oss 150 kroner!
I februar 1954 gjorde en høytstående embetsfunksjonær i MI-6, som ledet kontakten med OUN-B i to tiår, et «siste forsøk på å bringe Bandera til fornuft» i London.
CovertAction Magazine, 20. mars 2025
15. oktober 2024 markerte 65 årsdagen for mordet på grunnleggeren av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN-B) og Den ukrainske opprørshæren (UPA), Stepan Bandera, utført av KGB i München, i daværende Vest-Tyskland.
Årsdagen gikk uten å bli nevnt noe sted. Dette kan gjenspeile hvordan tidligere offentlige markeringer av nazikollaboratøren Banderas liv og død – allment kreditert som den ukrainske nasjonalismens far – i Kiev, utløste betydelig kontrovers og fordømmelse over hele Sentral- og Øst-Europa, spesielt nabolandet Polen.
Medvirkningen til Bandera og de fascistiske bevegelsene han gav liv til under andre verdenskrig er godt dokumentert. Hans innflytelse over dagens ultranasjonalistiske og nynazistiske fraksjoner i Ukraina, som Azov-regimentet, har også blitt anerkjent i hovedstrømsmediene.
Likevel har Banderas hemmelige bånd til britisk etterretning under den kalde krigen, aldri blitt seriøst utforsket av vestlige nyhetskanaler. Nå avslører CovertAction Magazines undersøkelse av lite kjente, deklassifiserte CIA-dokumenter, de ondsinnede konturene av en langvarig, hensynsløs konspirasjon mellom Bandera og MI6 for å destabilisere Sovjetunionen.
Dette mørke håndtrykket tok bare slutt fordi MI6s fascistiske ressurs var motstander av å slå seg sammen med andre ukrainske antikommunistiske styrker, og dermed satte Washingtons og Londons planer om full krig med Sovjet i Donbas, i fare. Dette komplottet, ment å til slutt kollapse hele Sovjetunionen, har uhyggelige, direkte ekko i dagens stedfortrederkrig. Det samme gjelder Storbritannias vilje, da og nå, til å gå enda lenger enn USA i å bygge allianser med de mest reaksjonære, farlige ukrainske ultranasjonalistiske elementene, for balkanisering av Russland.
«Banditttype»
MI6 kontaktet først Bandera mens han var i eksil i etterkrigstidens Vest-Tyskland i 1948, via Gerhard von Mende. Han var en etnisk tysker som kom fra Riga, Latvia. Von Mende har blitt beskrevet som den «entusiastiske nazisten» som ledet Berlins riksdepartement for det okkuperte østlige territoriet, Ostministerium. Blant annet ble von Mende anklaget for å rekruttere femtekolonnister fra Sovjetunionens sentralasiatiske republikker, for å undergrave og angripe kommunistiske myndigheter. Han har blitt kreditert for å ha påvirket påfølgende britisk og amerikansk støtte til islamske ekstremister.
Ifølge en deklassifisert CIA-biografi, ble von Mende etter Nazi-Tysklands nederlag, «internert som en ‘gjest’» i byråets Camp King, der nazistiske embetsrepresentanter og soldater ble avhørt og torturert. I noen tilfeller ble innsatte uvitende dosert LSD under PROJECT BLUEBIRD, en forløper til CIAs beryktede MK-ULTRA program for tankekontroll. Deretter ble von Mende en ressurs for Vest-Tysklands nazi-herjede BND, CIA og MI6, og fortsatte sin spionrekruttering i Sovjetunionen via et frontselskap.
Gjennom denne stillingen ble von Mende holdt à jour med UPAs aktiviteter og evner, og opprettholdt et intimt personlig forhold til Bandera. Den ukrainske fascist-ideologens bøllete vesttyske nettverk, arbeidet da hardt med å drepe hundrevis av lokale borgere som var mistenkt av CIA og MI6 for å ha kommunistsympatier. Mens OUN-B-sjefens «forespørsel» til britisk etterretning i utgangspunktet ble vurdert som for høyt, endret dette perspektivet seg raskt. I 1949 hjalp MI6 Bandera med å slippe sine kaosagenter inn i Ukraina med fly.
Et år senere begynte Storbritannias utenlandske spionbyrå formelt å trene disse operatørene til å samle etterretning og utføre sabotasje og attentater på sovjetisk jord. Denne skumle pakten ble etablert til tross for sterk motstand fra CIA og utenriksdepartementet. På dette tidspunktet hadde byrået identifisert et relativt moderat alternativ til Banderas morderiske ultranasjonalistiske mobb, Ukrainas øverste frigjøringsråd (UHVR). Gruppa ble ledet av den ukrainske, gresk-katolske presten Ivan Hrinioch, en «mangeårig CIA-ressurs» og tidligere høytstående OUN-B-agent Mykola Lebed.
