oss 150 kroner!
– Det er umulig å se for seg norsk litteratur uten Dag Solstad. Bøkene hans har begeistret og overrasket lesere gjennom seksti år, og gang på gang fornyet og utvidet han romansjangeren, sier forlagssjef Ingeri Engelstad. – Han satte sitt sterke preg på norsk litteratur og norsk litterær offentlighet, han var et kraftsentrum for forlaget Oktober og for norsk litteratur. Han vil bli dypt savnet.
Forlaget Oktober skriver:
Dag Solstad var en av Nordens mest betydelige forfattere. Solstad fikk Kritikerprisen tre ganger, og i 1989 mottok han Nordisk råds litteraturpris for Roman 1987. Han mottok også blant annet Doblougprisen, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisen, Brages hederspris og Svenska Akademiens nordiska pris. Bøkene hans er oversatt til nærmere 40 språk, og han har begeistret lesere som Lydia Davis, Peter Handke, Geoff Dyer, Haruki Murakami og James Wood.
Hvordan korrigere Ibsen?
Jeg hadde i mange år god kontakt med Dag Solstad. Da jeg var partiformann i AKP(m-l) var jeg også en periode styreleder i Forlaget Oktober og Dag ba meg lese manusene til krigstrilogien hans, Svik. Førkrigsår, Krig. 1940 og Brød og våpen. Men jeg skjønte veldig fort at det var en bortimot umulig oppgave. Jeg fikk en følelse av at jeg skulle korrigere Henrik Ibsen. Dermed ble det ingen kommisarisk lesning fra min side. Jeg bidro med detaljer om arbeideridrettsbevegelsen og geologien på Sollihøgda og rettelse av noen opplagte skrivefeil. Og dett var dett!
Dag hadde avlagt meg en visitt tidligere.
I Arild Asnes 1970 gir Dag Solstad en svært treffende beskrivelse av hvordan jeg var på talerstolen 1. mai 1970.
«Arild Asnes var på sporet. Han visste det. Sterkest opplevde han det under talen for dagen som ble holdt av formannen i SUF(m-l). Denne var en ungdom på omlag 20 år, men han så mye yngre ut. Man kunne gjerne ta ham for å være 16, han var tynn og spinkel. Dette ga ordene hans en eiendommelig effekt: Ord som «revolusjon», «et kommunistisk parti», «det vietnaesiske folks lysende eksempel» o.l ble gjenstander som fløy ut av munnen hans, uten egentlig å ha noe med taleren å bestille. Hans tale var en oppramsing, den var renset for personlig særpreg, den var stadfestelser, den var ikke hans ord til forsamlingen, men var de ord som 1.mai-talen 1970 inneholdt. Det var forøvrig heller ikke noen særlig spennende tale, for å si det slik. Både under talen og da den var over, ble han møtt med applaus. Forsamlingen klappet taktfast. Og da klappet formannen i SUF(m-l) med. Når noen i salen begynte å klappe, stanset taleren, lot manuskript være manuskript, og klappet for det han nettopp hadde sagt. Da talen var slutt og salen klappet begeistret for det han hadde sagt, klappet også formannen i SUF(m-l) begeistret for det han hadde sagt. På Arild Asnes gjorde det et uhyre sterkt inntrykk. For å være helt ærlig: sjelden hadde noe gjort et så sterkt inntrykk på ham. … Hele hans liv, alle hans ord, hele hans forfatterskap ble målt mot denne tjueåringen, rett fra skolebenken på et eller annet idiotisk Oslo-gymnas, ennå ikke tørr bak ørene, han som nå sto i Universitetets Aula og klappet helt selvfølgelig, uten blygsel, for de ordene han selv hadde sagt».
Universitetets Aula var fylt til siste sitteplass den maikvelden. Det sto folk langs veggene og det satt folk på gulvet. Jeg var skitnervøs, men hadde et manus å klynge meg til. Jeg skulle stå oppe på podiet under Munchs enorme sol og tale til alle disse menneskene. Måten jeg overvant nervøsiteten på var nettopp som Solstad skriver, å holde en helt upersonlig tale, en tale som var talen for dagen og bare det.
Jeg var også leder for Rød Front-sommerleiren på Håøya i 1977 som er omtalt i «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land», der gymnaslæreren sykler på vannet ut til øya.
Det var litt av en leir. Egil Drillo Olsen ledet idrettsgruppa og styrte linjegymnastikken vår. Indra Lorentzen ledet kulturgruppa. Tor Obrestad ledet løpegruppa. En kjempeleir med over 600 folk, og Dag var i gruppa mi. Så jeg satte ham til å jobbe i barnehagen. Det var dårlig gjort mot barna, naturligvis. Men kanskje det bidro til de fornøyelige passasjene i Gymnaslæreren.
Manuset til Gymnaslæreren ble også sendt meg til forhåndsvurdering, og jeg ga bare klar beskjed: Se å få den publisert!
Dette ble skarpt kritisert av AKPs partisekretær Sverre Knutsen, som ville ha boka stanset på grunn av «revisjonisme».
Etter at boka ble utgitt ble det som ventet et mediesirkus og Rød Ungdom organiserte et debattmøte der Dag og jeg innledet.
Jeg husker ikke hva jeg sa, men husker hva som var Dags poeng.
Hele hovedpoenget i Dags foredrag var å forklare at «Gymnaslæreren» var en roman og ikke en artikkel. Veldig mange har problemer med å skjønne det.
Passe frustrert sa Dag: «Jeg ville jo ikke ha brukt tre år av mitt liv til å skrive tre lange artikler om krigen. Det burde jo være opplagt. Tror jeg da, i hvert fall».
En tilhører var ikke fornøyd og sa: «Jeg liker så godt romanfiguren Jan Klåstad, og nå som jeg har forfatteren her, vil jeg gjerne spørre: Hvordan gikk det med Jan Klåstad?»
Dag sukket og svarte: «Du spør om hvordan det gikk med Jan Klåstad. Det sier forfatteren ingenting om. Bra, får vi håpe».
Dag Solstad etterlater seg et enormt livsverk og omtales som den eneste norske forfatteren, bortsett fra Jon Fosse, som ville ha vært en nobelpris verdig.
Til det siste insisterte Dag på at han ville bli husket som kommunist.
Og da passer det å sitere Rudolf Nilsens «Nr. 13»:
Men ennu våker nogen. Det er ganske unge menn,
som bøiet over bøker leter drømmen frem igjen,
slik den engang strålte om en vismanns gylne penn!
Denne drøm som natten avler og som dagen slår ihjel
om Atlantis, Utopia – om en bedre lodd og del
enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel.
Og det raser i de unges bitre hjerte: Våk og lær,
at du klart og nært og koldt igjennom drømmens gylne skjær
ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!
