oss 150 kroner!
Krigshysteri har nådd feberhøyde i Europa. Det hele startet med at USA under Trump bestemte at det ikke var verdt det å betale for militær «beskyttelse» av europeiske hovedsteder fra potensielle fiender. Trump ønsker å stoppe USA fra å betale for hoveddelen av finansieringen av NATO og stille sin militære makt til rådighet, og han ønsker å avslutte Ukraina-Russland-konflikten slik at han kan konsentrere USAs imperialistiske strategi om den ‘vestlige halvkule’ og Stillehavet, med sikte på å «sperre inne» og svekke Kinas økonomiske fremgang.
Av Michael Roberts.
Trumps strategi har skapt panikk i de europeiske regjerende elitene. De er plutselig bekymret for at Ukraina vil tape for de russiske styrkene og om ikke lenge vil Putin være ved grensen til Tyskland eller som Storbritannias statsminister Keir Starmer og en tidligere leder av MI5 begge hevder, «i britiske gater».
Uansett gyldigheten av denne antatte faren, har det blitt skapt muligheten for Europas militære og hemmelige tjenester til å «oppgradere» og kreve en slutt på det såkalte «fredsutbyttet» som begynte etter det fryktede Sovjetunionens fall og nå starter prosessen med opprustning. EUs utenrikspolitiske sjef Kaja Kallas beskrev EUs utenrikspolitikk slik hun så den: «Hvis vi sammen ikke er i stand til å legge nok press på Moskva, hvordan kan vi da hevde at vi kan beseire Kina?»
Flere argumenter tilbys for å oppruste europeisk kapitalisme. Bronwen Maddox, direktør for Chatham House, «tenketanken» for internasjonale relasjoner, som hovedsakelig presenterer synspunktene til den britiske militærstaten, sparket det i gang med påstanden om at «utgifter til forsvar» «er den største offentlige fordelen av alle» fordi det er nødvendig for «demokratiets overlevelse» mot autoritære styrker. Men det er en pris å betale for å forsvare å «bruke mer for å forsvare Storbritannia: det er så akutt behov. I løpet av det neste året og utover vil politikerne måtte gjøre seg klare for å dra inn penger gjennom kutt i sykepenger, pensjoner og helsetjenester». Hun fortsatte: «Hvis det tok tiår å bygge opp disse utgiftene, kan det ta tiår å reversere det», så Storbritannia må komme videre med det. «Starmer må snart angi en dato da Storbritannia vil komme opp i 2,5 prosent av BNP i militærutgifter – og det er allerede et kor som hevder at dette tallet må være høyere. Til slutt vil politikerne måtte overtale velgerne til å gi fra seg noen av fordelene sine for å betale for forsvar».
Martin Wolf, den liberale keynesianske økonomiske guruen til Financial Times, lanserte dette:«Forsvarsutgifter vil måtte øke betydelig. Merk at det var 5 prosent av Storbritannias BNP, eller mer, på 1970- og 1980-tallet. Det trenger kanskje ikke å være på disse nivåene på lang sikt: det moderne Russland er ikke Sovjetunionen. Likevel må det kanskje være så høyt som det under oppbyggingen, spesielt hvis USA trekker seg».
Hvordan betale for dette? «Hvis forsvarsutgiftene skal være permanent høyere, må skattene øke, med mindre regjeringen kan finne tilstrekkelige utgiftskutt, noe som er tvilsomt». Men ikke bekymre deg, utgifter til stridsvogner, tropper og missiler er faktisk fordelaktige for en økonomi, sier Wolf «Storbritannia kan også realistisk forvente økonomisk avkastning på sine forsvarsinvesteringer. Historisk sett har kriger vært innovasjonens mor». Deretter nevner han de fantastiske eksemplene på gevinstene Israel og Ukraina har oppnådd fra krigene sine: «Israels «oppstartsøkonomi» begynte i dens hær. Ukrainerne har nå revolusjonert dronekrigføring». Han nevner ikke de menneskelige kostnadene forbundet med innovasjon ved krig. Wolf går videre: «Det avgjørende poenget er imidlertid at behovet for å bruke betydelig mer på forsvar bør betraktes som mer enn bare en nødvendighet og også mer enn bare en kostnad, selv om begge er sanne. Hvis det gjøres på riktig måte, er det også en økonomisk mulighet». Så krig er veien ut av økonomisk stagnasjon.
