oss 150 kroner!
Mens forhandlinger om en fredsavtale i Ukraina nå i gang, og Washington signaliserer en mulig avspenning med Kreml, gjør europeiske stater alt de kan for å hindre prosessen. Dette skriver den tyske forfatteren og dramatikeren Fabian Scheidler i en artikkel i New Left Review.
Nye sanksjoner innføres mot Moskva. Våpen blir røsjet fram til frontlinjene. Penger frigjøres til opprustning, mens Storbritannia, Frankrike og Tyskland sikter på å øke forsvarsbudsjettene sine til minst 3 % av BNP, og EU planlegger å opprette et «frivillig fond» på opptil 40 milliarder euro for militærhjelp. Macron og Starmer søker å utplassere tropper til Ukraina i tilfelle en mulig våpenhvile, visstnok for å tilby «forsikring» – til tross for at bare nøytrale soldater kan fungere som troverdige fredsbevarere.
Mens noen EU-ledere halvhjertet har anerkjent Trumps krav om diplomati, forblir unionens dominerende posisjon siden februar 2022 – at kampene ikke må ende uten en absolutt seier for Ukraina – stort sett uendret. Dens utenrikspolitiske sjef, Kaja Kallas, har lenge motarbeidet forsøk på å deeskalere konflikten, og erklærte i desember i fjor at hun og hennes allierte ville gjøre «alt som måtte til» for å knuse den invaderende hæren. Hun ble nylig gjentatt av den danske statsministeren Mette Fredriksen, som antydet at «fred i Ukraina faktisk er farligere enn krig». I forrige måned, da forhandlere tok opp muligheten for å oppheve visse sanksjoner for å få slutt på fiendtlighetene i Svartehavet, bekreftet EU-kommisjonens utenrikstalesperson, Anitta Hipper, at «Ubetinget tilbaketrekning av alle russiske militære styrker fra hele Ukrainas territorium ville være en av hovedforutsetningene».
Denne posisjonen ser ut til å anta at Ukraina er i stand til å utrydde russerne og gjenerobre alt landet de har mistet – et krav som åpenbart er totalt frikoplet fra virkeligheten. Allerede høsten 2022 innrømmet general Mark Milley, daværende formann for USAs Joint Chiefs of Staff, at krigen hadde nådd et dødpunkt og at ingen av sidene kunne vinne. Valery Zalushnyi, den gang den øverste sjefen for de ukrainske væpnede styrkene, kom med en lignende innrømmelse i 2023. Til slutt viste selv disse dystre vurderingene seg å være for optimistiske. I løpet av det siste året har Ukrainas posisjon på slagmarka blitt stadig dårligere. Dets territorielle tap øker, og dets gevinster i den russiske regionen Kursk er nesten fullstendig reversert. Hver dag bringer landet nærmere kollaps, ettersom det mister flere liv og hoper seg opp mer gjeld.
Det er lite sannsynlig at Kallas, Fredriksen og Hipper faktisk tror at Russland vil trekke seg fra Donbas og Krim, enn si ubetinget. Ved å insistere på dette som en forutsetning for å oppheve eller til og med endre sanksjoner, tar de i realiteten utsiktene til sanksjonslettelser vekk fra forhandlingsbordet, og mister dermed et av sine mest konkrete virkemidler for å utøve press i forhandlingene. Man skulle kanskje tro at EU ville ha en klar interesse i å slukke brannen på sin egen dørterskel. Likevel fortsetter den å helle mer olje på den, og kompromitterer sine egne sikkerhetsinteresser så vel som Ukrainas interesser. I stedet for å posisjonere seg som en mekler mellom USA og Russland – det eneste rasjonelle alternativet gitt deres geografiske posisjon – fortsetter de å fremmedgjøre seg fra begge stormaktene og øke sin egen isolasjon.
Hvordan forklare denne tilsynelatende irrasjonelle oppførselen? Vijay Prashad mistenker at europeiske eliter først og fremst er opptatt av å bevare sin egen legitimitet. De har investert for mye politisk kapital i dette målet om «seirende» fred til å trekke seg nå. Det er fortsatt for tidlig å si hva slags avtale Kreml ville akseptere, gitt sin sterke posisjon på slagmarka. Men skulle Moskva gå med på en våpenhvile, så ville fortellingen som EU har formidlet de siste tre årene – at det er umulig å forhandle med Putin, at han er fast bestemt på å erobre andre europeiske stater, at militæret hans snart vil falle fra hverandre – bli fatalt undergravd. På det tidspunktet ville det bli reist en rekke vanskelige spørsmål. Hvorfor nektet for eksempel EU å støtte fredsforhandlingene i Istanbul våren 2022, som hadde en betydelig sjanse til å få slutt på konflikten, forhindret hundretusenvis av ofre og spart Ukraina for en rekke store nederlag?
