Pedagogisk nødhjelp til en akademiker i villrede

25. april 2025

French,Army,Caesar,Self-propelled,Howitzer,Truck,At,The,Paris,Air — Caesar, en fransk mobil haubitzer.

For halvannen uke siden skrev jeg et leserinnlegg om hvordan frykt har blitt en forretningsmodell. [¹] Med våpenindustrien som inngangsport, pekte jeg på et større system der ulike aktører maner fram frykt for å styre folks virkelighetsoppfatning. Tre dager senere dukket det opp en tekst signert Eirik Kjønnøy, som hevder å kritisere mitt innlegg, men som i praksis kritiserer en versjon han selv har diktet opp. [²] Det han kritiserer finnes ikke i teksten min. Her forklarer jeg hvorfor, og hva som faktisk står på spill.

Det er mye man kunne kommentert i Kjønnøys tekst, men jeg vil begrense meg til å kommentere fire hovedpunkter:
– En farlig bagatellisering av våpenindustriens innflytelse og påvirkning, kombinert med en naiv tro på at politiske beslutninger er upåvirket av penger og makt.

– En selvmotsigende argumentasjon, der våpenindustrien på mystisk vis blir en manifestasjon av Schrödingers katt: både en aktør blant «de største fryktprodusentene», samtidig som den ikke påvirker offentlig mening – avhengig av hva Kjønnøy trenger den til i øyeblikket.

– En fiksjonalisering av mitt budskap, brukt som springbrett for hans egen posisjonering og moralske belæring av leserne.

– Et autoritært, moraliserende språk som krever lydighet framfor forståelse.

Kjønnøy påstår at den europeiske våpenindustrien knapt finnes

Å hevde at den europeiske våpenindustrien «knapt finnes», som om den er et slags Loch-Ness monster i et blomsterbarn-EU, er fullstendig feilaktig og farlig villedende. Det er ikke bare en bagatellisering av en økonomisk og geopolitisk maktfaktor som i høyeste grad setter premisser for Europas utvikling, men en total fornektelse av både geografi og økonomiske realiteter.

Det finnes en mengde kilder og tall som motbeviser Kjønnøys lettvinte påstand. La oss se på noen nøkkeltall. Tallene taler for seg selv:

– De europeiske våpenprodusentene omsatte i 2023 for over 159 milliarder euro. Etter dagens kurs tilsvarer dette beløpet nærmere 2 000 milliarder kroner – altså 2 billioner i norsk tallforståelse. [³]

– Frankrike er per mars 2025 verdens nest største våpeneksportør, kun slått av USA. [⁴]

– Den europeiske våpenindustrien sysselsetter rundt 600 000 personer (per 2023). [⁵]

– Storbritannias og Europas største, og verdens sjette største våpenprodusent, BAE Systems, hadde alene en våpenrelatert omsetning på 29,8 milliarder dollar i 2023. Dette tilsvarer om lag 319 milliarder norske kroner. Det er nesten tre ganger Norges forsvarsbudsjett. [⁶]

Å si at den europeiske våpenindustrien «knapt finnes» lar seg rett og slett ikke forsvare i møte med faktagrunnlaget. Disse tallene er hverken kontroversielle eller uklare. De er offentlig tilgjengelige, grundig dokumenterte og gjenspeiler den faktiske økonomiske og industrielle tyngden Europa har på dette området.

For ordens skyld kan vi se på noen tall som på en annen måte belyser industriens størrelse og innflytelse:

– I en undersøkelse fra 2024 rapporterte 90 prosent av de undersøkte våpenprodusentene at de hadde ansatt flere heltidsansatte for å representere og ivareta sine interesser i Brussel, hvor EU har sitt hovedkvarter. Våpenprodusentene Thales (Frankrike) og Leonardo (Italia) utvidet sine lobby-team i Brussel fra henholdsvis 3,5 til 10 ansatte og fra 3 til 5 ansatte. [⁷]

– BAE Systems alene hadde over 1200 møter med britiske myndigheter i perioden 2009-2019. Dette tilsvarer nærmere 2,5 møter i uken. [⁸]

– I samme tiårsperiode var det i snitt 1,64 møter per dag mellom våpenprodusenter og høytstående embetsmenn og ministre i Storbritannia. [⁸] [⁹]

Hvis dette er definisjonen av en industri som «knapt finnes», må man spørre seg hva som i så fall skulle kjennetegne en industri som faktisk finnes? Vi ser tydelig at den europeiske våpenindustrien eksisterer og ekspanderer, og setter sitt preg på politikk og økonomi. Den er altså høyst virkelig og kan vanskelig benektes eller marginaliseres.