Wolf erklærer at Storbritannia må fortsette med det: «Hvis USA ikke lenger er en talsmann og forsvarer av liberalt demokrati, er Europa den eneste kraften som potensielt er sterk nok til å fylle gapet. Hvis europeere skal lykkes med denne tunge oppgaven, må de begynne med å seg sjøl. Deres evne til å gjøre det vil i sin tur avhenge av ressurser, tid, vilje og samhørighet i Europas forsvar».
Wolf hevdet at vi må forsvare de beryktede «europeiske verdiene» personlig frihet og liberalt demokrati. «Å gjøre det vil være økonomisk kostbart og til og med farlig, men nødvendig …» fordi «Europa har ‘femte kolonner’ nesten overalt». Han konkluderte med at «Hvis Europa ikke mobiliserer raskt i sitt eget forsvar, kan det liberale demokratiet helt gravlegges. Dagen i dag føles litt som 1930-tallet. Denne gangen ser dessverre ut til at USA er på feil side».
«Progressiv konservativ», skrev FT-spaltist Janan Ganesh: «Europa må trimme velferdsstaten sin for å bygge en krigføringsstat. Det er ingen måte å forsvare kontinentet på uten kutt i sosiale utgifter». Han gjorde det klart at gevinsten som arbeidere oppnådde etter slutten av andre verdenskrig, men som gradvis ble fjernet i løpet av de siste 40 årene, nå helt må utelates. «Målet nå er å forsvare Europas liv. Hvordan, hvis ikke gjennom en mindre velferdsstat, skal et bedre bevæpnet kontinent finansieres? » Gullalderen til velferdsstaten etter krigen er ikke mulig lenger. «Alle under 80 som har tilbrakt livet i Europa kan unnskyldes for å betrakte en gigantisk (sic – MR) velferdsstat som den naturlige måten å gjøre ting på. I sannhet var det et produkt av merkelige historiske omstendigheter, som hersket i andre halvdel av det 20. århundre og ikke lenger gjør det».
Ja, riktig, gevinstene for arbeidsfolk i gullalderen var unntaket fra normen i kapitalismen (‘merkelige historiske omstendigheter’). Men nå skulle «pensjons- og helseforpliktelser bli vanskelige nok til at den yrkesaktive befolkningen kunne møtes selv før det nåværende forsvarssjokket… Regjeringene må være snauere med de gamle. Eller, hvis det er utenkelig gitt deres stemmevekt, vil bladet måtte falle på mer produktive utgiftsområder… Uansett, velferdsstaten slik vi har kjent den må trekke seg tilbake, men ikke nok til at vi vil ikke lenger kalle det en velfredsstat, men det vil gjøre vondt». Ganesh, den sanne konservative, ser «opprustning som en mulighet for kapital til å foreta nødvendige reduksjoner i velferd og offentlige tjenester». «Utgiftskutt er lettere å selge på vegne av forsvaret enn på vegne av en generalisert forestilling om effektivitet … Likevel er det ikke formålet med forsvaret, og politikerne må insistere på dette punktet. Hensikten er overlevelse». Så den såkalte ‘liberale kapitalismen’ må overleve, og det betyr å kutte levestandarden for de fattigste og bruke penger på å gå til krig». Fra velferdsstat til krigsstat.
Polens statsminister Donald Tusk tok krigsretorikken opp enda et hakk. Han sa at Polen «må strekke seg etter de mest moderne mulighetene, også knyttet til atomvåpen og moderne ukonvensjonelle våpen». Vi kan anta at «ukonvensjonelt» betydde kjemiske våpen? Tusk: «Jeg sier dette med fullt ansvar, det er ikke nok å kjøpe konvensjonelle våpen, de mest tradisjonelle».
Så nesten overalt i Europa er oppfordringen til økte «forsvars»-utgifter og opprustning. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har foreslått en Rearm Europe Plan som tar sikte på å mobilisere opptil 800 milliarder euro for å finansiere en massiv opptrapping av forsvarsutgifter. «Vi er inne i en æra med omvæpning, og Europa er klar til å øke sine forsvarsutgifter massivt, både for å svare på det kortsiktige presserende behovet for å handle og for å støtte Ukraina, men også for å møte det langsiktige behovet for å ta mer ansvar for vår egen europeiske sikkerhet», sa hun. Under en «nødklausul» vil EU-kommisjonen kreve økte utgifter til våpen selv om det bryter eksisterende finanspolitiske regler. Ubrukte COVID-midler (90 milliarder €) og flere lån gjennom et «nytt instrument» vil følge, for å gi 150 milliarder euro i lån til medlemslandene for å finansiere felles forsvarsinvesteringer i pan-europeiske kapasiteter inkludert luft- og missilforsvar, artillerisystemer, missiler og ammunisjon, droner og antidronesystemer. Von der Leyen hevdet at hvis EU-landene øker forsvarsutgiftene sine med 1,5% av BNP i gjennomsnitt, kan €650 milliarder frigjøres i løpet av de neste fire årene. Men det ville ikke være ekstra midler til investeringer, infrastrukturprosjekter eller offentlige tjenester, fordi Europa må bruke ressursene sine på å forberede seg på krig.
