oss 150 kroner!
Cubas internasjonale bistand er en livbøye for Det globale sør.
Den 5. februar 2025 annonserte USAs utenriksminister Marco Rubio at visa både for Cubas regjeringsmedlemmer og enhver person i verden som er delaktig i øyas internasjonale medisinske bistand, vil få restriksjoner. Utenriksdepartementet klargjorde at restriksjonene inkluderer nåværende og tidligere medarbeidere, og deres nærmeste familier. Dette tiltaket, det syvende som har rammet Cuba på én måned, har internasjonale konsekvenser. I flere titalls år har ti-tusenvis av cubanske helsearbeidere vært utplassert i over 60 land, langt flere enn arbeidsstokken til Verdens Helseorganisasjon (WHO). De fleste har arbeidet i underbemannede helsetjenester i det Globale Sør. Ved å true med inndragning av visa til utenlandske representanter, søker USAs regjering å sabotere dette cubanske internasjonale foretak. Blir det satt ut i livet, vil flere millioner mennesker lide.
Rubio har bygget hele sin karriere på konfrontasjon mot Cubas sosialisme. Han har til og med påstått at hans foreldre flyktet fra Fidel Castros Cuba, helt til Washington Post avslørte at de kom til Miami i 1956 i Fulgencio Batistas diktator tid. Som Trumps utenriksminister var Rubio i en strategisk posisjon til å fortsette den fiendtlige politikken USA har ført mot Cuba. Den ble først iverksatt i april 1960 av viseutenriksminister Lester Mallory, da han innførte bruken av økonomiske midler mot det revolusjonære Cuba. Med dette søkte han å skape «sult og fortvilelse for å styrte regjeringen».
Cuba blir anklaget av USAs regjering for å drive menneskehandel. De insinuerte til og med at cubanske internasjonale helsearbeidere er slaver. Rubios etter-plaprere gjentok denne påstanden. Den reelle hensikt er å underminere Cubas internasjonale prestisje og inntektene de får av å eksportere medisinske tjenester. Siden 2004 har dette vært øyas største inntektskilde. Cubas mulighet til å ha «normal» internasjonal handel er kontinuerlig umuliggjort av USAs stadige blokade. Men det sosialistiske landet har lykkes i det å overføre sine investeringer i utdanning og helsetjeneste til statlig inntekt, mens de samtidig, basert på sine internasjonalistiske prinsipper, tilbyr gratis medisinske tjenester til Det Globale Sør.
Cubansk Medisinsk internasjonalisme: En fundamental del av Cubas utenrikspolitikk
De fire grunnleggende prinsippene for Cubas internasjonalisme ble satt i verk tidlig på 1960 tallet, på tross av at halvparten av legestanden forlot Cuba.
- Øyeblikkelig-hjelp medisinske brigader. I mai 1960 ble Chile rammet av tidenes største jordskjelv med flere tusen drepte. Den nye Cubanske regjeringen sendte en medisinsk brigade med seks desentraliserte feltsykehus. Dette etablerte et organisasjonsprinsipp som har gjort det mulig for Cuba raskt å mobilisere mobilt medisinsk hjelp til ulykker og sykdom i hele Det Globale Sør. Siden 2005 har disse blitt organisert under navnet «Henry Reeve Internasjonale Brigader». I 2017 ble Henry Reeves Brigader tildelt WHOs allmennhelse pris, og hadde da hjulpet 3.5 millioner mennesker i 21 land. De mest kjente eksemplene inkluderer brigadene i Vest-Afrika med bekjempelsen av ebola i 2014 og responsen på Covid-19 epidemien i 2020. I løpet av ett år behandlet Henry Reeves Brigadene 1.26 millioner coronavirus pasienter i 40 land, inkludert land i Vest-Europa.
- Etablering av internasjonale allmennhelsetjenester. Begynnende i 1963 hjalp Cuba det nylig selvstendige Algerie med å starte en allmennhelsetjeneste. Innen 1970 hadde de opprettet og bemannet omfattende helseinstitusjoner over hele Afrika. Innen 2014 hadde 76,000 cubanske helsearbeidere arbeidet i 39 afrikanske land. I 1998 inngikk Cuba en samarbeidsavtale med Haiti der de forpliktet seg til å skaffe dem 300 til 500 cubanske helsearbeidere, samtidig som de utdannet haitiske leger på Cuba. Innen desember 2021 hadde mer enn 6,000 cubanske helsepersonell reddet 429.000 liv i de fattigste landene på den vestlige halvkule, ved hjelp av 36 millioner konsultasjoner. I to tiår har nå Cuba skaffet mer enn 20.000 helsearbeidere til Venezuela. I 2013 ansatte Den Pan Amerikanske Helseorganisasjonen 11.400 cubanske leger som arbeidet i underbemannede regioner i Brasil. I 2015 var de Cubanske Integrerte Helseprogrammene operative i 43 land.