Dette var bare én av flere påstander som kollapser i møte med faktagrunnlaget. La oss se nærmere på noen flere av Kjønnøys påstander.

Snakkeklassens improteater som sikkerhetspolitikk?

Ifølge Kjønnøy har våpenindustrien «neppe» innflytelse på narrativet om opprustning. Han hevder i stedet at det er «mer rimelig å tro» at narrativet produseres av en «snakkeklasse» av politikere og mediefolk, som driver med storskala improteater for å slippe unna ansvaret for en «forfeilet» håndtering av konflikten i Øst-Europa.

Resonnementet hans bygger på to premisser: a) at den europeiske våpenindustrien «knapt finnes» – noe vi allerede har sett er feil, og b) at EU har uttalt at de ønsker å kjøpe mindre fra USA. Av dette konkluderer han at våpenindustrien «neppe er drivkraften bak narrativet om at Europa må ruste opp».

Dette er en klassisk non sequitur: konklusjonen hans følger ikke av premissene – uavhengig av om premissene i seg selv er riktige eller ei. Selv om en industri skulle være mindre, eller det uttrykkes intensjoner om å redusere kjøp, følger det ikke automatisk at industrien er uten påvirkningskraft. Kjønnøy setter også opp en falsk dikotomi der narrativet enten kommer fra våpenindustrien eller fra «politikere og folk i mediene». I virkeligheten opererer alle disse aktørene i et komplekst, gjensidig forsterkende nettverk. [⁸] [¹⁰] [¹¹] [¹²] [¹³] [¹⁴]

Kjønnøys påstand om at våpenindustrien «neppe» er drivkraften bak opprustningsnarrativet ignorerer et omfattende og veldokumentert system av påvirkning. En lang rekke rapporter viser hvordan våpenindustrien aktivt og systematisk styrer debatten gjennom økonomiske investeringer i lobbyvirksomhet, tenketanker og mediepåvirkning:

En rapport fra Quincy Institute viser at hele 84 % av de 50 mest innflytelsesrike amerikanske utenrikspolitiske tenketankene mottar støtte fra våpenprodusenter eller Pentagon, og blant de ti høyest rangerte har samtlige slike finansielle bånd. [¹⁴] Tenketanker dominerer medienes dekning av konflikten i Øst-Europa, uten at mediene opplyser om deres tette forbindelser til våpenindustrien. [¹¹] Produsenter av atomvåpen brukte hele 118 millioner dollar på lobbyvirksomhet i USA og Frankrike bare i 2023, i tillegg til over 6 millioner dollar på donasjoner til tenketanker som aktivt former debatten om atomvåpen. [¹⁵] I Brussel har våpenprodusentenes lobbyvirksomhet økt betydelig, nærmest «eksplosivt», og en rekke PR- og konsulentselskaper har måttet utvide både bemanning og kapasitet for å holde tritt med etterspørselen fra våpenindustrien. [⁷] Ifølge data fra den belgiske nasjonalbanken har våpenindustriens lobbyorganisasjon ASD underrapportert sitt lobbybudsjett med en faktor på ti. [¹⁶]

Dette er ikke bare «politikere og folk i mediene» som vil unngå å måtte stå til rette for en «forfeilet politikk», slik Kjønnøy hevder. Dette er minst like mye en klassisk interessekamp drevet av økonomiske insentiver og profittmotiv [⁷], der våpenindustrien finansierer alt fra såkalt «uavhengig forskning» til PR-kampanjer og mediekanaler [¹³], med mål om å forme politisk agenda og offentlig mening. Uten våpenindustrien i kulissene hadde ikke opprustningsnarrativet hatt samme momentum.