Samtidig, som FT sa det, gjør den britiske regjeringen en rask overgang fra grønt til slagskipgrått ved å nå plassere forsvar i hjertet av sin tilnærming til teknologi og produksjon. Starmer kunngjorde en økning i forsvarsutgifter til 2,5% av BNP innen 2027 og en ambisjon om å nå 3% inn i 2030-årene. Storbritannias finansminister Rachel Reeves, som stadig har kuttet utgifter til barnebidrag, vinterbetalinger for eldre og uføretrygd, kunngjorde at oppgaven til Labour-regjeringens nye National Wealth Fund ville bli endret for å la den investere i forsvar. Britiske våpenprodusenter er fulle av skryt«. Ser vi bort fra etikken rundt våpenproduksjon, som avskrekker noen investorer, er det mye å like med forsvar som en industriell strategi», sa en administrerende direktør.
Over i Tyskland presset den valgte kansleren i den nye koalisjonsregjeringen, Friedrich Merz, gjennom en lov i det tyske parlamentet for å få slutt på den såkalte «skattebremsen» som gjorde det ulovlig for tyske regjeringer å låne utover en streng grense eller ta opp gjeld for å betale for offentlige utgifter. Men nå har utgifter til militærunderskudd prioritet over alt annet, det eneste budsjettet uten grenser. Forsvarsutgiftsmålet vil overgå underskuddsutgiftene som er tilgjengelige for klimakontroll og for sårt tiltrengt infrastruktur.
Årlige offentlige utgifter på grunn av den nye tyske finanspakken vil være større enn utgiftsboomen som fulgte med etterkrigstidens Marshall-plan og med tysk gjenforening på begynnelsen av 1990-tallet.
Det bringer meg til de økonomiske argumentene for militærutgifter. Kan militære utgifter kickstarte en økonomi som sitter fast i en depresjon, slik store deler av Europa har vært siden slutten av den store resesjonen i 2009? Noen keynesianere mener det. Den tyske våpenprodusenten Rheinmetall sier at Volkswagens ledige Osnabrück-fabrikk kan være en førsteklasses kandidat for konvertering til militær produksjon. Den keynesianske økonomen Matthew Klein, medforfatter med Michael Pettis fra Trade Wars are Class Wars, hilste denne nyheten slik:«Tyskland bygger allerede stridsvogner. Jeg oppmuntrer dem til å bygge mange flere stridsvogner».
Teorien om ‘militær keynesianisme’ har en historie. En variant av dette var konseptet med den «permanente våpenøkonomien» som ble støttet av noen marxister for å forklare hvorfor de store økonomiene ikke gikk inn i en depresjon etter slutten av andre verdenskrig, men i stedet gikk inn i en lang boom med bare milde resesjoner, som varte til den internasjonale lavkonjunkturen 1974-75. Denne «gullalderen» kunne bare forklares, sa de, med permanente militærutgifter for å holde oppe den samlede etterspørselen og opprettholde full sysselsetting.
Men bevisene for denne teorien om etterkrigsboomen er ikke der. Den britiske regjeringens militærutgifter falt fra over 12% av BNP i 1952 til rundt 7% i 1960 og falt gjennom 1960-tallet til rundt 5% ved slutten av tiåret. Og likevel gikk den britiske økonomien bedre enn noen gang. I alle de avanserte kapitalistiske landene var forsvarsutgiftene en vesentlig mindre del av den totale produksjonen på slutten av 1960-tallet enn på begynnelsen av 1950-tallet: fra 10,2% av BNP i 1952-53 på høyden av Korea-krigen; til bare 6,5% innen 1967. Likevel ble den økonomiske veksten opprettholdt stort sett gjennom 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.