- Behandling av utenlandske pasienter på Cuba. I 1961 ble sårede fra Algers frigjøringskrig fra Frankrike sendt til behandling på Cuba. Flere tusen fra rundt om i verden fulgte etter. To programmer ble etablert for å behandle grupper av utenlandske pasienter. Det første var «barn av Chernobyl» programmet som begynte i 1990 og varte i 21 år da 26.000 mennesker rammet av Chernobyls kjernefysiske katastrofe fikk gratis behandling og rehabilitering på øya, – nesten 22.000 var barn. Cubanerne dekket utgiftene selv om programmet falt sammen med Cubas økonomiske krise, kjent som den Spesielle Perioden som etterfulgte oppløsningen av den sosialistiske blokken. Det andre programmet for å behandle en gruppe pasienter var «Operasjon Mirakel», startet i 2004 for gi folk fra Venezuela gratis behandling for reversibel blindhet. Dette utviklet seg etter hvert regionalt. Innen 2017 drev Cuba 69 øyeklinikker i 15 land under «Operasjon Mirakel», og innen 2019 hadde 4 millioner mennesker hatt glede av programmet.
- Medisinsk behandling av utlendinger, både på Cuba og i andre land. Det er viktig å påpeke at Cuba aldri har forsøkt å etablere avhengighet. På 1960 tallet begynte behandling av utlendinger i deres egne hjemland, når tilstrekkelige ressurser var tilgjengelige, eller på Cuba når det ikke var tilfelle. Innen 2016 var 73.848 studenter fra 85 land utdannet på Cuba. Denne nasjonen drev 12 medisinske fakulteter i andre land, de fleste i Afrika, der over 54.000 studenter ble innrullert. I 1999 ble verdens største medisinske fakultet, American School of Medicine (ELAM) etablert i Havanna. Innen 2019 hadde ELAM utdannet 29.000 leger fra 105 land (inkludert USA) og som utgjorde 100 etniske grupper. Halvparten var kvinner, 75% fra arbeider- eller bondefamilier.
Kostnadene av Cubas bidrag
Siden 1960 har 600.000 cubanske helsepersonell gitt gratis helsetjeneste i over 180 land. Regjeringen på Cuba har stort sett betalt brorparten av utgiftene til sin medisinske internasjonalisme, et enormt bidrag til Det Globale Sør, særlig sett på bakgrunn av USAs blokade og Cubas egne utviklingsutfordringer. «Noen vil spørre hvordan det er mulig at et lite land med så få ressurser kan bidra med så mye til spesialiserte fagområder som utdanning og helse», uttalte Fidel Castro i 2008. Han ga imidlertid selv ikke noe svar. Cuba har sagt lite om kostnadene disse programmene har påført dem.
Henry Morales fra Guatemala har imidlertid reformulert Cubas internasjonale solidaritetsbidrag som «Official Development Assistance» (ODA) og bruker den gjennomsnittlige internasjonale markedsverdien og metoden til Organisasjonen for Økonomisk Samarbeid og Utvikling (OECD), for å beregne størrelsen av deres bidrag til global utvikling, og sammenlignet det med andre bidragsytere. Ifølge Morales var den økonomiske verdien av Cubas medisinske og tekniske bistand (ODC) beregnet til 71.5 milliarder $ bare i tidsrommet 1999 til 2015. Dette tilsvarer 4,87 milliarder $ pr. år. Det betyr at Cuba ga 6.6% av sitt brutto nasjonale produkt (BNP) årlig til ODA, som er den høyeste andel i verden. Til sammenligning var det gjennomsnittlige bidraget fra de Europeiske land 0.39% av BNP, og USAs bidrag bare 0.17%. Siden USAs blokade av Cuba i denne perioden kostet Cuba mellom 4 og 5 milliarder $ årlig, kunne Cuba uten denne belastningen doblet sitt bidrag til ODA.