En levedyktig fredsavtale vil også skape tvil om den vanvittige opprustningsaksjonen som nå finner sted over hele Europa. Hvis det blir bevist at Russlands mål alltid var strengt regionale, for å garantere landets innflytelse og avverge potensielle trusler på dens vestlige omkrets, kan ikke høyere våpenutgifter lenger rettferdiggjøres med forestillingen om at Kreml planlegger å invadere Estland, Latvia og Litauen før de marsjerer videre vestover. I forlengelsen vil det ikke lenger være like lett å vinne offentlig samtykke for å avvikle velferdsstaten, som Europa visstnok ikke lenger har råd til, for å bygge en krigføringsstat. Oppfordringen til mer innstramminger – uthuling av offentlige helsetjenester, utdanning, transport, klimabeskyttelse og sosiale goder – vil mangle en overbevisende begrunnelse.
Noam Chomsky observerte en gang at prosjektet med å slakte sosiale programmer til fordel for det militærindustrielle komplekset strekker seg så langt tilbake som New Deal. Mens velferdsstaten styrker folks ønske om selvbestemmelse, fungerer som en kontroll mot autoritarisme, genererer krigsstaten profitt og vekst uten ansvar for sosiale rettigheter. Det er derfor det perfekte middel for en europeisk elite som sliter med å reprodusere sin makt midt i en økonomisk stagnasjon, geopolitisk ustabilitet og uregjerlige offentligheter.
En annen grunn til at EU kan være motvillige mot å engasjere seg i konstruktivt diplomati, er imidlertid forholdet til en ny, mer fiendtlig administrasjon i Washington. Hvis EU fastholder at en seirende fred er oppnåelig – vel vitende om at det ikke er det – så kan det presentere et hvilket som helst Trump-meklet kompromiss som et svik. Dette vil tillate Trumps motstandere, både i USA og Europa, å hevde at han har dolket Ukraina i ryggen og har eneansvar for landets territorielle tap – som igjen vil bidra til å skjule de katastrofale feilene til Biden og hans EU-allierte i håndteringen av de tidligere fasene av krigen. Å motsette seg fred blir en nyttig måte å skape historisk hukommelsestap på.
De destruktive effektene av denne strategien kan ikke overvurderes. Det vil styrke krefter i og utenfor Ukraina som enten ønsker å fortsette en uvinnelig krig på ubestemt tid eller sabotere en fredsavtale i ettertid. Det vil øke sannsynligheten for både borgerkrig i Ukraina og direkte konfrontasjon mellom EU og Moskva. Hvis europeiske ledere oppriktig brydde seg om «sikkerheten» til landene sine, ville det vært lurt av dem å erkjenne noen smertefulle sannheter – blant dem at den vestlige tilnærmingen til konflikten har vært en omfattende fiasko, at beslutningen om å fokusere på våpenleveranser og avvise diplomati var en feil og at det unødvendig har forlenget en krig som kunne vært unngått i utgangspunktet. Å sikre fred på kontinentet krever en radikalt annen orientering. EU må endelig engasjere seg i forhandlingsprosessen i stedet for å torpedere den fra sidelinjen.
Originalens tittel:
Preventing Peace
Fabian Scheidler studerte historie og filosofi ved Frie Universität i Berlin og teaterregi ved Frankfurt University of Music and Performing Arts. Han jobber og bor i Berlin som forfatter for trykte medier, TV, teater og opera. I 2009 var han med på å grunnlegge den uavhengige nyhetssendingen Kontext TV, som siden har produsert over 100 sendinger om globale rettferdighetsspørsmål. Han publiserer også i tidsskrifter, inkludert Le Monde diplomatique, Berliner Zeitung, Der Freitag, Taz. Die Tageszeitung, Frankfurter Rundschau, Wiener Zeitung, The Nation, Jacobin, New Left Review, The Progressive, Common Dreams, ZNet, Radio France, Reporterre, Mediapart, Les Terrestres, Revista Contexto, Neue Rundschau og det sveitsiske ukebladet WOZ.
VG: Næringsminister Cecilie Myrseth er i Kyiv for å undertegne frihandelsavtale
07:32 Næringsminister Cecilie Myrseth er i Kyiv sammen med NHO-direktør Idar Kreutzer og Fellesforbundets leder Jørn Eggum for å undertegne frihandelsavtale. – Vårt hovedbudskap er at Norge og norsk næringsliv ønsker å bidra sterkt til Ukrainas frihetskamp her og nå, og til å gjenoppbygge landet etter at krigen er over, sier næringsminister Myrseth til VG. (NRK)
