oss 150 kroner!
Den dramatiske scenen i Det ovale kontor fredag kveld signaliserer at president Donald Trump frikobler USA fra den «evige krigen» i Ukraina som hans forgjenger Joe Biden etterlot seg. Krigen ser ut til å ende med et knusende nederlag for Vesten, men dens ‘sommerfugleffekt’ på vår utrolig komplekse, dypt sammenkoblede verden vil definere europeisk og internasjonal sikkerhet i flere tiår fremover.
De vestlige mediene som er fiendtlige mot Trump, har grepet muligheten til å karikere ham som en impulsiv skikkelse i et rollebytte med Zelensky. I virkeligheten har Trump imidlertid bokstavelig talt blitt drevet til dette punktet av Biden-administrasjonen.
Den svært ladede emosjonelle reaksjonen fra EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, som her uttrykker sin medfølelse med president Zelensky, taler for seg selv: «Din verdighet hedrer det ukrainske folkets tapperhet. Vær sterk, vær modig, vær fryktløs. Du er aldri alene, kjære president». Trumps avslag på å gi Von der Leyen en avtale kan delvis forklare hennes raseri som en krenket kvinne. (Dette er en henvisning til «Hell hath no fury like a woman scorned» fra et skuespill av William Congreve. Red.) Det ‘kollektive vesten’ befinner seg virkelig ved et veiskille og vet ikke hvilken vei de skal ta. Uten amerikansk luftstøtte og satellittkommunikasjon, vil vestlig troppeplassering i Ukraina være umulig. Selv franske Emmanuel Macron er enig i at troppene hans vil bli kjørt gjennom en kjøttkvern.
Både Von der Leyen og Macron hadde en helt topp en periode som heiagjeng for Bidens krig, men eventuelle videre eventyr i Ukraina vil mildt sagt være suicidale. Ukrainas militære vil kollapse hvis Trump kutter støtten. Ingen av de europeiske maktene vil risikere en kollisjon med Russland.
Trump vet nå at den vestlige fortellingen om Bidens krig er en mengde tullprat spekket med usannheter og direkte løgner, og at krigen bare brøt ut av det djevelske westernkomplottet for å tirre bjørnen, som til slutt ble provosert og slo tilbake.
CIAs kupp i Kiev i februar 2014 var et vannskille som banet vei for en NATO-tilstedeværelse på ukrainsk jord. Det skjedde faktisk forferdelige ting, som har blitt skjøvet under teppet – for eksempel den daværende tyske utenriksministeren (nåværende president) Frank-Walter Steinmeiers tvilsomme forbindelser med de nynazistiske ukrainske gruppene som fungerte som stormtropper i kuppet i 2014. Bare tenk på det groteske i det – en tysk sosialdemokrat som støtter nynazistiske grupper!
Trump vet sikkert at den amerikanske dypstaten hadde satt i gang en agenda for å destabilisere den russiske føderasjonen og splitte den opp slik planen var da Sovjetunionen ble oppløst. Den tsjetsjenske krigen har ingen annen forklaring. Faktisk har Putin anklaget amerikanske agenter for direkte å hjelpe opprørerne.
Bill Clinton-administrasjonen kjørte fram ideen om NATO-utvidelse så tidlig som i 1994. Den kom ut av det blå, men var åpenbart et arbeid som hadde pågått siden oppløsningen av Sovjetunionen. På midten av nittitallet forsto selv Boris Jeltsin at han ble rundspilt. Jevgenij Primakovs retur til Kreml og Jeltsins frieri til Beijing var de sikreste tegnene på en kurskorreksjon.
De som var kjent med sovjetisk historie hadde hele tiden visst at Ukraina ville være teatret der USA ville prøve å besegle Russlands skjebne. Hvis ytterligere bekreftelse var nødvendig, kom det med CIAs fargerevolusjon i Ukraina i 2003, hvor valget ble rigget (slik det skjer i Romania i dag) og videreført til en tredje runde til fullmektigen gikk seirende ut, og ganske vistt brakte Viktor Jusjtsjenko NATO-medlemsspørsmålet på bordet. På NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 insisterte George W. Bush på at alliansen formelt skulle tilby medlemskap til Ukraina!