Disse utgiftene inkluderer ikke Cubas statlige investeringer i øyas egen utdanning, medisinske opplæring og infrastruktur. Cuba lider også betydelige tap i det de fakturerer under internasjonale markedspris, eller at de i mange tilfeller ikke fakturerer i det heletatt.
Medisinske tjenester som eksportvare
Under «den spesielle perioden» på 1990 tallet inngikk Cuba avtaler om å dele utgiftene med mottakerlandene, når de var i stand til å betale. Det begynte i 2004 med det berømte «olje mot leger» programmet med Venezuela. Eksporten av leger ble den Cubanske stats vesentligste inntekt.
Denne inntekten er reinvestert i øyas helsetjeneste. Cuba fortsetter imidlertid med gratis medisinsk bistand også til land som trenger det. Det er i dag forskjellige samarbeidskontrakter, alt fra der Cuba dekker alle utgifter (donasjoner og gratis teknisk bistand), til gjensidige avtaler (kostnader delt med vertslandet) og så tredelt samarbeid (tredje-parts samarbeid) og handelsmessige avtaler. De nye restriktive tiltakene lagt fram av Rubio inkluderer alle disse.
I 2017 arbeidet cubanske leger i 62 land. I 27 av disse (44%) betalte ikke vertslandet noe, mens de resterende 35 betalte alt, eller de delte utgiftene etter en varierende skala. Når vertslandet betaler alle kostnader, er prisene lavere enn det som generelt blir brukt internasjonalt. Varierende betaling blir brukt til å balansere Cubas regnskaper, slik at regninger til velstående oljeland (F.eks. Quatar), hjelper til å subsidiere helsetjeneste til fattigere land. Betaling for eksport av medisinske tjenester går til den cubanske regjering, som bruker en liten del til landets egen helsetjeneste. Det kommer som regel som økning i de cubanske lønningene.
I 2018, det første året Cubas kontor for nasjonal statistikk publiserte separate data, tjente helsetjenesten 6.4 milliarder $. Inntjeningen har siden blitt redusert da USA har lykkes i sine tiltak for å sabotere Cubas medisinske internasjonalisme, for eksempel i Brazil. Dette har redusert øyas inntekter med flere milliarder $.
USAs kriminalisering av Cubas medisinske internasjonalisme
Allerede i 2006 lanserte administrasjonen til George W. Bush Medical Parole Program, med det formål å få cubanske leger til å forlate brigadene og som belønning få USA borgerskap. Barack Obama opprettholdt programmet helt til en av sine siste dager som president. I 2019 gjeninnførte Trump angrepet, og satte Cuba på listen over land som unnlot å bekjempe menneskehandel gjennom sin medisinske internasjonalisme. USAs agent for internasjonal utvikling (USAID) lanserte til og med et program for å diskreditere og sabotere cubanske helsetjenester. I 2024 introduserte US House Commitee on Appropriation bill, som omfattet avsløringen av “virksomheten til legene fra Cuba» og tilbakekalte bidrag til «land som samarbeidet i denne formen for moderne slaveri», og forbød bidrag til cubanske laboratorier. Samtidig bevilget de 30 millioner $ til «demokratiprogrammer» for Cuba, en hentydning til den regimeendring forsøkt iverksatt av Mallory på 1960 tallet.
De tjenesteavtalene cubanske leger undertegner før de blir sent ut er frivillige; de får sin regulære cubanske lønn pluss et tillegg fra vertslandet. De frivillige er garantert feriedager og kontakt med familien. Uansett motivene de har for deltakelse, ofrer de cubanske medisinske helsearbeiderne mye rent personlig ved å dra til andre land. De forlater familie, hjem, sin kultur og sitt samfunn, for å arbeide under utfordrende, til tider risikofylte forhold i måneder, ofte år. Intervjuet av Vår dokumentar, Cuba &COVID-19: Allmennmedisin Vitenskap og Solidaritet forklarte Dr.Jesus Ruiz Aleman hvordan følelsen av moralsk forpliktelse fikk ham til melde seg frivillig for Henry Reeve prosjektet. Han dro på sitt første oppdrag til Guatemala i 2005, Vest Afrika for Ebola i 2014 og til Italia i 2020 som da var episenter for COVID-19 pandemien. «Jeg har aldri følt meg som en slave, aldri», sier han, «kampanjen mot brigadene synes å være en måte å rettferdiggjøre blokaden og tiltakene mot Cuba, for å ødelegge inntjeningsmuligheter for Cuba».