Etterkrigstidens boom var ikke et resultat av statlige utgifter i keynesiansk stil på våpen, men forklares med den høye lønnsomhetsraten etter krigen på kapital investert av de store økonomiene. Om noe var det omvendt. Fordi de store økonomiene vokste relativt raskt og lønnsomheten var høy, hadde regjeringer råd til å opprettholde militære utgifter som en del av deres geopolitiske «kalde krig»-mål om å svekke og knuse Sovjetunionen – imperialismens daværende hovedfiende.
Fremfor alt er militær keynesianisme mot arbeidernes og menneskehetens interesser. Er vi for å lage våpen for å drepe mennesker for å skape arbeidsplasser? Dette argumentet, som ofte fremmes av noen fagforeningsledere, setter penger foran liv. Keynes sa en gang: «Regjeringen burde betale folk for å grave hull i bakken og deretter fylle dem opp». Folk ville svare. «det er dumt, hvorfor ikke betale folk for å bygge veier og skoler». Keynes ville svare og sa «Fint, betal dem for å bygge skoler. Poenget er at det ikke spiller noen rolle hva de gjør så lenge regjeringen skaper arbeidsplasser».
Keynes tok feil. Det betyr noe. Keynesianismen tar til orde for å grave hull og fylle dem opp for å skape arbeidsplasser. Militær keynesianisme tar til orde for å grave graver og fylle dem med lik for å skape arbeidsplasser. Hvis det ikke spiller noen rolle hvordan arbeidsplasser skapes, hvorfor ikke øke tobakksproduksjonen dramatisk og fremme avhengighet for å skape arbeidsplasser? Foreløpig vil de fleste motsette seg dette fordi det er direkte skadelig for folks helse. Å lage våpen (konvensjonelle og ukonvensjonelle) er også direkte skadelig. Og det er mange andre sosialt nyttige produkter og tjenester som kan levere jobber og lønn til arbeidere (som skoler og hjem).
Den britiske regjeringens forsvarsminister John Healey insisterte nylig på at en økning av våpenbudsjettet ville «gjøre forsvarsindustrien vår til drivkraften for økonomisk vekst i dette landet». Gode nyheter. Dessverre for Healey, anslår den britiske våpenindustriens bransjeforening (ADS) at Storbritannia har rundt 55.000 våpeneksportjobber og ytterligere 115.000 ansatt i forsvarsdepartementet. Selv om du inkluderer sistnevnte, er det bare 0,5 % av arbeidsstyrken i Storbritannia (se CAATs Arms to Renewables briefing for detaljer). Selv i USA er forholdet mye det samme.
Det er et teoretisk spørsmål som ofte diskuteres i marxistisk politisk økonomi. Det er hvorvidt produksjonen av våpen er en produktiv verdi i en kapitalistisk økonomi. Svaret er at det er det for våpenprodusenter. Våpenentreprenørene leverer varer (våpen) som betales av det offentlige. Arbeidet som produserer dem, er derfor produktivt som verdi og merverdi. Men på nivået av hele økonomien er våpenproduksjon uproduktiv i form av fremtidig verdi, på samme måte som «luksusvarer» for bare kapitalistisk forbruk er det. Våpenproduksjon og luksusvarer kommer ikke inn igjen i neste produksjonsprosess, verken som produksjonsmidler eller som livsopphold for arbeiderklassen. Selv om den er produktiv av merverdi for våpenkapitalistene, er produksjonen av våpen ikke reproduktiv og truer dermed reproduksjonen av kapital. Så hvis økningen i den samlede produksjonen av merverdi i en økonomi avtar og lønnsomheten til produktiv kapital begynner å falle, så kan det å redusere tilgjengelig merverdi for produktive investeringer for å investere i militærutgifter skade «helsen» til den kapitalistiske akkumuleringsprosessen.
Utfallet avhenger av effekten på kapitalens lønnsomhet. Militærsektoren har generelt en høyere organisk sammensetning av kapital enn gjennomsnittet i en økonomi, da den inkorporerer ledende teknologier. Så våpensektoren ville ha en tendens til å presse ned den gjennomsnittlige profittraten. På den annen side, hvis skatter som innkreves av staten (eller kutt i sivile utgifter) for å betale for våpenproduksjon er høye, kan rikdom som ellers kunne gå til arbeidskraft distribueres til kapital og dermed øke tilgjengelig merverdi. Militære utgifter kan ha en mild positiv effekt på profittratene i våpeneksporterende land, men ikke for våpenimporterende. I sistnevnte er utgifter til militæret et fradrag fra tilgjengelig fortjeneste for produktive investeringer.