Kjønnøys forsøk på å løfte politikken ut av det kapitalistiske systemet vitner om et nesten rørende tillitsforhold til beslutningstakeres autonomi. Hans logiske struktur hviler derimot på naiv tillit til overfladisk politisk retorikk, ignorering av strukturelle og økonomiske realiteter, grove analytiske feilslutninger, falske dikotomier, og – som vi straks skal se – selvmotsigelser. Alt dette avslører at han er særdeles lite oppdatert.

Hvis Kjønnøy har tilgang til informasjon som motsier hele den omfattende dokumentasjonen vi har om våpenindustriens profittmotiverte lobbyisme og narrativproduksjon, så burde han dele den.

Kjønnøy snubler i egne premisser

Kjønnøy hevder først at «de største fryktprodusentene ønsker at kritikere skal trekke seg unna», og legger til at «ønsket om passive kritikere ikke er begrenset til våpenindustrien». Med denne ordlyden plasserer han våpenindustrien blant «de største fryktprodusentene», og blant aktørene som både har vilje, agenda og et «ønske om passive kritikere».

Deretter følger han opp med å si at «det neppe er en europeisk våpenindustri … eller den amerikanske … som er drivkraften bak fortellingen om at Europa nå må ruste opp». Altså: våpenindustrien produserer hverken narrativ, fiendebilder eller frykt – den bare eksisterer i kulissene, ifølge ham.

Følger man dette til sin logiske konsekvens, sitter man igjen med en logisk kortslutning i form av to gjensidig utelukkende påstander: Enten er våpenindustrien en aktør blant «de største fryktprodusentene» (den påvirker og «ønsker at kritikere trekker seg unna»), eller så påvirker den ikke offentlig mening og har heller ingen innflytelse. Disse to går ikke sammen. Likevel forsøker Kjønnøy seg på en Ole Brumm-variant – «ja takk, begge deler» – og ender opp med å motsi seg selv innenfor rammen av fem setninger.

Feilrepresentasjon som metode

Det er begrenset hvor lenge det gir mening å oppholde seg i Kjønnøys retoriske landskap. Det er en form for intellektuell omplanting, der man ender opp med å kaste bort tid og ressurser på å rydde opp i feilrepresentasjoner han selv har plantet. Jeg vil likevel si noen ord om hvordan han håndterer – eller snarere omskaper – budskapet mitt.

Kjønnøy mener mye om min tekst, men gjengir aldri mine formuleringer. Derimot omskriver og tolker han meg nokså fritt. I stedet for å diskutere det jeg faktisk formidler velger han å åpne butikk i mitt navn, og benytter en karikatur av min posisjon og mitt budskap som kontrast og tematisk springbrett for sin egen posisjonering og moraliserende belæring av leserne.

Når en tekst om systemisk virkelighetsmanipulasjon forenkles til å handle om krav om «personlig skjermpause», er det ikke fordi teksten er uklar, men fordi forenklingen tjener et retorisk formål. Kjønnøy feiltolker det helt grunnleggende når han reduserer budskapet mitt til en oppfordring om å «koble seg av skjermene». Jeg beskriver en aktiv frigjøring fra et konkret system av manipulerende narrativer, ikke teknologifiendtlighet eller sosial isolasjon. Det å ta tilbake eierskapet til virkelighetsoppfatningen er ikke «passiv tilbaketrekning», men aktiv bevisstgjøring.

Kjønnøy blir dermed et eksempel på prosessen jeg beskriver, der feilaktige narrativ pusles sammen til et springbrett for innsalg av egne løsninger.

Mer enn dette er det ikke nødvendig å si om Kjønnøys omgang med mitt budskap. Men teksten hans byr også på noe annet som fortjener et nærmere blikk: Hvordan Kjønnøy selv benytter autoritære språklige strategier i sin kritikk av autoritære strukturer.