Dette, sier han, er for å dekke over en sabotasjepolitikk som «ikke er mulig å utsette for almen granskning». USA kan ikke fortelle folk i utviklingsland at de må gi avkall på tjenester fra cubanske medisinske brigader «bare fordi det ikke passer inn i deres politikk å gi internasjonal annerkjennelse og beundring av Cuba». USA tilbyr i hvert fall ikke å erstatte cubanske leger med sine egne.
Trusselen ved et godt eksempel
Den dominerende globale tilnærming, eksemplifisert av USA, er å se på helsetjeneste som en dyr ressurs eller et tilbud som begrenses gjennom markedsmekanismen. Medisinske studenter «investerer» i sin utdanning, i det de betaler høye studentavgifter og ferdig utdannet står de med store lån. De søker godt betalte jobber for å tilbakebetale disse lånene, og søker en privilegert levestandard. For å sikre at leger blir godt betalt, må man sørge for at etterspørsel alltid er høyere enn tilbud. Verdens Økonomiske Forum forutser at det vil være en mangel på 10 millioner helsearbeidere i verden innen 2030. Men den cubanske investering i medisinsk utdanning øker tilførselen av helsearbeidere globalt, og truer dermed statusen til leger som arbeider under markedssystemet. På en kritisk måte fjerner det cubanske systemet finansielle-, klasse-, rase-, kjønns-, religiøse- og alle andre skranker for dem som ønsker å bli helseprofesjonell.
De grunnleggende prinsippene i Cubas tilnærming er kravet om at helsetjeneste er en menneskerett, at den er grunnleggende i rollen staten har i det å planlegge og investere helsetjenesten slik at man kan oppnå et allment helsetilbud, i fravær av en parallell privat sektor. Det var viktig hvor fort helsetjenestetilbudene ble bedret (innen 1980-årene hadde Cuba et helsetilbud tilsvarende de mest utviklede land), og fokus ble lagt på forebygging heller enn kurativ behandling. Viktig var også at det ble utviklet et system med kommune-basert primærhelsetjeneste. Med disse retningslinjer oppnådde Cuba en helsetjeneste som kunne sammenlignes med det i utviklede land, men med lavere per capita pris – mindre enn en tiendedel av USA og en fjerdedel av Storbritannia. Innen 2005 hadde Cuba det høyeste antall leger per capita i verden: én pr. 167. Innen 2018 hadde de tre ganger så stor legetetthet som USA og Storbritannia.
I dag er Cuba midt oppi en stor økonomisk krise, hovedsakelig forårsaket av USAs sanksjoner. Helsetjenesten er under uovertrufne belastninger, med mangel på ressurser og personell som følge av massiv emigrasjon siden 2021. Allikevel fortsetter regjeringen å bruke store deler av brutto nasjonalprodukt på helsetjenester (nesten 14% i 2023), opprettholder gratis komplette medisinske tilbud, og har i øyeblikket 24.180 medisinsk personell i femtiseks land.
Det revolusjonære Cuba var aldri opptatt av bare å ta vare på egne behov. I følge data fra Morales hadde cubansk medisinsk personell, bare i årene 1999 til 2015, reddet 6 millioner liv med sitt internasjonale helsearbeid. De hadde da utført 1. 39 milliarder medisinske konsultasjoner, overvåket 2,67 millioner fødsler, og samtidig var 73,848 utenlandske studenter utdannet på Cuba, mange av dem som leger. Legg til alle bidragene i årene 1960 til 1998, og de etter 2016. Antallet øker stadig .
Mottakerlandene har vært de fattigste og de med minst innflytelse globalt, få har regjeringer som blir hørt på verdensarenaen. Mottakerne er ofte de nederste på den sosiale stigen og de marginaliserte i disse landene. Hvis cubansk helsepersonell forlater dem, har de ikke noe annet tilbud. Hvis Rubio og Trump lykkes, er det ikke bare cubanere som lider. Det vil også de globale mottakere viss liv nå blir tatt vare på og bedret av cubansk medisinsk internasjonalisme.
Helene Yaffe er førstelektor på Glascow Universitet.
Hun har skrevet bøkene We Are Cuba! How a Revolutionary People have Survived in a Post-Soviet World og Che Guevara: The Economics of Revolution.
Oversatt fra engelsk av Mons Lie.
