småbiter” (“break Russia into pieces”). Videre anbefaler Zbigniew Brzezinski Russland å forvandle seg til “en løs konføderasjon – sammensatt av det europeiske Russland, en sibirsk republikk og en republikk i Det fjerne østen”, jfr boken ‘The Grand Chessboard’ (1997).
Natos generalsekretær Stoltenberg tok aldri russernes invasjonsfrykt på alvor. Istedenfor forsikret han om at de ikke hadde noe å frykte fordi Nato er en forsvarspakt. Hadde han forsøkt å sette seg inn i russernes situasjon, ville han forstått at så enkelt er det ikke.
Russernes røde linjer
Satt på spissen ser det ut til at det i dypet av den russiske folkesjel lever en følelse av å være omringet av overlegne fiender som når som helst kan starte nye kriger. Således blir russerne tvunget til å stille spørsmålet: Hvordan skal vi forsvare oss?
Bjørgulv Braanen skriver i Klassekampen 5.3.2014: “Russland har en grunnleggende frykt for at landet skal bli invadert av utenlandske hærstyrker. Å sikre grensene ved å omgi seg med et belte av vennligsinnede stater har vært et konstant element i russisk utenrikspolitikk siden tsartiden”.
Vennligsinnede stater er det lite av. Professor Tormod Heier tror at uten ‘fremskutte posisjoner’ ville det trolig gått galt for Russland i 1709, 1812 og under første og andre verdenskrig. For russerne er derfor «krigføring på randstatenes territorier en del av det nasjonale overlevelsesinstinktet«. Det er kategorisk umulig for russerne å godta fiendtlige baser i randstater som Ukraina (FOTNOTE: Se Klassekampen 8.12.20 og 19.1.2021).
Professor Ola Tunander skriver i et innlegg i Klassekampen 20.6.2022: “Sett fra russernes synsvinkel er fremskutte fiendtlige baser, særlig med atomvåpen, alltid blitt ansett som en eksistensiell trussel […]”.
Med sitt enorme territorium satser Russland på dybdeforsvar, også kalt fremskutt forsvar eller buffersoner. Det gjelder å vinne tid til å få samlet sine styrker, det gjelder å strekke fiendens forsyningslinjer til bristepunktet. Og det gjelder naturligvis varslingstiden, en rakett mot Moskva avfyrt fra Kharkov bruker kortere tid enn om den hadde vært avfyrt fra Ramstein. Derfor kalte russerne Nato-vedtaket av 2008 om ukrainsk og georgisk medlemskap for en “eksistensiell trussel”. Tydeligere kan det ikke sies. Men forgjeves.
Den 17. desember 2021 fremla russerne et forslag til en ny europeisk sikkerhetsordning. Hadde USA og Nato vært villige til å forhandle, kunne krigen i Ukraina trolig vært unngått. Noen dager senere konstaterte Julie Wilhelmsen i Klassekampen at “ingen (av de russiske) forslagene er nye eller overraskende” og konkluderte slik: «I praksis koker det ned til hvorvidt USA og Nato er villige til å anerkjenne at Russland har en interessesfære som strekker seg utenfor deres egne grenser”. – Bidens svar var klart og entydig: “Vi aksepterer ingen røde linjer fra Russland”.
Mens amerikanske sikkerhetsinteresser blir tatt for noe naturgitt, blir russiske sikkerhetsinteresser tolket som russisk ekspansjonstrang og imperialisme. Men kanskje har nå president Trump slått inn på en ny linje.
USAs interessesfærer
I desember 2021 påpekte den norske toppdiplomaten Kai Eide, tidligere norsk Nato-ambassadør, i en kronikk i VG at alle stormakter holder seg med interessesfærer, ikke minst amerikanerne selv. Hvor er de?
“For amerikanerne inkluderer begrepet (homeland defense) det fremskutte forsvaret de har i Europa, Asia, Sør-Amerika, Afrika og Arktis”, forteller oberst Terje Bruøygard til Aftenposten 22.8.2022. Totalt har USA ca 800 utenlandske militærbaser. Å forsvare disse basene er naturligvis en del av den nasjonale sikkerhet. Således omfatter USAs nasjonale sikkerhetsinteresser paradoksalt nok mesteparten av kloden.
Som Natos generalsekretær hevdet Stoltenberg til stadighet at ethvert land fritt kan bestemme hvilken sikkerhetspolitikk de vil følge. En opprørt Kai Eide skriver i Klassekampen 25.5.2022: «Når NATOs generalsekretær gjentatte ganger hevder dette, lyver han”. For eksempel plasserer Monroe-doktrinen hele den vestlige halvkule innenfor amerikanernes røde linjer. Så minner Kai Eide om Cuba-krisen og tilføyer: «Hva ville USA sagt i dag hvis Canada, Mexico eller Venezuela ville inngå en forsvarsallianse med Kina?”
Ukrainas sikkerhetsinteresser
Intet land kan flykte fra sin geografiske plassering. Ukraina grenser til verdens største land. Russland og Ukraina deler Europas lengste fastlandsgrense. Disse fakta kan ikke ignoreres.
I flere artikler tar Tormod Heier for seg Ukrainas utenrikspolitiske alternativer. Han mener at landet kun har tre valg. Det første er å slutte seg til og bli en del av Russland. Det synes utelukket. Det andre er å føre en anti-russisk politikk. Det er den politikken Zelenskyj har fulgt. Ikke bare i utenrikspolitikken, men også når det gjelder behandlingen av landets russiske minoritet med hensyn til språk, religion, politiske rettigheter og løfter om en autonom status. Men gitt geografien og styrkeforholdet er en anti-russisk politikk kun mulig hvis man underkaster seg en tredje makt, i dette tilfelle USA og Nato.
