oss 150 kroner!
29. mars publiserte New York Times en skjelsettende granskning som avslørte hvordan USA var «vevd» inn i Ukrainas kamp med Russland, «langt mer intimt og bredere enn tidligere forstått», med Washington nesten uten unntak som «ryggraden i ukrainske militæroperasjoner». Avisen gikk så langt som å erkjenne at konflikten var en «stedfortrederkrig» – en ugjendrivelig realitet som hittil har blitt aggressivt benektet i hovedstrømsmedier – og kalte den en «omkamp» av «Vietnam på 1960-tallet, Afghanistan på 1980-tallet, Syria tre tiår senere».
Global Delinquents, 4. april 2025
At USA siden februar 2022 har forsynt Ukraina med ekstraordinære mengder våpen, og vært grunnleggende for planleggingen av mange av Kievs militære operasjoner, store og små, er neppe en stor nyhet. Faktisk har elementer av dette forholdet tidligere blitt mye rapportert, med apparatchiks i Det hvite hus som tidvis innrømmer Washingtons rolle. Detaljer om denne bistanden gitt av New York Times-granskningen er likevel enestående. For eksempel ble et dedikert etterretnings-fusjonssenter i hemmelighet opprettet ved en enorm amerikansk militærbase i Tyskland.
Den ble kalt «Task Force Dragon», og forente embetsrepresentanter fra alle vesentlige amerikanske etterretningsbyråer, og «koalisjonens etterretningsoffiserer», for å produsere omfattende daglig målrettings-informasjon om russiske «slagmarkposisjoner, bevegelser og intensjoner», for å «finne» og «bestemme de modneste, mest verdifulle målene» for Ukraina å angripe med vestlig leverte våpen. Fusjonssenteret ble raskt «hele krigens bak-kontor». En navnløs europeisk etterretningssjef ble angivelig «overrasket over å høre hvor dypt viklet inn hans NATO-kolleger hadde blitt» i konfliktens «drapskjede»:
«Et tidlig bevis på konseptet var en kampanje mot en av Russlands mest fryktede kampgrupper, 58. Combined Arms Army. I midten av 2022, ved hjelp av amerikansk etterretning og målrettingsinformasjon, slapp ukrainerne løs et rakettbombardement mot hovedkvarteret til 58. i Kherson-regionen, og drepte generaler og stabsoffiserer inne. Igjen og igjen satte gruppen seg opp på et annet sted, hver gang fant amerikanerne det, og ukrainerne ødela det».
Flere andre kjente ukrainske bredsider, som dronebombardementet i oktober 2022, på havnen i Sevastopol, er nå avslørt av New York Times å ha vært håndverket til Task Force Dragon. I mellomtiden bekreftet nyhetskanalen at hvert eneste HIMARS-angrep utført av Kiev var helt avhengig av USA, som leverte koordinater og råd om «posisjonering av [Kievs] utskytningsramper og timing av deres angrep». Lokale HIMARS-operatører krevde også spesielle elektroniske nøkkelkort» for å avfyre missilene, «som amerikanerne kunne deaktivere når som helst».
Likevel fremhever etterforskningens mest slående passasjer, Londons hovedrolle i å påvirke og administrere ukrainske – og i forlengelsen av amerikanske – handlinger og strategi i konflikten. Både direkte referanser og utvetydige insinuasjoner strødd overalt, peker uunngåelig på konklusjonen at «stedfortrederkrigen» er av britisk påfunn og design. Dersom tilnærmingen mellom Moskva og Washington lykkes, vil det representere den mest spektakulære fiaskoen til dags dato for Storbritannias samordnede konspirasjon, etter andre verdenskrig, for å utnytte amerikansk militærmakt og rikdom for sine egne formål.
‘Rådende visdom’
En spesielt avslørende del av New York Times-granskningen, beskriver utførelsen av Ukrainas motoffensiv i august 2022, rettet mot Kharkov og Kherson. Uventet begrenset motstand fra uthulede russiske posisjoner i disse områdene, gjorde at Task Force Dragons amerikanske militære leder, generalløytnant Christopher T. Donahue, oppfordret Ukrainas feltkommandant, generalmajor Andrii Kovalchuk til å fortsette å presse på, og erobre enda mer territorium. Han motsatte seg dette kraftig, til tross for at Donahue og andre høytstående amerikanske militærtjenestemenn presset de daværende ukrainske væpnede styrkenes, Valerii Zaluzhnyi, til å overstyre hans tilbakeholdenhet.