I det store og hele kan våpenutgifter ikke være avgjørende for helsen til den kapitalistiske økonomien. På den annen side kan total krig hjelpe kapitalismen ut av depresjon og lavkonjunktur. Det er et sentralt argument for marxistisk økonomi (i hvert fall i min versjon) at kapitalistiske økonomier bare kan komme seg på en vedvarende måte hvis gjennomsnittlig lønnsomhet for de produktive sektorene i økonomien øker betydelig. Og det vil kreve tilstrekkelig ødeleggelse av verdien av «død kapital» (tidligere akkumulering) som ikke lenger er lønnsomt å anvende.
Den store depresjonen på 1930-tallet i den amerikanske økonomien varte så lenge fordi lønnsomheten ikke tok seg opp gjennom det tiåret. I 1938 var de amerikanske bedriftenes profittrate fortsatt mindre enn halvparten av 1929. Lønnsomheten tok seg først opp når krigsøkonomien var i gang, fra 1940 og utover.
Så det var ikke ‘militær keynesianisme’ som tok den amerikanske økonomien ut av den store depresjonen – som noen keynesianere liker å tro. USAs økonomiske skifte fra den store depresjonen startet ikke før verdenskrigen var i gang. Investeringene tok fart først fra 1941 (Pearl Harbor) og utover for å nå, som andel av BNP, mer enn det dobbelte av nivået investeringene var på i 1940. Hvorfor var det slik? Vel, det var ikke et resultat av en økning i investeringer i privat sektor. Det som skjedde var en massiv økning i statlige investeringer og utgifter. I 1940 var investeringene i privat sektor fortsatt under nivået i 1929 og falt faktisk ytterligere under krigen. Den statlige sektoren overtok nesten alle investeringer, ettersom ressurser (verdi) ble omdirigert til produksjon av våpen og andre sikkerhetstiltak i en full krigsøkonomi.
Men er ikke økte statlige investeringer og forbruk en form for keynesiansk stimulans, men bare på et høyere nivå? Vel, nei. Forskjellen avsløres i den fortsatte kollapsen av forbruket. Krigsøkonomien ble betalt for ved å begrense mulighetene for arbeidere til å bruke inntektene sine fra krigstidsjobbene. Det ble tvangssparing gjennom kjøp av krigsobligasjoner, rasjonering og økt skatt for å betale for krigen. Statlige investeringer betydde retning og planlegging av produksjonen ved statlig dekret. Krigsøkonomien stimulerte ikke den private sektoren, den erstattet det «frie markedet» og kapitalistiske investeringer for profitt. Forbruket gjenopprettet ikke økonomisk vekst slik keynesianere (og de som ser årsaken til krise i underforbruk) ville forvente; i stedet var det investeringer i hovedsakelig masseødeleggelsesvåpen.
Krigen gjorde en avgjørende slutt på depresjonen. Amerikansk industri ble revitalisert av krigen og mange sektorer var orientert mot forsvarsproduksjon (for eksempel romfart og elektronikk) eller helt avhengig av den (atomenergi). Krigens raske vitenskapelige og teknologiske endringer fortsatte og intensiverte trender begynte under den store depresjonen. Ettersom krigen skadet alle større økonomier i verden unntatt USA, fikk amerikansk kapitalisme økonomisk og politisk hegemoni etter 1945.
Guigelmo Carchedi forklarte: «Hvorfor førte krigen til et slikt hopp i lønnsomhet i 1940-45-perioden? Nevneren for satsen steg ikke bare, men falt fordi den fysiske svekkelsen av produksjonsmidlene var større enn nye investeringer. Samtidig forsvant arbeidsledigheten praktisk talt helt. Minkende arbeidsledighet gjorde det ikke mulig med høyere lønnsvekst, men høyere lønnsomhet er faktisk ikke mulig. Sivile inn i militære næringer reduserte tilbudet av sivile varer og den begrensede produksjonen av forbruksvarer betydde at arbeidskraftens kjøpekraft måtte komprimeres kraftig for å unngå inflasjon En betydelig del av lønningene økte samtidig. I hovedsak var krigsinnsatsen en arbeidsfinansiert massiv produksjon av ødeleggelsesmidler».
La Keynes oppsummere det: «Det ser ut til at det er politisk umulig for et kapitalistisk demokrati å organisere utgifter i den skalaen som er nødvendig for å gjøre de store eksperimentene som ville bevise min sak – bortsett fra under krigsforhold», fra The New Republic (sitert fra P. Renshaw, Journal of Contemporary History 1999 vol. 34 (3) s. 477-377).
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Michael Roberts.