I dag er det britiske MI6 som setter kursen i Kiev. Zelensky innrømmet nylig at mye av pengene gitt av Biden ganske enkelt «forsvant». Dumme historier om massive tilbakeslag og korrupsjon finnes i massevis. Biden ignorerte dem. Biden-familiens engasjement i Ukrainas underverden er viden kjent. I motsetning til hans løfte tidligere om ikke å gjøre det, følte Biden seg tvunget til å endelig gi en presidentbenådning til sønnen Hunter Biden slik at han ikke skulle havne i fengsel.
Det er tilstrekkelig å si at Zelenskys «strategiske trass» stammer fra hans inngrodde tillit til at vestlige ledere – som starter med Boris Johnson og Biden – som har vært medreisende på korrupsjonstoget i løpet av de siste tre årene av krigen, og som står i gjeld til ham i all evighet.
Aksen mellom Zelensky og hans EU-tilhengere lokker Trump, presser ham og smigrer ham på sin side for å få ham om bord på vognen slik at krigen kan rulle videre i fire år til. Bare i forrige uke kom presidentene i Frankrike og Polen og den britiske statsministeren til Det hvite hus den ene etter den andre for å søke forsikring om at krigen i Ukraina vil fortsette. Men Trump har nektet å forplikte seg.
Zelensky og hans europeiske støttespillere ønsker en «evig krig» i de vestlige grenselandene til Eurasia, den tradisjonelle invasjonsveien til Russland. Og akkurat av den grunn og med tydelig beregning utelukket Trump i forrige uke nok en gang NATO-medlemskap for Ukraina. Han pekte også på de pågående samtalene om «store økonomisk utviklingstransaksjoner som vil finne sted mellom USA og Russland».
Trump gjentok forrige uke at krigen kunne avsluttes «innen uker» og advarte om risikoen for eskalering til en «tredje verdenskrig». I utgangspunktet innser han at dette er en krig som ikke kan vinnes, og er bekymret for at en langvarig krig kan forvandle seg til en hengemyr som ødelegger presidentskapet hans og avsporer den store handelen han håper å gjøre med de to andre supermaktene, Russland og Kina, for å skape synergi for hans ambisiøse MAGA-prosjekt.
Trump har lagt opp til at han i 2026, i forbindelse med 250-årsdagen for USAs uavhengighetserklæring, vil være vertskap for lederne av Russland og Kina på amerikansk jord for å feire høydepunktet i hans søken etter verdensfred. De europeiske politiske elitene som er flskefôret på den liberal-globalistiske «regelbaserte orden» kan ikke forstå Trumps dypt forankrede overbevisning og hans avsky for krig.
Det store spørsmålet nå er om den enestående kollapsen i Det hvite hus i går kan slå tilbake på Zelensky, siden Washington har betydelig innflytelse overfor Kiev og gitt sistnevntes store avhengighet av USA for noen av de kritiske elementene i sitt forsvar.
Etter Oval Office-krangelen har Zelensky utstedt en lang uttalelse som innrømmer at det er «avgjørende» for Ukraina å ha Trumps støtte. Det kan ikke utelukkes at man kan lappe det sammen, men det transatlantiske systemet har fått en stort sprekk, ettersom det overveldende flertallet av europeiske land har gitt uttrykk for støtte til Zelensky. Faktisk har det ikke vært en enslig stemme som sensurerer Zelensky. Storbritannia forholdt seg tause. Keir Starmer, Storbritannias statsminister, er vertskap for et møte med europeiske ledere på søndag som Zelensky skal delta på. Det er lite sannsynlig at europeere vil ta risikoen på å drive polemikken videre, vel vitende om at Trump ikke er i humør til å tilgi. Men skaden har skjedd. Den transatlantiske alliansen vil aldri bli den samme igjen.
I dette dystre scenariet er det beste håpet at Zelensky blir avsatt, noe som virker sannsynlig, og at det ikke blir en voldelig blodig hendelse, tatt i betraktning maktrivaliseringen innen regimet i Kiev. I alle fall er det kanskje ikke noe problem å få erstattet hans, siden det ville nødvendiggjøre å holde det utsatte valget og føre til fremveksten av et legitimt lederskap i Kiev, som nå har blitt en alvorlig nødvendighet for at det Trump vil kalle «sunn fornuft» skal seire.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumanr.
Amerikanerne har tydeligvis merket seg det som skjedde i Det hvite hus. JD Vance er nå mest populær tett fulgt av Trump som nå for første gang har gått forbi Obama.