Deretter var følelsen blant Kievs utenlandske marionettmestere, om at en gylden mulighet til å påføre russerne et enda mer alvorlig slag, hadde gått tapt. Den daværende britiske forsvarsministeren Ben Wallace, spurte Donahue hva han ville gjøre hvis Kovalchuk var hans underordnede. «Han ville allerede ha fått sparken», sa Donahue. Wallace svarte kortfattet: «Jeg ordner dette». På hans direkte krav ble Kovalchuk behørig sparket. Som New York Times forklarer, hadde britene «betydelig innflytelse» i Kiev og praktisk innflytelse over ukrainske embetsrepresentanter.
Dette var fordi, «i motsetning til amerikanerne», hadde Storbritannia formelt satt inn team av militæroffiserer i landet, for å gi direkte råd til ukrainske embetsrepresentanter.Likevel, til tross for at Kiev ikke klarte å kapitalisere fullt ut slik London og Washington ønsket, produserte motoffensivens suksess i 2022, utbredt «irrasjonell eufori». Planleggingen av en ny offensiv i 2023 «begynte dermed med en gang». Den «rådende visdommen» innen Task Force Dragon, var at denne motoffensiven «ville bli krigens siste», med Ukraina som hevdet «direkte triumf», eller Russland som ble «tvunget til å søke fred».
Zelensky skrøt internt: «Vi kommer til å vinne hele denne greia». Planen var at ukrainske styrker skulle kutte Russlands landbro til Krim, før de tok halvøya direkte. Som New York Times skriver, var imidlertid Pentagon-tjenestemenn betydelig mindre begeistret for Kievs utsikter. Denne skepsisen sivet ut i offentligheten i april 2023, via Pentagon Leaks. Ett dokument advarte om at Ukraina ville havne «langt under» sine mål i motoffensiven, og forutså «beskjedne territorielle gevinster», i beste fall.
Den lekkede etterretningsvurderingen tilskrev dette «mangler» i Ukrainas «styrke-generering og opprettholdelse», og omfattende russisk forsvar konstruert etter deres tilbaketrekning fra Kherson. Den advarte om at, «varige ukrainske mangler i trening og ammunisjonsforsyninger sannsynligvis vil belaste fremgangen og forverre tapene». New York Times bemerker at embetsrepresentanter i Pentagon dessuten er «bekymret for [Kievs] evne til å levere nok våpen for motoffensiven», og lurte på om ukrainerne «i deres sterkest mulige posisjon burde vurdere å inngå en avtale».
Selv Task Force Dragons generalløytnant Donahue var i tvil, og tok til orde for «en pause» på et år eller mer for å «bygge og trene nye brigader». Likevel var intervensjon fra britene, ifølge New York Times, tilstrekkelig til å nøytralisere intern motstand mot en ny motoffensiv den kommende våren. Britene hevdet: «Hvis ukrainerne skulle gå uansett, måtte koalisjonen hjelpe dem». Som et resultat ble enorme mengder ublu dyrt, avansert militært utstyr sendt til Kiev, av nesten alle NATOs medlemsland, for dette formålet.
Motoffensiven ble endelig lansert i juni 2023. Nådeløst blitzet av artilleri og droner fra dag én, ble stridsvogner og soldater også rutinemessig sprengt i fillebiter av vidstrakte russisk-utlagte minefelt. I løpet av en måned hadde Ukraina mistet 20% av sine vestlig leverte kjøretøy og panservogner, uten noe resultat å vise til. Da motoffensiven ebbet ut på slutten av 2023, var bare 0,25% av territoriet som Russland okkuperte i den innledende fasen av invasjonen, gjenvunnet. I mellomtiden kan Kievs tap ha oversteget 100.000.
‘Knivsegg’
New York Times rapporterer at «motoffensivens ødeleggende utfall etterlot skadelidende følelser på begge sider», der Washington og Kiev klandret hverandre for katastrofen. En Pentagon-tjenestemann hevder at «de viktige relasjonene ble opprettholdt, men det var ikke lenger det inspirerte og tillitsfulle brorskapet fra 2022 og begynnelsen av 2023». Gitt Storbritannias besluttsomhet om å «holde Ukraina i kamp for enhver pris», var dette virkelig dystre nyheter, som truet med å stoppe all amerikansk støtte til stedfortrederkrigen.