Det tredje alternativ er nøytralitet, en bestrebelse på samtidig å opprettholde best mulig forbindelser så vel med øst som med vest. Men nøytralitet er ikke bare lett. Det fikk Janukovitsj merke til fulle. Heier legger til at hvis du bor i et grenseland mellom Europa og Russland og vil unngå krig, er du tvunget til å bygge bro, finne kompromisser samt balansere mellom motstridende syn og kryssende interesser. I tillegg trengs hjelp fra omgivelsene. Thorbjørn Jagland skrev i Klassekampen 9.12.2021: “EU og NATO må hjelpe Ukraina og Russland til å bli gode naboer”. Videre konstaterte han at “det viktigste aktivum for en nasjonalstat er å ha gode naboer”. Dessverre har dette ikke vært Vestens politikk.
En forutseende, men mer brutal John Mearsheimer sa det slik allerede i september 2015: “If Ukraine goes along with the US hardline policy and refuses to compromise with Russia, their country will be wrecked” (“Hvis Ukraina fortsetter å følge USAs ‘hard line policy’ og nekter å inngå kompromisser med Russland, vil deres land bli ødelagt”.)
Ut fra et slikt perspektiv skyldes krigen langt på vei Ukrainas og vestlige forbundsfellers feilslåtte politikk.
Europas lengste fastlandsgrense
Grensen mellom Russland og Ukraina er Europas lengste fastlandsgrense og teller 2.295 km. Til sammenligning er Europas nest lengste landegrense på 1.630 km. Ja, det er den som skiller Sverige fra Norge.
Hva er det spesielle med denne grensen bortsett fra lengden?
For det første minnes det om at heller ikke denne grensen byr på noen naturlige geografiske barrierer. Videre er russisk og ukrainsk nært beslektede språk. Man må derfor anta at befolkningen i grenseområdene enten er tospråklige – eller at de i hvert fall forstår hverandre.
Før 2014 bodde det anslagsvis 6 millioner ukrainere i Russland. Det var den tredje største folkegruppen. Siden 2014 har 3 millioner flyktet fra Donetsk og Lugansk til Russland. Hvis dette er riktig, har omtrent 9 millioner av dagens russiske befolkning sine røtter i Ukraina. Og hvor mange russisk-språklige bor det i Ukraina? Fremdeles kan det dreie seg om så mange som 9 millioner. Til sammen kan det altså dreie seg om 18 millioner mennesker med en blandet bakgrunn. Hvor mange russere er ikke gift med en ukrainer, hvor mange ukrainere har ikke russiske slektninger i familien? Kanskje blir det ikke helt galt å bruke begrepet broderfolk likevel?
Fra 1667 og helt frem til 1991 har størstedelen av det nåværende Ukraina ligget under Russland. I disse drøye 300 årene kan denne rekordlange grensen umulig ha vært en riksgrense. Kan den heller sammenlignes med en fylkesgrense? Trengte russere og ukrainere i disse årene tillatelse til å krysse grensen? Ikke vet jeg, men tvilen er der. For helt fra 500-tallet og frem til 1800-tallet ble området faktisk kalt Lille-Russland. Men like talende er dagens navn, Ukraina. Det betyr ‘på (ut)kanten’, altså grenseland. Allerede etymologisk er Ukraina en del av Russland, selv om det dreier seg om periferien. Samhørigheten mellom Ukraina og Russland går altså helt tilbake til de slaviske språks røtter.
Ukrainas betydning for Russland
Hvorfor er Ukraina så viktig for Russland? Her minnes det om randstater og buffersoner, røde linjer, flåtebasen i Sevastopol, naturressurser og de mange millioner mennesker med tilknytning til begge land. Men trolig stikker Ukrainas betydning for russerne dypere.
I boken ‘Det store sjakkbrettet’ (1997) insisterer Brzezinski på at Ukraina utgjør «det alvorligste tap” for Russland. Tapet setter nemlig en strek over mere enn 300 års russisk historie. Ukrainas uavhengighet utfordrer «selve kjernen i russernes selvforståelse, den at Russland er den guddommmelige fanebærer for en felles panslavisk identitet”.
Her tror jeg Brzezinski ikke lodder dypt nok og at han er for opptatt av sin geostrategiske tenkning. Vi må aldri glemme at Kiev er alle russiske byers mor og at kristningen av Russland begynner med at storfyrst Vladimir I av Kiev lar seg døpe i 998. Et russisk ordspråk lyder: «Russeren har sterk tro, men går troen i stykker, dør han”. Ikke noe annet land kan meg bekjent vise til et tilsvarende ordspråk. Mitt poeng er at selv i dag har troen et mye sterkere tak på russiske mennesker enn på moderne vesteuropeere. Rudolf Steiner (1861-1925) kalte russerne for ‘Kristus-folket’.
Jeg tror at dagens russere stadig fornemmer Ukrainas religiøse og historiske betydning. Kanskje er det blitt en ryggmargsfølelse, kanskje ligger det i folkesjelen. Russerne vil alltid anse Ukraina som Russlands fødested.
Alt dette og mere til omtales i boken “Russland, Vesten og Ukraina. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming”.