Til venstre: Ivan Hrinioch [Kilde: jonahintheheartofnineveh.blogspot.com] Til høyre: Mykola Lebed [Kilde: huri.harvard.edu]
Under andre verdenskrig hadde Lebed tilsyn med UPAs massakre på titusenvis av polakker i Volhynia og Øst-Galicia. Imidlertid avviste han senere ansvar for dette folkemorderiske blodbadet, og ledet UHVRs fremstøt for å forene ukrainske emigranter, samarbeidet hadde brutt sammen på grunn av blodige, innbyrdes krangler mot konfliktens slutt. I regi av Operasjon AERODYNAMIC utnyttet byrået i flere tiår UHVR til å oppildne til «nasjonalistiske oppblussinger» over hele Sovjetunionen, «spesielt» i Ukraina, og «oppmuntre til splittende manifestasjoner blandt» befolkningen, for å «utøve press på det sovjetiske regimet».
På dette tidspunktet hadde Bandera falt i unåde hos mange ukrainske nasjonalister, og ble til og med tatt avstand fra, av det som gjensto av OUN-Bs Kiev-baserte ledelse. Dette, hans fortid med folkemord, og åpenlyse anti-amerikanske handlinger og uttalelser på grunn av Washingtons avvisning av å ta offentlig til orde for ukrainsk uavhengighet, avskrekket CIA fra å ansette ham. MI6 var imidlertid uberørt og presset på med sine Bandera-operasjoner. Dette skapte en latterlig situasjon, der London og Washington støttet hver sine bitre motsetningsfylte ukrainske nasjonalistfraksjoner, som ofte undergravde og angrep hverandre.
[Kilde: commons.wikimedia.org]
Som et britisk etterretningsnotat om «krisen over Bandera» bemerket, hadde ukrainske nasjonalistledere i 1950 «blitt klar over det faktum at britene og amerikanerne støttet rivaliserende grupper», og satte dermed byråenes felles antisovjetiske prosjekt i fare. Det ble besluttet å sende en felles signert melding til UPA-hovedkvarteret via ukrainske CIA- og MI6-agenter, som hoppet i fallskjerm inn i Lviv, og oppfordret til en slutt på «nåværende uenigheter» mellom opposisjonelle nasjonalistfraksjoner, som London og Washington hevdet å «beklage og oppriktig håper kan bli løst».
De signerte med det nå beryktede, Bandera-skapte nasjonalistiske slagordet «Ære til Ukraina» («Slava Ukraini»). Notatets MI6-forfatter husket dessuten et personlig møte de hadde med Bandera i London. Spionen beskrev ham slik:
«Overbevisende og oppriktig … en profesjonell undergrunns-arbeider med terroristbakgrunn og hensynsløse forestillinger om spillereglene, ervervet av hard erfaring, sammen med en grundig kunnskap om det ukrainske folket … en banditt-type om du vil, med en brennende patriotisme som gir en etisk bakgrunn og en rettferdiggjøring for hans bandittvirksomhet».
MI6-agenten la muntert til at folkemorderen Bandera var «ikke bedre og ikke verre enn andre av hans slag som jeg har hatt kontakt med tidligere», og var «oppriktig takknemlig for hjelpen gitt ham» av britisk etterretning, «men samtidig prøver han absolutt å få alt han kan ut av det». CIA sa seg imidlertid uenig, og bestilte en studie av London og Washingtons motstridende posisjoner om den «ukrainske undergrunnen» og Bandera, og hvordan denne uenigheten skulle løses.
UPA-plakat fra 1940-tallet. OUN/UPAs formelle hilsen er skrevet på to av de horisontale linjene «Ære til Ukraina!» «Ære være heltene!» Soldaten står på bannerne til Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. [Kilde: euromaidanpress.com]
(NB: Dette er opphavet til den parolen man kan se og høre sentrale norske politikere lire av seg, også såkalte «venstreorienterte» kjendiser. «Slava Unkraini» med etterfølgeren «Heroim Slava!» er kort og greit en nazi-parole. Red.)
«Politiske overtoner»
En påfølgende vurdering erklærte gjentatte ganger at Bandera og OUN-B var «fullstendig uakseptable» for CIA, «både fra et politisk og et operasjonelt synspunkt». Den foreslo at byrået og MI6 skulle ta felles eierskap til UHVR og dets antisovjetiske ødeleggelses-prosjekt i Ukraina, og «utveksle politiske, operasjonelle og etterretningsdata som følge av disse operasjonene». I mellomtiden ville CIA «iverksette uavhengige tiltak for å nøytralisere» OUN-Bs «nåværende lederskap», inkludert Bandera selv. Det er ukjent om dette ble foreslått for MI6, selv om Londons standhaftige motstand var uunngåelig.
Den «britiske posisjonen», som ble beskrevet i studien, var at Banderas «betydning» hadde blitt evig «undervurdert av amerikanerne, som et samlingssymbol i Ukraina, som leder av en stor emigrantgruppe [og] som en leder foretrukket av hjemlandets hovedkvarter». Dette var ikke i samsvar med virkeligheten på bakken, som CIA oppdaget, men MI6 hadde en egeninteresse i å opprettholde fascistdemagogen som en agent. Et notat fra byrået fra april 1951, som oppsummerte nylige «samtaler» med britisk etterretning «om operasjoner mot Sovjetunionen», bemerket:
«[MI6 søker] gradvis å ta kontroll over Banderas linjer … [MI6 hevder] Banderas navn hadde fortsatt betydelig vekt i Ukraina … [og OUN-B er] den sterkeste ukrainske organisasjonen i utlandet, anses som kompetent til å trene partikadre, [og] bygge en moralsk og politisk sunn organisasjon».