Likevel var det et siste oppfattet ess i Londons erme for å holde Washington investert i stedfortrederkonflikten, og muligens eskalere den til full varm krig med Moskva. New York Times rapporterer at USA i mars 2023, oppdaget at Kiev «i all hemmelighet planla en bakkeoperasjon inn i Sørvest-Russland». CIAs Ukraina-sjef konfronterte general Kyrylo Budanov og advarte om at «dersom han krysset inn i Russland, ville han gjøre det uten amerikanske våpen eller etterretningsstøtte». Han gjorde det likevel, «bare for å bli tvunget tilbake».
I stedet for å avskrekke mot ytterligere inntrengninger, var Ukrainas katastrofale intervensjon i Russlands Brjansk-region et «forvarsel» om Kievs fullskala invasjon av Kursk, 6. august det året. New York Times registrerer hvordan operasjonen fra Washingtons perspektiv, «var et betydelig tillitsbrudd». For det første «hadde ukrainerne igjen holdt dem i mørket» – men verre, «de hadde i hemmelighet krysset en gjensidig avtalt linje». Kiev brukte «koalisjonslevert utstyr» på russisk territorium, og brøt «regler fastsatt» da begrensede angrep inne i Russland fikk grønt lys, noen måneder tidligere.
Som denne journalisten tidligere har avslørt, var Ukrainas Kursk-dårskap en britisk invasjon i alt annet enn navnet. London var sentral i planleggingen, skaffet mesteparten av utstyret som ble utplassert, og annonserte bevisst sin involvering. Som The Times rapporterte den gangen, var målet å markere Storbritannia som en formell krigførende part i stedfortrederkrigen, i håp om at andre vestlige land – spesielt USA – ville følge etter, og «sende mer utstyr og gi Kiev mer spillerom til å bruke dem i Russland».
Til å begynne med distanserte amerikanske tjenestemenn seg sterkt fra Kursk-invasjonen. Imperiets hus-organ, Foreign Policy, rapporterte at Biden-administrasjonen ikke bare var enormt misfornøyd «med å ha blitt holdt utenfor», men «skeptisk til den militære logikken» bak «mot-invasjonen». 16. august forbød Washington Ukrainas bruk av britiskproduserte Storm Shadow-missiler mot russisk territorium. Å sikre bredere vestlig samtykke til slike angrep var angivelig også et kjernemål bak Kievs okkupasjon av Kursk.
Men da Donald Trump seiret i presidentvalget i november 2024, ble Biden oppfordret til å bruke sine «siste, lame-duck-uker» til å gjøre «en mengde trekk for å holde kursen … og støtte hans Ukraina-prosjekt». I prosessen, ifølge New York Times, «krysset han sin siste røde linje», og tillot ATACMS og Storm Shadow-angrep dypt inne i Russland, samtidig som han tillot amerikanske militærrådgivere å forlate Kiev «for kommandoposter nærmere kampene».
Spol frem til i dag, og Kursk-invasjonen har endt i fullstendig katastrofe, med de få gjenværende ukrainske styrkene som ikke ble tatt til fange eller drept, på flukt. I mellomtiden har Bidens flaksende avskjed med brudd på røde linjer, ikke klart å håndgripelig endre balansen på slagmarken i Kievs favør, i det hele tatt. Som New York Times erkjenner, vakler stedfortrederkrigens fortsettelse «på en knivsegg». Det er ingen som vet hva britisk etterretning kan ha på lager for å forhindre at en etterlengtet fred endelig råder, men konsekvensene kan være truende for verden.
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Global Delinquents:
It’s Official: Ukraine Conflict is British ‘Proxy War’
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Kit Klarenberg:
Alle mine undersøkelser er gratis å få tilgang til, takket være sjenerøsiteten til leserne mine. Uavhengig journalistikk krever likevel investeringer, så hvis du tok verdi fra denne artikkelen eller andre, bør du vurdere å dele, eller til og med bli en betalt abonnent. Din støtte blir alltid mottatt med takknemlighet, og vil aldri bli glemt. For å kjøpe meg en kaffe eller to, vennligst klikk på denne lenken.