Derimot observerte CIA at sovjetiske myndigheter «hadde lykkes i bemerkelsesverdig grad med å transformere mentaliteten til den yngre generasjonen» av ukrainere, noe som resulterte i at de heftig avviste Bandera og hans type rabiat nasjonalisme. Mens byrået derfor favoriserte «politisk nøytralisering av Bandera som individ», avviste MI6 dette da det «ville føre til en uttørking av rekrutter» og «forstyrre britiske operasjoner». Det deklassifiserte papirsporet viser imidlertid at London til slutt blir lei av sin fascistiske ressurs.
I februar 1954 gjorde en høytstående embetsfunksjonær i MI-6, som ledet kontakten med OUN-B i to tiår, et «siste forsøk på å bringe Bandera til fornuft» i London, på grunn av folkemoderens avvisning av å forsone seg og forene seg med andre opposisjonelle ukrainske nasjonalistiske elementer. Den høytstående britiske spionen tilbød ham «en siste sjanse» til å forsone seg med andre emigrantledere. Bandera «avviste dette forslaget med arrogant avslutning», og gjorde dermed «bruddet» mellom Bandera og MI6 «fullstendig».
Alle britiske, etterretningsstyrte ukrainske agenter som forble lojale mot Bandera ble behørig forkastet. MI6 informerte andre nasjonalistledere om at byrået «ikke ville gjenoppta» sitt forhold til ham «under noen omstendigheter». Bandera forble i eksil i München, Vest-Tyskland, og fortsatte å drive krigerske kappe-og-dolk-operasjoner mot Sovjetunionen, mens han skrudde opp sin antivestlige retorikk. CIA og MI6 så på disse aktivitetene som et betydelig problem, uten noen åpenbar løsning.
Som CIA-dokumenter fra en «felles amerikansk-britisk konferanse» i januar 1955 uttrykte det, til tross for britisk og amerikansk etterretnings «enstemmige ønske» om å «’stilne’ Bandera», var det like viktig at KGB «ikke fikk lov til å kidnappe eller drepe ham». Dette kunne gjøre Bandera til «en martyr» blant ukrainske ultranasjonalister, en situasjon som måtte unngås hvis det i det hele tatt var mulig. Derfor holdt London og Washington ham i live og i sikkerhet, samtidig som de tillot Vest-Tysklands BND å drive ham som agent. Deres gamle venn Gerhard von Mende var hans kontakt.
Vesttyske myndigheter ønsket å straffe Bandera og hans innenlandske nettverk for forbrytelser, inkludert kidnapping, men von Mende grep konsekvent inn for å beskytte sin landsmann fra rettsforfølgelse. En CIA-rapport fra juli 1959 bemerket at BNDs bruk av Bandera var en så «nært holdt» hemmelighet innen byrået, at den ikke engang ble formelt klarert med den vesttyske regjeringen, «på grunn av politiske overtoner». Til tross for denne omertà (taushetskodeksen) handlet BND for å sikre Bandera et amerikansk visum.
Håpet var at han ville få kontakt med ukrainske emigranter i USA, mens han innyndet seg hos CIA og utenriksdepartementet. Ifølge et notat fra byrået fra 5. oktober 1959, mente BND at «det burde være en enkel sak» for CIA «å påvirke utstedelsen av et visum» for Bandera, ettersom «mange mindre ønskelige og mindre ‘utnyttbare’ individer» allerede hadde besøkt landet via byråets assistanse. En formell forespørsel ble sendt til Washington. Men bare ti dager senere innhentet til slutt KGB Bandera.
Til tross for deres gjensidige ønske om at Bandera ikke skulle bli gjort til «martyr» av sovjetisk etterretning, er det sannsynlig at CIA og MI6 pustet lettet ut da de hørte om hans død. OUN-B og UPA-grunnleggerens destabiliserende, forstyrrende innflytelse innen den ukrainske antikommunistiske undergrunnen, var en betydelig hindring for anglo-amerikanske spionbyråers implementering av en langt større plan enn det som hittil hadde blitt prøvd. Nemlig å oppildne til full krig mot Sovjetunionen, ved å bruke ukrainske ultranasjonalister som fotsoldater.
Dette er den første delen av en todelt etterforskning. Følg med.
Denne artikkelen er hentet fra CovertAction Magazine:
Stepan Bandera’s Sinister MI6 Alliance Exposed
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i å forme politikk og oppfatninger.
Følg ham på Twitter @KitKlarenberg.
Storbritannia har hele tida spilt en pådriverrolle for krigen i Ukraina:
.jpg){kind=link}